Møte med mennesker

Livets dans

Cecilie Brinck Rygel (38) hadde en fantastisk karriere sammen med ektemannen Kim. I en alder av 29 valgte de å hoppe av konkurransekarusellen, og få barn. – Jeg ville ikke risikere at det ble for sent, sier Cecilie.

Publisert Oppdatert

På TV har hun markert seg som en streng dansedommer, men samtidig dyktig, rettferdig, oppmuntrende og full av godt humør. Hjemme er det barna som er i sentrum. Så hvordan er dommeren som mor?
- Jeg kan nok være ganske masete, men jeg er ikke så streng som Kim, sier Cecilie og ler.
Vi sitter på kjøkkenbordet i familiens flotte hjem på Nøtterøy. De to sønnene Marius og Andreas slår seg ned ved siden av mor. Tar seg et stykke kake. Det er fint med en mor som er glad i å bake.
Cecilie Brinck Rygel opplevde en fantastisk dansekarriere sammen med ektemannen Kim. Paret ga seg mens de var 29 år, og fortsatt på topp.
- Vi kunne nok fint ha holdt det gående i fem-seks år til, men etter hvert meldte tankene seg om barn og familieliv. Jeg hadde selv sett mange eksempler fra danseverdenen der mange ventet for lenge med å forsøke, og av den grunn ikke lyktes. Jeg hadde bestemt meg for at i alle fall ikke alderen skulle være det som avgjorde, sier hun.
Ektemannen Kim møtte hun første gang da hun bare var to år eldre enn sin eldste sønn.
- Vi møttes på Hildemors danseskole i Bergen. Vi var begge ni år, forteller Cecilie. Kim ble hennes første og eneste dansepartner, hvis man ser bort fra opptredener med Terje Sporsem i forrige runde av "Skal vi danse".
For 14 år siden giftet de seg. Sammen kan Kim og Cecilie se tilbake på en eventyrlig karriere, som et av de beste danseparene gjennom tidene med blant annet åtte VM-gull, og det samme antall EM-gull.
Rett før premieren på første sesong av "Skal vi danse" fikk Cecilie konstatert brystkreft. Men Cecilie danset videre på parketten.
- Jeg tenkte at nå må det og det gjøres for å fjerne kreften, og så ser jeg fremover. Men at det var en lang og vond vår, det skal jeg ikke legge skjul på. Det er selvsagt belastende å gå rundt i en slik uvisshet. Man går rundt med konstant spenning i kroppen.
Cecilie fant god støtte i omgivelsene:
- Jeg hadde kjempegod støtte i Kim, barna, resten av familie og gode venner. Det betydde enormt mye. I tillegg opplevde jeg at jeg ble tøffere og tøffere selv. Man bare må!
Heldigvis har alt gått fint med Cecilie.
- I dag er jeg kreftfri. Jeg er utrolig takknemlig for at det har gått så bra. I tillegg føler jeg meg veldig heldig som slapp unna både stråling og cellegift.
Cecilie ser annerledes på livet etter å ha gjennomlevd en så vanskelig tid:
- Du blir påminnet at du ikke skal være her bestandig. En dag tar det slutt. Så vi må kose oss mens vi kan. Jeg tror jeg er blitt flinkere til å glede meg over de små tingene. Hverdagstingene. Og så ser jeg at det ikke er noen selvfølge å ha så god støtte i familie og venner som jeg har.

Les hele saken i Norsk Ukeblad nr 46.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen