Klaras dagbok

Publisert Oppdatert

Kapittel 3

- Skal du dø nå, mamma, utbryter Vilde og begynner å gråte. Nathalie blir taus og alvorlig. Jeg forklarer rolig at vi alle skal dø en gang, men at ingen vet når.

Kjøreturen hjem husker jeg ikke. Vel hjemme konstaterer jeg at det fortsatt er et par timer til jentene mine kommer hjem fra skolen. Jeg går inn på Internett for å finne røntgeninstitutter. Puster dypt inn og slår nummeret til det første.

Dessverre er det flere ukers ventetid. Det er det på det neste også. Skal det virkelig være sånn, at når man trenger å få vite hva en kul i brystet er, så må man vente i flere uker? Men jeg gir meg ikke og fortsetter å ringe. Hører meg selv med gråtkvalt røst si de uvirkelige ordene "Jeg har en kul i mitt ene bryst, og det haster med å få en mammografitime". Endelig får jeg napp et sted. Jeg kan få time om fem dager. Er det en lege der som jeg kan snakke med? Ja, kvinnen i andre enden bekrefter at det er det.

Igjen finner jeg støtte hos mine venner på Internett. Ingen av mine nettvenner har trukket seg tilbake. Tvert om, de forsøker på alle mulige måter å støtte meg, og de beundrer min åpenhet. Det er også veldig mange som leser dagboken min, og hver dag får jeg omtrent hundre små brev fra folk som vil si noe. En svensk lege tilbyr seg å hjelpe. Jeg har tusen spørsmål. Han tar seg tid til å "snakke" med meg på MSN i flere timer hver kveld. Peter er hjertespesialist, men sjekker med sine kreftkolleger hver gang han ikke kan svare på mine spørsmål. På dagtid sender han meg oppmuntrende tekstmeldinger eller ringer for å høre hvordan det går. Jeg blir helt rørt. Visste ikke at det var så mye medmenneskelighet der ute. Han tilbyr seg også å komme til Oslo for å bli med meg til undersøkelsene, men jeg takker pent nei. Det skal jeg greie selv. Dagene snegler seg av gårde.

Jeg kommer til mammografi. Blir tatt bilder av. Kjempevondt. Legen er ikke der likevel. Ingen svar. Skal få telefonbeskjed etter noen dager. Kjenner at jeg blir gal av å måtte vente. Hvor mange uker skal det gå før jeg får "dommen"? Jeg forsøker å komme meg hjemover igjen, gjennom Oslo-gater som er tettpakket av snø. Tårene renner nedover kinnene mine mens jeg kjører. Jentene mine har kommet hjem fra skolen. De småprater med hverandre mens de lager seg nudler på kjøkkenet. Ennå aner de fred og ingen fare. Jeg kjenner at jeg må snakke med dem. Magefølelsen min sier at det er riktig med åpenhet, og jentene mine skal få vite at deres mamma skal kjempe alt hun kan for å komme igjennom dette. Orker ikke å gå rundt å late som ingenting. Vi setter oss tett sammen på slagbenken i kjøkkenet, og jeg forteller at jeg har funnet en kul i brystet.

- Skal du dø nå, mamma, utbryter Vilde og begynner å gråte. Nathalie blir taus og alvorlig. Jeg forklarer rolig at vi alle skal dø en gang, men at ingen vet når. Det som gjelder, er å kjenne at man LEVER mens man er i livet. Vi holder godt rundt hverandre mens vi snakker videre.

Samtalen blir som å gå inn i et tre. Stammen er livet, og greinene er de ulike veiene livet kan ta videre. Vi går ut i alle greinene og kjenner og føler på hva som kan skje. Døden er en av greinene, og den snakker vi også om. Ja, mamma skal dø en dag. Det er en av livets harde realiteter. Men jeg vil for alltid leve videre i hjertene deres. Og dere skal vite at mamma har hatt et fint og innholdsrikt liv. Etter at jeg er død så kan dere spørre hjertene deres hva mamma mener og tenker. Jeg kjenner hvor glad jeg er fordi jeg alltid har snakket masse med jentene mine, og for at vi har en ekstrem nærhet til hverandre. Og vi snakker også om hvor mange andre som er glad i dem, og som vil ta godt vare på dem hvis mamma blir borte. Jeg forteller hvor viktig det er å kjempe når motgangen kommer, og jeg gjør dem trygge på at det skal mamma gjøre. Gjør jeg rett i å fortelle dem dette? Skal barn skånes for slike alvorlige temaer? Nei, jeg tror mine barn kommer styrket ut av det. Så lenge de ser at jeg takler situasjonen, vil de også gjøre det. Dessuten vil de lære hvor skjørt livet kan være og dermed bli i stand til å gjøre riktigere valg på så mange områder i livet.

Om kvelden finner jeg et brev fra Martin i min postkasse på vennesiden på nettet. Her er et lite utdrag av det han skriver:

"Hej, har läst det du skrivit om dej själv... Så målande och enkel men ändå djup, mycket bra. Vilken fin tjej du verkar vara.

X-tra plus till att du skrivit dagbok. Hoppas det går bra med svaret från läkaren. ps. När jag läste om dig hörde jag "Viva forever" med Spice Girls. Det kanskje förstärkte upplevelsen?

Kramar från Martin."

Jeg gleder meg over hans hyggelige brev, men tenker også på hva resultatet av mammografiundersøkelsen vil bli.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen