Jakt med drivende hund

De beste småviltpostene

Ved jakt med drivende hund er det enkelte fellestrekk som kan være verdt å merke seg. Hvordan viltet velger å forflytte seg gjennom terrenget, styrer i stor grad valget av poster.

Fornøyd dunker med felt hare. (Foto: Dag Kjelsaas)
Fornøyd dunker med felt hare. (Foto: Dag Kjelsaas)
Publisert Oppdatert
Artikkelforfatteren etter en vellykket postering.(Foto: Knut Brevik)
Artikkelforfatteren etter en vellykket postering.(Foto: Knut Brevik)
Mikkel er en luring, og her skal du velge post med omhu!(Foto: Knut Brevik)
Mikkel er en luring, og her skal du velge post med omhu!(Foto: Knut Brevik)

Hundens arbeidsmåte på fot og i los har forholdsvis stor betydning for drevets gang. Er hunden "trang" - det vil si at den ikke gir lyd fra seg før viltet er på beina - blir uttaket oftest meget heftig, og drevdyret setter som regel opp stor fart de første minuttene.

Da går det gjerne rett fram gjennom tette skauen, og drevdyret kan dukke opp nærmest hvor som helst. Er hunden "laus", det vil si at den støter på foten fra tid til annen, blir uttaket vanligvis roligere, og drevdyret får tid til å reagere.

Uansett hva som står på jaktprogrammet, er det ofte fornuftig at hundeføreren poster i nærheten av uttaket. For selv om rådyr og rev ikke søker seg tilbake til uttaket i samme grad som hare, er dette stedet ikke å forakte.

Kunnskaper om hvor og hvordan dyra i et område beveger seg, er gull verdt enten det dreier seg om rådyr, rev eller hare. En ypperlig måte å skaffe seg kunnskaper om dette på, er å ta noen turer i terrenget på snøføre. Da står sportegnene der som i en åpen bok.

Følg dem, og merk av gode poster på jaktkartet ditt. Ved vinterjakt i skjærgården eller langs større vann når isen har lagt seg, kommer viltet ofte langs vannkanten. For øvrig bør du merke deg at alle poster som nevnes for rev, også er gode poster for rådyr og hare. Og ha alltid i bakhodet at dyr flest finner den letteste veien gjennom terrenget.

Gode rådyrposter er gjerne steder der dyra må eksponere seg fordi de møter en hogstflate, myr, eller annet åpent område. Du finner dem i kanten av flater, og helst med forholdsvis reint skuddfelt innover i skogen.

Jakter du i kulturlandskap med større eller mindre skogteiger innimellom, vil rådyra ofte bruke disse teigene til å "stikke ut". Da velger de som regel korteste veien til nytt skjul, og følger gjerne et dike eller en kantsone på vei mot en ny skogteig.

En bakpost er viktig på rådyrjakt - rådyr har en egen evne til å slå bakover i losen. På rådyrjakt med drivende hund bør jegerne helst postere i ytterkanten av jaktfeltet, slik at de dekker stedene der dyra helst tar seg ut av området.

Valget av rådyrpost avhenger også av hvor mange jegere man er, hvilke våpen som brukes, samt føreforholdene. Når føreforholdene blir vanskelige utover høsten, er det viktig å postere så langt unna områdene dyra antas å stå i at de ikke blir klar over at jegeren er i terrenget, for rådyr er svært lette å støkke ut.

Er det stor risiko for at dyra skal høre jegerne, er det lurt å gå flere sammen. Når en av jegerne setter seg, hører dyra bare at de andre flytter seg videre. Husk at rådyra, og særlig de som lever i skogen, kan reagere sterkt på kryssende menneskespor.

Der haren hopper

Om haren sier et gammelt ordtak at ingen vet hvor den hopper. Men det er langt fra sant. Erfarne harejegere har som regel en viss idé om hvor "pus" gjerne dukker opp. For haren velger seg gjerne samme turen, eller losrunden, år etter år. Og nye harer i området velger gjerne den samme runden i terrenget, så framt ikke landskapet forandrer seg.

Med litt kjennskap til terrenget har du med andre ord alle muligheter for å finne deg gode poster som fungerer år etter år. Haren går gjerne mindre turer i terrenget der den er godt kjent, og vender oftere tilbake til uttaket. Derfor bør én av jegerne alltid postere i nærheten av dette.

Haren tar gjerne veien gjennom lett framkommelig terreng. Derfor er veier, stier eller overganger alltid sikre poster. Et kryss der flere stier møtes, er undertegnedes favorittpost, og er et slikt kryss i nærheten av en slukt eller kløft, kan du sette deg rolig ned for dagen og tenne et kaffebål.

Gamle setervoller er også gode hareposter, og i nærheten av plantefelt kan det lønne seg å stå. Ved skogsbilveier og der slike krysses, bør det alltid være en post. Husk at reveposter kan også være gode hareposter.

Reven er harens rake motsetning. Mikkel har full kontroll over omgivelsene sine mens drevet pågår, både foran og bak. Derfor er det ikke lett å finne gode reveposter. Men er det et revehi i området, bør én av jegerne postere der. Reven oppsøker gjerne hiet hvis hunden blir for innpåsliten.

Reven følger også gjerne sine egne velkjente stier. Den har en forkjærlighet for visse terrengtyper når det gjelder å ta seg fram, som for eksempel en bred dreneringsgrøft, en bekkeskrent eller en strand.

Reven bukter sporet sitt og søker seg opp på fjellknauser og høydedrag, enkelte ganger også langs bekker og vassdrag, som elver og bekker. I raviner eller kløfter finner reven ofte beskyttede veier å ta seg fram på.

Kantsoner gir også gode poster fordi reven har forkjærlighet for å bevege seg i overgangen mellom skog og eng. Mellom ungskog og storskog, i smale skogstriper mellom hogstflater, og mellom ungskog og igjengrodd åker legger reven ofte veien når den får en hund etter seg.

Bruer og lignende over vann og bekker er ofte gode poster før vannet fryser. Etter at de har frosset, er bekker og diker gjerne gode poster, for da tar reven ofte "vannveien". I likhet med rådyr og hare liker reven å følge åser langsetter. Men reven går som oftest fram i skråningen, og ikke oppå selve ryggen.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen