Rypejakt:

Takt og tone i rypefjellet

Jakt med stående fuglehund var en marginal sport for velsituerte gentlemen. Slik er det heldigvis ikke lenger, men fremdeles henger det en aura av gamle tradisjoner over denne jaktformen.

Irsksetteren er en god venn å ha med seg på rypejakta. Foto: Dag Kjelaas)
Irsksetteren er en god venn å ha med seg på rypejakta. Foto: Dag Kjelaas)
Sist oppdatert

Terreng

Jakter dere flere sammen, enten på støkk eller med hunder, er det vanlig å fordele terrengavsnitt etter loddtrekning. Ingen bør forfordeles, og alle bør i utgangspunktet ha de samme mulighetene. På statsgrunn eller større terreng er det heller ikke ansett som god takt og tone å legge seg tett opp til andre jegere i terrenget. Norge er stort nok til at man kan unngå å tråkke hverandre på tærne under jakta.

Bytte

På rypejakt er det vanlig at jegeren beholder det han skyter. I noen vennegjenger og lag avtales det at byttet deles etter jakta, og det er naturligvis sympatisk, men uvanlig. Juridisk er det naturligvis grunneieren eller jaktleieren som eier det felte viltet, men selv når du er invitert på andres rypejakt er det vanlig at du får beholde byttet.

Skyter to jegere på samme rypa, er det generelt slik at den som løsner det siste dødelige skuddet har rett på rypa. Hvis fuglen seiler videre på stive vinger etter første skuddet, tilfaller rypa neste skytter hvis denne feller fuglen.

På koia

Finnes det noe mer irriterende enn jegerkamerater som slenger fra seg sekken etter endt dag, legger beina på ovnen og lar koielivet seile sin egen sjø? På ei koie, hytte eller i en lavvo skal det vanligvis hentes vann, fyres opp, bikkjer skal stelles og middag skal tilberedes. Hvis en eller to stadig smetter unna jobbing, skaper det irritasjon og dårlig stemning. En god regel er at jobbene fordeles jevnt.

Våpen og sikkerhet

Andres våpen er nettopp andres våpen, og det faktum at de henger på en krok på hytteveggen betyr ikke at det er fritt fram. Skal du røre andres våpen, spør du eieren først. Noe annet er uforskammet.

Når du møter andre jegere i fjellet, eller kommer sammen med jaktkameratene for ta en rast, er det god våpenkultur å snu seg bort, brekke hagla og plukke ut patronene. Likeledes er det en kardinalsynd å peke på andre med våpenet - uladd eller ei.

Er du i tvil om bakgrunnen er sikker, ikke helt bevisst på hvor makkeren eller hunden er, løsner du naturligvis ikke skudd.

Etikk-takk

Det er noe grunnleggende sant i at du kommer lenger med et smil enn med et surt oppsyn. Møter du turgåere eller bærplukkere i fjellet, vil du opplagt tjene på å oppføre deg høflig. Andre friluftsbrukere har like stor rett som deg til å ferdes i fjellet, og ingen er tjent med at du surner til og ber andre ryke og reise fra dine jaktmarker. I fjellet er du en ambassadør for jakta.

Likeledes skal naturligvis påskutt fugl som er i live når hunden avleverer den, avlives så raskt som mulig. Jakt og avliving bør skje med respekt for det viltet man jakter på!

Skryt og skudd på lange hold frabes!

Med fare for å virke litt Tante Sofie-aktig; det er sjelden pent å høre folk skryte. Naturligvis er det hyggelig at folk er gode til å skyte og at de har suksess, men akkurat at en jeger skjøt 420 ryper hvorav 13 doubleer interesserer strengt tatt ikke så mange.

Det er heller ingen fornøyelse når jegere løsner skudd på altfor lange hold, gjerne ut fra det gamle munnhell om at det er håp så lenge det er bly i lufta. Holdningsløs skyting ødelegger for alle.

Ikke klag på bikkja!

Den gamle sannheten om at du stort sett kan si hva du vil om folks unger og kjerringer så lenge du ikke trekker inn bikkja, er fremdeles ikke kjent død og maktesløs. For hundeeiere kan være svært så ømskinnete når det kommer til den firbeinte jaktkameraten. Dessuten er jakthundeeiere generelt meget glade i hundene sine, og selv om det strengt tatt ikke dreier seg om verdens beste bikkje, kan negative kommentarer være meget sårende for den det gjelder. Å slenge dritt om andres hunder, bør man holde seg for god til!

Tålmodighet med unghund

Dessuten er det viktig i et jaktlag at deltagerne viser tålmodighet med og respekt for en unghund det første jaktåret, og hjelper og støtter hundeeieren selv om det skulle gå på bekostning av skuddsjanser og felt fugl. Noe det helt sikkert gjør. Men når det gjelder unghunder må man til enhver tid tilpasse seg hundens nivå. Det er viktig ikke å forvente all verden, men rette innsatsen mot å tilføre unghunden flest mulige positive situasjoner.

En fôrsekk til hundeeier

Man bør også ha i bakhodet at en hundeeier ofte bidrar vesentlig til vellykket jakt. Dette koster; både utgiftene til hundeholdet som valpekjøp, fôring og veterinærtjenester, for ikke å snakke om all tida som går med til dressur og trening. Dette blir en ganske stor investering, og jakter man år etter år med samme hundeeier er for eksempel et bidrag i form av en fôrsekk høyst betimelig.

Alle deltagerne på et jaktlag bør for øvrig ta seg bryet med å lære seg hundeeierens mest vanlige kommandoord, og i hvilke situasjoner de brukes.

Fôringen bør hundeeieren ta seg av. Å stikke til hunden små godbiter i tide og utide er hyggelig for hund og giver, men det kan bli katastrofalt for fordøyelsen og jakta.

I form

Når dette er sagt bør det også nevnes at hvis du som hundeeier har en hund de andre jegerne på laget mer eller mindre er avhengige av, så har du også en viss moralsk forpliktelse til for eksempel å komme med en hund som er i forholdsvis god form. Det er ikke morsomt for noen hvis bikkja etter et par timers jakt begynner å søke rundt beina på jaktsugne deltagere. Dessuten bør den fungere jaktlig sett. Som et minimum bør hunden kunne kalles inn, feste stand, og være akseptabelt rolig i oppflukt og skudd slik at jegerne får sjanser til å felle fugl. Lar du hunden apportere bør den hente fugl uten å tygge dem i filler.

La hundefører lede an

Under selve jakta skal man alltid la hundeføreren gå først i terrenget. De andre jegerne bør følge hundeførerens anvisninger både når det gjelder hvor og i hvilken fart man skal gå i, hvem som skal skyte, og når det skal skytes. Hundeføreren bør rett og slett fungere som jaktleder, med alt dette innebærer. Blant annet at alle deltagerne får reelle skuddsjanser likelig fordelt.

Det er en uting at mer enn to jegere skyter over hunden av gangen. Særlig gjelder dette når det jaktes med unghunder; de blir lett forvirrete og i verste fall skuddredde.

Dessuten skal man aldri skyte når hunden støkker. Og enda viktigere: Skyt aldri når du støkker fugl selv; dette er spesielt viktig når hunden er ute av syne. Rett bak flygende fugl følger ofte en løpende fuglehund.

Gå etter rypene?

Mange fuglehundeiere opplever mas om å gå etter ryper man har hatt på vingene etter en fuglesituasjon. Når man så prøver å forklare masekoppene at dette lærer hunden å gå etter fugl som flyr, og at nyslått fugl trykker dårlig for hund, er det alltid et lyst hode som vil gå etter for å støkke. Dette bør man holde seg for god til. Det er vanskelig å føre hund når andre jegere løper rundt og støkker og skyter, dessuten ødelegger det sjanser for hunden og de andre jegerne som kunne vært utnyttet seinere på dagen.

Denne saken ble første gang publisert 10/12 2007, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også