Herlig vårfiske på Hardangervidda

Det var lite som vitnet om vår da vi begynte oppstigningen fra Geilo mot Hardangervidda natt til 1. mai. Det snødde tett og ved Haugastøl var bommen på riksvei 7 stengt.

Det var kolonnekjøring fra vest mot øst og vi ble stående og vente i grålysningen på brøytemannskapet. Da vi omsider kom oss videre opp på vidda, kjørte vi inn i et storslått vinterlandskap. Her oppe hadde ikke engang snøsmeltingen begynt og brøytekantene tårnet over oss. Målet lå snaue tre mil inne på vidda sørover fra Dyranut, og turen inn skulle bli uventet hard.

Nøyaktig ett år tidligere hadde jeg sklidd inn på rask skaresnø, men i år måtte vi stampe oss fram i trå og kram nysnø. Alle som har dratt tung pulk på ski vet at dette er det verste føret for den slags aktivitet.

Massiv is

Innover på vidda er det tett i tett med store og små vassdrag. Valgmulighetene er enorme og de fleste tjern og innsjøer har gode ørretbestander. Vi hadde sett oss ut et knippe småvann litt utenfor allfarvei. Året før hadde jeg fått noen fine ørreter på vårisen i et av disse vannene, og målet var å gjenta suksessen.

En lang vinter med mange tunge snøfall i høyfjellet hadde gjort forholdene helt annerledes denne gangen. Her inne var det full vinter. Da vi endelig nådde fram til vannet var vi mest spente på hvor tjukk isen var. Vi slo leir og monterte isboret sporenstreks. Som fryktet var det uvanlig tjukk is! For å komme helt igjennom måtte vi bruke to forlengere på ett bor og samtidig trekke den interne forlengeren i håndtaket helt ut til ytterste skruehull. Ingen av oss hadde noen gang opplevd maken til is.

Først gjaldt det å grave ned 70–80 cm til selve isen. Så bore sakte gjennom ulike islag som vitnet om en ustabil vinter med milde og kalde perioder. Da boret slo igjennom helt nede ved håndtaket kunne vi puste lettet ut. Det gikk akkurat. Isen målte cirka to meter og 30 centimeter! De la et greit lokk på eventuelle tanker om å pepre vannet med hull.

Sulten ørret

Jeg hadde en viss peiling på hvor fisken sto basert på erfaringer fra året før, og det gjaldt å finne omtrent samme sted. Ved isfiske på Hardangervidda gjelder det ofte å treffe fisken rett i hodet, noe blant annet tidligere redaktør i Villmarksliv, Torbjørn Tufte, har skrevet om. Det kan være bare få meter som skiller fangst fra fiasko.

Vi boret noen hull og målte dybden. Første hull ble helbom. Her var det knappe halvmeteren ned til bunnen. Det trenger ikke være feil det, men tidligere hadde jeg tatt all fisk på rundt fem til sju meters dyp. Det var der vi tenkte sjansene for fangst var størst.

Litt lenger ute fant vi dybden og kunne begynne fisket. Og maken til start har jeg sjelden opplevd. Jeg rigget en liten pilkestang med mark og søkke som jeg senket ned til bunnen, fem meter under isen. Der satt den! Aldri før har jeg fått et raskere hogg på isfiske. Opp kom en flott vinterørret på rundt 700 gram. Fisken bar ikke preg av en lang vinter i mørket under isen, knallfeit og sprek som den var. Festen var i gang.

Intenst bett

Fornøyd krøp vi i soveposen etter den første dagen. Noen fine fisker var allerede kommet på isen, men lite visste vi om hva som lå foran oss. Tidlig neste morgen spadde vi fram pilkehullene som var føyka helt igjen i løpet av natten. På slaget 06:00 begynte det. Det hogg på fisk etter fisk i et par av hullene.

Den tok mark, mormyshka med maggot og balansepilk helt ukritisk. Mange flotte ørreter ble landet i løpet av et par intense morgentimer. Flere fisker opp mot kiloen, og nesten ingen under 500 gram. Det er påfallende hvordan ørreten ofte har slike markante bett-perioder. Tore Qvenild skriver i boka «Ørret og ørretfiske» om fiskens aktivitetsperioder i skumringen og ved daggry. Dette stemte på en prikk på denne turen. Vi fikk noen slengere i løpet av dagen også, men det var mellom seks og åtte på morgenen, og en periode rundt klokka 18, at det var full fres der nede i mørket. Antageligvis er dette en taktikk for å bruke minst mulig energi. Jakte morgen og kveld og hvile resten av tiden. Under tre meter is og snø på Hardangervidda gjelder det å spare på kreftene.

Storslått natur

Det var en mektig opplevelse å være inne på vidda denne helgen. Været var skiftende, men sola tittet fram i lange perioder og ga oss litt varme når den sto høyt på himmelen. Det er ikke mange som ferdes langt inne på Hardangervidda i mai. Etter påskerushet er det rolig og man kan få ekte villmarksopplevelser. Rypene klukket både her og der, og høyt over oss kretset stadig en jaktfalk i store sirkler. Vi fikk til og med besøk av reven den siste natten. Dessverre var dette slu fyr som gravde opp snøhullet der vi hadde lagt en del fisk, og i løpet av natten klarte den å stikke av med minst 15 feite ørreter. Den må virkelig ha jobbet hardt. Heldigvis hadde vi også gravd ned et solid knippe med fisk under pulken inne ved teltet. Disse fikk være i fred og vi kunne glede oss til mange gode ørretmiddager da vi kom hjem.

Etter tre dager på vidda vendte vi solbrente neser hjemover. Det gikk lettere nå, selv om vi hadde noen kilo ørret ekstra i pulken. Snøen var blitt fast og fin, og det var fortsatt kaldt. Selv om kalenderen viste 4. mai føltes det som en solrik februardag. Selv ikke i solskinnet midt på dagen endret snøen konsistens. Det ville nok ta mange uker enda før ørreten i vannet vi la bak oss ville se dagslys igjen. 

Denne saken ble første gang publisert 08/04 2022, og sist oppdatert 08/04 2022.