Klimaendringer gir fraflytting:
Spøkelsesbyene i Himalaya
Klimaforandringer etterlater seg øde og forlatte landsbyer i Himalaya-fjellene.
I dypet av det gamle kongeriket Zanskar følger jeg en elv som bukter seg gjennom et vilt, isolert og lite besøkt fjellandskap. Sammen med to kamerater fra Norge, åtte hester og fire lokalkjente karer traverserer vi stupbratte fjellsider, bestiger himmelhøye fjellkammer og krysser dype daler.
Vi sover under en stjernespekket himmel. Fyrer bål for å holde varmen de gangene vi finner tørr ved. Og lar Himalayas friske og rene luft rense våre lunger og vår sjel.
Dødt
Etter hvert som sola begynner å bikke mot horisonten den fjerde dagen, dukker en liten landsby opp mellom massive åser. Vinden har løyet og fuglene tier da vi entrer Satak, på 4100 meter. De små husene av leire, strå og pinner forteller om en nær fortid med massevis av liv. Nå er alt dødt.
Rundt landsbyen ligger tørre, tomme åkrer.
- Her bugnet det av rug, hvete og erter, mens yakdyr og geiter gresset i småskogen, minnes kjentmannen min Tashi. Han kommer fra landsbyen Padum, en ukes fjellvandring herfra. Han ser lei seg ut da vi rusler inn i et av husene. Alle de 15 familiene som bodde i Satak forsvant for fem år siden.
- Men de forlot landsbyen med håp og tro om å komme tilbake, forteller Tashi og peker på kokekar, buddhistiske skrifter, klær og oljelamper. Alt står her som om familien hvert øyeblikk kommer tilbake.
Flyttet nærmere vei
Tashi husker godt den fredelige stemningen, de vise gamle mennene og den fete smørteen han alltid fikk servert da han var her.
Nå bor Sataks tidligere innbyggere i en landsby ved navn Chumiguesa, som ligger like ved en vei noen mil østover. Dermed øyner Tashi svært lite håp om at Sataks beboere vil vende tilbake.
- De gamle vil tilbake, men ikke de unge, fastslår han.
Nærheten de nå har til veien, gjør tilgangen til varer og tjenester langt lettere, og han forstår at det frister de unge mer å leve i nærheten av sivilisasjonen fremfor å bo i en landsby uten andre tilbud enn natur og hardt arbeid.
- Tsampa og yakmelk har ikke en sjanse mot Coca-Cola og Bollywood-filmer, sukker han.
Spøkelser
Etter hvert som mørket faller på, vil Tashi tilbake til campen. Han ser litt urolig ut. Jeg må innrømme at det hviler en underlig, litt mystisk atmosfære over denne døde landsbyen, som ifølge Tashi ble grunnlagt for over to hundre år siden.
- Satak blir herjet av Shedays etter mørkets frembrudd, hvisker han engstelig, idet vi forlater de små husene. Tashi er en ganske moderne fjellmann. Han snakker bra engelsk og har god kjennskap til verden utenfor Zanskars høye tinder. Men i dypet av hans sjel hersker fortsatt gammel overtro.
- Hvis en person har levd hele livet uten å tro på Buddha og aldri har vært i en gompa (buddhistisk kloster), vil sjelen til denne personen lide når kroppen dør, forteller han med dempet stemme.
- Denne plagede sjelen, en Shedays, vil hjemsøke uskyldige folk, sier Tashi og lytter ut i den stille natten. - Ofte kan du høre disse rastløse sjelene gråte i mørket, hevder han og innrømmer sin verste frykt: En Shedays kan innta kroppen til en uskyldig person og forvandle denne til en ond skapning¿
Tashis overtro og ikke minst ryktene om at Shedays er årsaken til Sataks umiddelbare fraflytting til tross: Tashi er helt klar på hvorfor denne og flere andre landsbyer i området har blitt tømt for folk. Det handler om klimaforandringer.
Ødelegger fjellene
I begynnelsen av vandringen vår oppdaget jeg noen merker på enkelte steiner langs elva. Jeg tenkte ikke mer over det, men nå, etter en uke, oppdager jeg fortsatt enkelte svake merker her og der.
- I fjor brukte en gruppe veiingeniører tre måneder på å gå den samme turen vi nå går, forteller Tashi. Grunnen er enkel: Myndighetene planlegger å legge en vei gjennom denne urørte, isolerte og ufremkommelige delen av fjellriket Zanskar.
Les også:
Vei eller snøleopard?
- Det eneste som kan lokke innbyggerne tilbake hit, er en vei. Dessuten ønsker myndighetene å "sivilisere" og befolke de fleste kroker og kriker av landet, på grunn av Indias økende befolkningsmengde, forteller Tashi.
Det tar nok ytterligere ti år før veien er ferdig. Men når så skjer, vil de gamle spøkelsesbyene trolig oppleve en ny tid.
- Veien vil nok bringe fjellbøndene tilbake og jage snøleoparden høyere opp i fjellene til sikre områder, sier Tashi, som mener at det er vel og bra. Men han er også overbevist om at veien vil punktere fjellenes atmosfære.
- Ironisk nok betyr det at den dagen Zanskars spøkelsesbyer atter blir bebodd, vil denne delen av vårt gamle kongerike ødelegges for alltid, avslutter han.
Mangler vann
To dager senere er vi igjen på farten mellom fjellene. Vi følger Lingti Chu elven et stykke, om ettermiddagen ankommer vi Sataks to nærmeste naboer, Yarshun og Marshun. Ideelt plassert på en høyde over elvebredden, med nærhet til både morgensol og kveldssol, ligger disse små landsbyene med en kilometers avstand. Men også her hersker total stillhet.
- De siste ti årene har denne delen av Himalaya blitt varmere og nedbør har blitt sjelden vare, forklarer Tashi. Han forteller at innbyggerne her er helt avhengig av regn, snø og is for å klare seg gjennom året. Snøen lager små midlertidige isbreer i høyden, som gjennom sommeren tilfører befolkningen smale, sildrende bekker av ferskvann.
Endrete årstider
- Men når sommeren kommer for tidlig og varmen er for høy, smelter disse breene før sommeren er over og høstregnet og snøen kommer. Dermed har ikke innbyggerne nok vann til verken seg selv, dyrene eller åkrene sine.
Den kraftige elva rett under oss gir også innbyggerne tilgang til vann gjennom året, men Tashi hevder det er altfor upraktisk og vanskelig, for ikke å snakke om farlig, å bruke denne som eneste vanntilførsel.
- Elva er vill, vannet er ikke rent nok til å drikkes og det blir altfor mye strev å hente vann i denne elva for å vanne åkrene, forteller han.
Snøleoparden
Vi vandrer videre gjennom det storslagne landskapet, det slår meg at fjellene er usannsynlig øde. På mine mange fjellturer i Zanskar har jeg alltid møtt lokale folk underveis. Ikke her. Men vi ser spor etter fjellfolkene. Og enkelte av disse sporene er ganske merkverdige.
I en stor dal står en rund steinbygning med høye vegger. Nedi ligger rester etter dyrekadavre.
- Snøleoparder og ulver er en plage for fjellfolk, forteller Tashi. Han forklarer at disse rovdyrene rett som det er dreper husdyrene til innbyggerne. I andre, mindre isolerte steder i Zanskar har lokalbefolkningen sluttet å drepe snøleoparder fordi de frykter straff fra myndighetene.
- Dessuten har myndighetene begynt å betale erstatning til bønder som mister husdyr til rovdyr, i et forsøk på å verne den utryddingstruede snøleoparden, forteller Tashi.
- Men i dette isolerte området har vi ikke kommet så langt, beklager han.
Etter at rovdyr har tatt noen husdyr, går fjellbøndene sammen for å drepe fienden. De setter da en kalv eller geitekilling i denne fellen av stein. Det stakkars dyret blir da stående og skrike, hvilket selvsagt tiltrekker seg enten ulv eller snøleopard.
- Rovdyret hopper opp i steinfellen, forsyner seg grådig, men kommer ikke ut igjen, forklarer Tashi. Fellen er nemlig konstruert slik at ikke engang en sprek snøleopard klarer å hoppe ut. Deretter kommer lokalbefolkningen og dreper rovdyret.
LES OGSÅ:
Top Gears vanvittige opplevelser i Norge
Full nakenhet i Pirelli-kalenderen
Tidenes 10 mest sette You Tube-videoer
Denne saken ble første gang publisert 17/12 2008, og sist oppdatert 25/06 2017.