Da venn ble fiende
Til tross for at krigen nærmet seg slutten bombet engelske fly Valløs oljeanlegg - som på toppen av det hele hadde tomme tanker!
En ganske vanlig onsdagskveld på Vallø. Ingen sanser fare av noe slag.
Hitler eksisterer så vidt i sin bunker og er bare fem dager unna selvmord. Alle vet at krigen snart er slutt. Bare tale om dager og timer før Tyskland må kapitulere.
Dette vet også de britiske pilotene og resten av mannskapet som entrer 121 bombefly, 12 Mosquitoer og resten Lancaster-fly.
I flybukene ligger om lag 380 tonn høyeksplosive bomber og seks tonn brannbomber.
Fra mai 1944 er flyangrep på oljeanlegg trappet opp og gitt høy prioritet i RAF. De allierte har fått nyss om opphoping av tyske ubåter ved Horten. Noen har lagt sammen to og to og funnet ut at Vallø kan være produsent av drivstoff til disse ubåtene.
Men det finnes et telegram, adressert til den norske forvarsledelsen i London, sendt flere uker tidligere. Avsender er motstandsmannen Gunnar "Kjakan" Sønstby. Innholdet er entydig: Oljen på Vallø blir bare brukt til fiskebåter, ingen grunn til å sende bombefly.
Allikvel dundrer det i kraftige flymotorer. Snart er flyene i vårluften, på kurs nørdøst... mot Norge og Essos oljeanlegg på Vallø.
Det skumrer rundt de om lag 400 innbyggerne på idylliske Vallø.
Snart leggetid, hvertfall for de yngste. Fritjof Mathiesen er 22 år og i Milorg. Han er hjemme hos mor, sammen med broren sin Alf.
Ragnar Dahl er 16 år. Han er på besøk hos bestefar og bestemor. Foreldrene hans er hos en onkel av ham.
Les også:
Syklet i 165 km/t ned en vulkan
En mor og to sønner
Ikke lenge før midnatt uler det i flyalarm. Men flyalarmer er Mathiesen og resten av Vallø-folket vant med.
- Vi hadde dessuten fått vite av Milorg at Vallø ikke skulle bombes. Vi hadde gått og lagt oss i 22.00-tiden, minnes Mathiesen.
Men det utenkelige skjer: Mosquitoene dundrer inn over Vallø, slipper røde, gule og grønne markeringslys.
- Jeg løp ut, hele området var opplyst, som om det var midt på dagen. Jeg skjønte at det var alvor, at vi bare hadde sekunder.
Han løper inn igjen og vekker bror Alf og mor Emma. Sammen haster de ned i kjelleren.
- Vi hadde tre kjellerrom å velge i. Vi valgte det mest solide som vendte mot Vallø. Ute hørte vi luftevern, en granat slo inn i husveggen. Heldigvis var det en blindgjenger.
Ragnar Dahl lå i kjelleren til bestemor og bestefar:
- Bestefar sa at vi skulle legge oss inntil en gråsteinsmur. Det jeg husker best er potetbingen som flyttet på seg, hylene fra bombene som falt og de vanvittige smellene da de traff bakken. Jeg trodde hodet mitt skulle sprekke.
- Vi flyttet oss over i et annet rom, inntil pipemuren. Mor var veldig redd. Alf og jeg lå på hver vår side av henne. Det var umulig å snakke sammen gå. En bombe traff kanten av huset vårt. Alt ble svart. Mursteiner, puss og plankebiter haglet omkring oss, sier Mathiesen.
Han og broren er glad i moren sin, forsøker å verne henne så godt de kan fra to kanter.
- Mot slutten hører vi en stor bombe på vei. Igjen var vi heldige, den traff 15 meter unna, i løs jord. Den boret seg ti meter ned i jorda før den eksploderte, sier Mathiesen.
Inferno
De britiske flyene slipper drøyt 380 bomber på en halv kvadratkilometer. Etter 45 minutter forstummer flyduren. Men det blir ikke stille:
- Jeg husker de hjerteskjærende skrikene og gråten overalt. Det var en uhyggelig stemning. Nabohuset var helt borte. Det var ikke en murstein tilbake, ikke en planke - det må ha fått en fulltreffer. Tre mennesker der døde, minnes Mathiesen.
- To av lekekameratene mine ble aldri funnet, brødrene Petter Anton og Odd Hansen, sier Ragnar Dahl.
- Folk satt fast i husene sine. Mødre holdt fast i barna sine. Et av nabohusene var rast sammen, men vi hørte lyder - noen forsøkte å fjerne en bjelke, for å komme løs. Broren min og jeg kom til og løftet den vekk. Ut av ruinene krøp ekteparet Hersve og tvillingene deres - velberget.
Dahl hadde flaks:
- Huset vårt var helt borte. Til alt hell var jeg hos bestforeldrene mine, mor og far var hos en onkel. Vi overlevde alle sammen.
Mathiesen hadde flaks:
- Utenfor huset vårt var en krater ti meter dypt og 25 meter bredt. Mor hadde fått en murstein i hodet og fått et sår. Jeg hadde et kutt over nesen og huden på venstre legg var skrapet vekk.
Hatsk stemning
53 sivile nordmenn var drept i angrepet, kvinner, barn og menn - de fleste lungesprengt. To av de drepte ble aldri funnet, trolig var de blitt direkte truffet.
Vallø hadde vært et fin og fredelig plett på jorden, med om lag 70 bolighus. Nå var 30-35 av dem totalt knust, og 30 delvis ødelagt.
Frigjøringen var bare 13 dager unna, og bombemålene - oljetankene på Vallø, som til og med var bortimot tomme - var helt betydningsløse for den tyske okkupasjonsmakten.
Milorg-mannen Fritjof Mathiesen fikk ansvaret for innsamlingen av gaver og penger til de bomberammede. Giverviljen var stor.
På frigjøringsdagen, 8. mai, foregikk første utbetaling. Mathiesens forlovede fikk oppdraget med å sykle ut til Vallø. I sykkelveskene hadde hun en ganske tjukk bunke penger.
- Men det var ikke mye frihetsrus her ute på Vallø. Stemningen bar preg av hat mot de allierte, sier Mathiesen.
- Det var cirka 70 tyskere her på Vallø under krigen, og de oppførte seg bra. Og de var med å rydde opp i bomberotet helt til frigjøringen, sier Dahl.
HÅRREISENDE SKANDALE
Motstandshelten Gunnar "Kjakan" Sønsteby fikk våren 1945 en forespørsel fra London om oljeanlegget på Vallø var noe fornuftig bombemål. Han undersøkte saken med Esso-ledelsen.
- Jeg sendte et telgram til den norske forsvarsledelsen i London, tror det var i månedskiftet mars-april. Der skrev jeg at dieseloljen som fantes på Vallø kun ble brukt til fiskebåter, minnes Sønsteby.
Om at Vallø likevel ble bombet sønder og sammen, sier "Kjakan":
- Denne bombingen var planlagt et halvt år i forveien. Det var et digert og tungrodd system der borte, enormt byråkrati, stor avstand fra de som fikk mitt telegram til bombeflyskvadronene.
"Kjakan" om bombingen:
- Helt hårreisende. En skandale.
Les også:
Dette kommer til å gjøre vondt
Denne saken ble første gang publisert 10/10 2008, og sist oppdatert 06/05 2017.