Sliten av livet

Publisert Oppdatert

Jeg orker snart ikke mer. Det eneste jeg vil, er å dø eller skade meg. Kniven er veldig lokkende nå, og det samme er ønsket om å dø. Ikke sover jeg, ikke har jeg lyst på mat, og jeg har begynt å leve på sjokolade igjen - rett og slett fordi jeg ikke orker å lage mat.
Jeg har prøvd å ta livet mitt mange ganger, og endelig har jeg funnet en måte som mest sannsynlig vil fungere. Men jeg gjør det ikke, selv om jeg har satt flere "frister". Jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke gjennomfører det, for jeg er så sliten av livet!
Jeg føler stadig vekk at alt raser, ingenting fungerer og at jeg er lei! Hvorfor fortsette å leve et liv jeg ikke vil ha? Men ambivalensen er sterk, jeg kjenner den mer nå enn før... Noen ganger er jeg så sikker, så sikker på at jeg kommer til å ta livet mitt! Jeg er sikker nå, men allikevel sitter jeg her og skriver. Fordi jeg ønsker å leve? Nei, mer fordi jeg må finne på noe, det er natt, og jeg vil sove. Den gang ei.
For det å sove er det eneste stedet hvor jeg kan finne fred og få litt fri fra tankene mine, enten det gjelder selvmord eller selvskading. Vet ikke hvordan jeg skal klare å snu det. Jeg vet jeg har det ok noen ganger, men jeg klarer ikke å se det når tankene mine kun dreier seg om selvmord.
Kanskje jeg skulle ta kniven, det bruker å roe meg ned. Og kanskje vil jeg sovne da? Jeg føler at livet mitt er elendig, så mye har skjedd den siste tiden, og det tar visst aldri slutt! Det er bare surr og rot inni hodet mitt.
Tja, ikke vet jeg om du har noen gode råd, men jeg har nå slått i hjel noen minutter. For dette her ble jo ganske så rotete, like rotete som det er i hodet mitt.

Meg.

Du gjemmer deg bort. Sier ingen ting om hvem du er, om du er kvinne eller mann, om alder, hvor du bor. Om du har et yrke eller tar en utdanning.
Til slutt ber du om råd.
Jeg liker ikke å gi råd til den som er ingen. For da har jeg ingen ting å forankre ordene og rådene mine til. Hadde du vist deg frem, kunne nok noen ha hjulpet deg, kanskje jeg også.
Jeg tror ikke du tar sjansen på å skaffe deg hjelp, at det er derfor du gjemmer deg bort. For du vet godt at alle hjelpere vil rekke ut en hånd og be deg bli i livet.
Du kan selv velge om du vil ta imot alle de hendene som vil strekke seg ut for å hjelpe deg. Men så lenge du presenterer deg som ingen, er det jo ingen som avslår de hendene heller.
Jeg føler meg fanget av "ingen" som ikke vet om "ingen" vil leve eller dø, eller er det fred fra egne tanker "ingen" vil ha?
Slik fred finnes. Terapi kan hjelpe mot plagsomme tanker. Men da må du bli noen, den noen som deler de plagsomme tankene med terapeuten. Du må ville ta imot hjelpen fra terapeuten. Det er bare du som kan velge om du vil ta imot eller avvise terapeutens utstrakte hånd.
Så mitt første råd til deg, du "ingen": Du må bestemme deg for om du vil bli noen.
Så et råd til noen: Terapi kan hjelpe deg.

Hilsen Synnøve.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen