Trente bort angsten

Nest siste uka i november i fjor. Isabella Leikanger Mork (31) elsker jobben sin, elsker å sminke og kle opp folk, få dem til å føle seg fine.

Jobben som makeupartist og stylist har vært et fristed for henne, et pusterom i alt det vanskelige.

Men ikke i dag. Hun klarer ikke å være ute blant folk, klarer ikke engang å sitte i stua sammen med kjæresten sin.

Angsten herjer så voldsomt i henne at hun har lukket seg inne på soverommet i leiligheten på Grünerløkka i Oslo. I tre år har hun gjort sitt beste for å unngå folk.

Les også: Få et bedre liv, gi f***

Kjæresten er omtrent den eneste hun har forholdt seg til utenfor jobb. Ikke kino, ikke kafé, for all del ikke møte nye mennesker. Livet har handlet om jobb, søvn og masse angst. Kun det.

Men slik kan det ikke fortsette, hun må gjøre noe. Et eller annet. Hva som helst. Hun googler febrilsk og havner på treningskjeden Evos nettsider.

Hun ser et bilde av en personlig trener som heter Glenn og synes han ser snill ut. Isabella sender en e-post. Det får briste eller bære.

Følte seg trygg

– Jeg ditcha den første timen. Jeg turte ikke møte opp, smiler Isabella.

Det er ingenting ved den blonde, blide jenta som vitner om år med depresjoner, og senere angst og isolering. Tvert imot småprater hun med to ukjente damer ved siden av seg, er imøtekommende og hjelpsom. Og veldig åpen.

– Etter at jeg ble mer åpen med folk, får jeg stadig høre om andre som sliter. Alle vil prestere og være flinke utad, og så har man det egentlig skikkelig dritt, sier hun.

Derfor vil hun gjerne dele sine erfaringer, vise hva som hjalp henne med å komme ut av angsten. Og ikke minst hvem som hjalp henne med det.

– Jeg har bare så lyst til å skryte av Glenn. Han er helt unik, folk må få vite om ham! smiler Isabella, som heldigvis har en bestemt og motiverende samboer som overtalte henne til å møte opp til neste PT-avtale.

Hun var et skjelvende aspeløv, men idet hun hilste på Glenn Kristiansen (38), følte hun seg merkelig trygg med én gang.

Det gjorde ikke nødvendigvis han.

– Jeg husker at jeg hilste på Isabella fem minutter før treningen, slik jeg pleier å gjøre med nye kunder. Da fikk jeg bare et stein­ansikt tilbake og tenkte at: «Oi, dette blir ikke morsomt», sier han.

– Jeg kan sette opp et veldig hardt ytre. Han syntes jeg så skummel ut, ler Isabella.

Ville bare bli glad

Som med alle nye kunder, ville Glenn vite hvilke mål Isabella hadde med treningen. Ville hun ned i vekt, eller var det rumpe og lår som skulle strammes opp?

«Jeg vil bare bli glad», svarte Isabella.

– De fleste som oppsøker PT har et mål om å gå ned i vekt, eller stramme opp kroppen og få mer muskler. Det var første gang jeg hadde hørt at en kunde ville trene for å bli glad, sier Glenn.

Isabella tok sats og la alle kortene på bordet. Hun fortalte at hun hadde vært lei seg hver dag siden hun var liten, om årevis med depresjon, som de siste årene var blitt erstattet med angst.

Mens hun snakket, tenkte hun at hun var i ferd med å skremme bort den nye treneren sin. Men Glenn lot seg ikke skremme. Tvert om begynte han å lese seg opp på angst, for å kunne hjelpe kunden sin på best mulig måte.

Les også: Test av billige treningssentere

– Jeg er også samboer med en gestaltterapeut, og hun har lært meg mye om å se hele mennesket. Vi har prata mye underveis. Selvfølgelig ikke om Isabella, men om temaet, sier han.

Men det er vel neppe alle PT-er som ville lest seg opp på angst for en ny kunde?

– Jeg syns det er spennende hvordan vi er satt sammen. Jeg fant forskning som viser at de med bedre helse også er mer motstandsdyktige og takler press bedre. En PT er ikke nødvendigvis bare en trener, men også en samtalepartner. Jeg fikk spesielt god kontakt med Isabella, og er blitt glad i henne. Hun er kjempetøff, og jeg har respekt for det hun har fått til, sier Glenn.

Ville utfordre seg selv

Isabella var egentlig livredd for treningssentre, men hadde spilt fotball helt fram til angsten tok henne. Hvorfor kontaktet hun ikke heller en fotballklubb enn en vilt fremmed personlig trener?

– Jeg følte at jeg måtte utfordre meg selv. På et fotballag er jeg trygg, jeg vet at jeg hadde mestret det. Men da hadde jeg også hatt et helt lag å svare til når jeg ikke møtte opp. Jeg hadde lyst til å starte med meg selv, å klare det å gå på trening alene. Men det har vært tungt. Jeg har grått foran Glenn mange ganger, sier hun.

For angsten er ikke alltid blitt igjen utenfor treningssenteret, og mer enn én gang har Isabella stått på bakrommet og grått.

– Jeg liker ikke å gråte foran folk, men jeg klarer ikke å holde maska for Glenn.

Hun klarte heller ikke å skjule sin andre mørke hemmelighet for ham. Den som heter en pose chips hver eneste dag. Minimum.

– Jeg syntes det var dødsflaut å si det. Jeg kunne spise tre poser på én dag. Det er galskap! En gang dro jeg og ei venninne til Sverige og kjøpte chips for 2000 kroner. Det nivået som jeg har ligget på ... Samboeren min var helt ­sjokkert. Men for meg har det vært trøsten min, sier hun.

Glenn satte ned foten. En pose chips om dagen er uakseptabelt.

– Jeg fikk ikke lov til å spise chips mandag til torsdag, men fredag til søndag var greit. Det er det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg fikk breakdown i jula, og gråt etter chips til samboeren min.

Les også: Derfor trøstespiser du

Isabella må le av seg selv. Hun elsker fortsatt chips, men nå er inntaket under kontroll. Takket være Glenns ­realistiske, men tydelige grenser.

– Vi har en klar avtale. Hver gang jeg spiser chips på ukedager, må jeg sende en melding til Glenn. Og det syns jeg er ekkelt, smiler hun.

Fra null til fem økter

Isabella gikk fra imponerende null til fem treningsøkter i uka. Men det var aldri meningen. Hun skulle bare ha to. Glenn var klar på at hun måtte få nok søvn og hvile mellom treningsøkter og lange jobbdager.

Men når Isabella merket hvor bra treningen var for henne, klarte hun ikke å holde seg unna treningssenteret.

– Før hadde jeg bare overskudd til jobben, ingenting annet. Livet besto av jobb, hjem, søvn. Det var alt jeg gjorde. Nå er jeg på jobb, jeg er sosial, jeg finner på ting med kjæresten min – jeg føler virkelig at jeg blomstrer. Jeg har mer overskudd, og jeg ser jo også at jeg får flere jobber.

Hun trener med Glenn to-tre ganger i uka. De andre dagene trener hun på egen hånd.

Men personlig trener flere ganger i uka i flere måneder – hvordan har noen råd til det?

– Jeg har vært ekstremt heldig. Det var introduksjons­tilbud på Evo da jeg meldte meg inn, og til jul fikk jeg PT-timer av familien, for de så hvor godt det var for meg. Og så fikk jeg det i Valentines-gave av samboeren min, Lars Olav, fordi han mente det er det beste som har skjedd meg.

Men fra nå av vil hun kjøpe PT-timene sine selv. Hun innser at hun ikke kan fortsette å trene med Glenn like ofte framover.

– Jeg må jo klare meg selv. Jeg må sparke bort krykkene mine. Jeg ser for meg at jeg skal trene med Glenn to-tre ganger i måneden. Det som er så fint med Glenn, er at han har pusha meg til å klare meg på egen hånd. Det syns jeg er veldig riktig av en PT, at man ikke blir avhengig av dem.

PT-timer foran jobb

– Angsten var sånn at jeg våknet opp om morgenen og var kvalm. Hver dag hadde jeg angst, og hver dag var jeg kvalm. Og hvis det skjedde noe som stresset meg, følte jeg meg spysjuk og kastet nesten opp. Jeg turte ikke åpne posten engang, forteller Isabella.

For bare noen måneder siden kunne angsten være så voldsom at hun satt hjemme og gråt før hun skulle på trening, i frykt for at hun måtte ut og forholde seg til folk.

– Det høres sikkert helt fjernt ut, men det er mange ganger jeg har gått gråtende nedover Grünerløkka fordi jeg skal på trening, sier hun.

Da har Glenn lagt opp en lettere økt. Eller de har brukt timen til å bare snakke sammen. Det hender det at de fortsatt gjør.

Les også: Tren helårskropp, ikke sommerkropp!

– I går prata vi i en time, for det var det hun trengte da, å lette på trykket, sier Glenn.

Han beskriver Isabella som en typisk flink pike, en som ville prestere og please på alle arenaer.

– Hun var tidlig oppe om morgenen for å gjøre husarbeid, jobba lange dager, var tilgjengelig hele døgnet. Det krever mye å si nei. Men Isabella har lært det nå.

– Hvis jeg tidligere ble ringt om en jobb og hadde PT-time akkurat da, ringte jeg til Glenn og sa at jeg ikke kunne trene likevel, at jeg måtte ta den jobben. Nå svarer jeg heller jobb-tilbudene med «beklager, da er jeg faktisk opptatt». Jeg plotter inn PT-timene først, og bygger uka rundt det. Jeg setter det som en prioritering å trene, for det har vært min medisin.

Utgjort en stor forskjell

Da Isabella kom til Glenn den dagen i november i fjor, var målet hennes å bli glad. Det er hun nå. Og det har hun vært i flere måneder allerede.

– Jeg har det så mye bedre. For tre år siden gikk jeg til en psykolog. Jeg har vært hos han igjen, og han sa til meg at jeg egentlig har gjort jobben, at vi ikke trenger flere samtaler, smiler hun.

Isabellas mål med treningen handlet om helt andre ting enn å gå ned i vekt. Men hun innrømmer at det har vært en fin bonus å få en strammere kropp.

– Det er så fort gjort å bli opptatt av den vekta, så jeg slutta fort å veie meg. I stedet måler jeg meg selv med målebånd, og siden november har jeg gått ned 14 cm bare rundt livet.

Men det er i ren muskelkraft hun virkelig får målt progresjonen sin.

– Markløft er blitt en greie for meg. Jeg klarte nylig 80 kilo på egen hånd og måtte sende bildebevis til Glenn. Vi prøvde 82,5 kilo i forrige uke, men da hadde jeg litt bøy i ryggen, så den er ikke godkjent. Nå får jeg ikke lov til å løfte tyngre før jeg har trent meg enda sterkere. Men herregud – at jeg, som er 1,60, klarte å løfte så mye på så kort tid, det syns jeg er ganske imponerende.

Det er også ganske imponerende at Isabella er i stand til å skryte av seg selv.

– «Jeg er dårlig, jeg får det ikke til.» Sånn prata jeg til meg selv før, hele tida. Men ikke etter at jeg møtte Glenn. Nå kan jeg si at jeg har vært ganske flink, og det har jeg aldri gjort før. Han så meg for den jeg var, potensialet mitt, innerst inne. Han fikk fram det beste i meg. Jeg er blitt skikkelig glad i ham, han har utgjort en stor forskjell i livet mitt, smiler Isabella.

Denne saken ble første gang publisert 25/06 2015, og sist oppdatert 28/06 2017.