Klaras dagbok

Publisert Oppdatert

Kapittel 2

Min første tanke når jeg våkner dagen etter, er at den fremmede klumpen sikkert bare er en ekkel drøm. Men det tar meg bare noen sekunder å konstatere at den stadig er der. Vekkerklokken kimer fortsatt, og jeg vet at jeg må opp for å lage frokost, smøre matpakker og sende jentene til skolen. Forsøker så godt jeg kan å være så normal som mulig, og kjenner at det tar mye krefter. Så reiser jeg ut til huset vårt, som skal selges, og fortsetter å rydde der. Må bare få gjort klart og solgt huset før jeg kan ta tak i noe mer. Det er mitt elefantprinsipp. Hvis jeg møter problemer i livet, tenker jeg at problemet er en stor elefant som jeg må spise. Hvis jeg skal se på den store elefanten og tenke på at hele den skal spises, blir det en helt umulig oppgave. Det er mye bedre å trekke et forheng foran den og få servert et stykke om dagen. En dag er elefanten spist opp, og problemet er borte.

Jeg bestemmer meg for å vente med å gå til legen til etter mensen, og i mellomtiden konsentrere meg om alt jeg må få gjort. Men tankene kretser ofte rundt kulen. Hva kan det være? Jeg tenker tilbake på da en av mine nærmeste venninner fikk kreft for noen år siden. Husker godt sjokket jeg fikk da hun sa det skremmende ordet brystkreft, og sorgen og angsten jeg gjennomlevde etterpå. Heldigvis gikk det bra med henne. Jeg forteller ingen i min nærhet om kulen. Vil ikke bekymre andre med noe som kanskje viser seg å være en bagatell. Etter at jentene har lagt seg om kvelden, chatter jeg med mine mange venner på en svensk Internett-side. Her har jeg lagt inn min profil, der jeg kort forteller om meg selv. Og man kan også skrive sin egen dagbok som andre kan lese. Det er i denne dagboken jeg får utløp for alle mine følelser. Det gjør så godt å kunne skrive om alle tankene som kommer. Jeg vet at åpenhet er det sterkeste våpenet når livet går en imot. Hvis jeg snakker med en nær venn, blir jeg så sentimental. Jeg liker heller ikke at andre skal synes synd på meg. Det er lettere med vennene der ute.

Jeg er også blitt kjent med noen hyggelige menn her på vennesiden, som jeg senere kanskje kan tenke meg å møte, men hvordan reagerer de nå? Når de leser om kulen, vil de nok trekke seg tilbake. Hvor attraktiv er man som kvinne når man kanskje har en kreftsvulst i brystet? Hvordan vil det være å forholde seg kroppslig til en mann når det ene brystet er borte?

Dagene går, mensen kommer og går, men kulen er der stadig. Jeg ringer til legen og bestiller time. Må vente ytterligere noen dager. Tankene kommer oftere og tettere på nå. Trøster meg med at legen sikkert vil si at de fleste kuler er uskyldige, og at denne definitivt er en av dette slaget. Men innerst inne forbereder jeg meg på at beskjeden kan være den verste. Det har alltid vært et av mine knep når noe vondt skjer. Forbereder man seg mentalt på det verste og tenker gjennom hvordan det vil bli, kan man i beste fall bare bli positivt overrasket. Uansett utfall skal jeg greie det. Jeg elsker å leve, og det er fortsatt så mye jeg ønsker å gjøre i livet mitt. En kveld jeg er inne på vennenettstedet mitt, går jeg inn på siden til en svensk mann som heter Martin. Han har lagt ut bilde av seg i sin profil. Øynene hans forteller om klokskap og tilstedeværelse, og munnen sier mye om hans følsomhet. Det han skriver i sin profil, går rett til hjertet på meg. Dette er virkelig en mann som skiller seg ut fra mengden. Han har jeg veldig lyst til å bli kjent med. Men jeg tenker meg om og legger ikke igjen noen hilsen. Det er ikke riktig av meg å ta kontakt med noen nå, når jeg er i denne situasjonen. Det gjør meg trist, for han virker utrolig fin på så mange måter.

Fastlegen min er vennlig som alltid. Hun kjenner på brystet mitt og blir stille en stund.

- Dette er en kul som må sjekkes videre, sier hun. Bekymret spør jeg om hvor mange av kulene som blir funnet, som viser seg å være ufarlige. Jeg ser på munnen hennes at hun former ord, men lyden er plutselig borte, og jeg får ikke med meg noe av innholdet. De andre spørsmålene jeg hadde, smuldrer bort. Så tusler jeg ut i den kalde vinterdagen alene. Setter meg inn i bilen og blir sittende der nesten handlingslammet. Betrakter folk som går forbi, "ekkelt" ubekymret på vei til eller fra et eller annet vanlig og godt i sine liv. Her sitter jeg alene i den iskalde bilen og kjenner at sannheten om kulen kryper stadig nærmere. Magefølelsen min er ikke god. Kanskje er det kreftceller i kroppen min som har gjort meg så vanvittig sliten? Og jeg er visst veldig blek? Jeg får lyst til å slippe løs følelsen av at det er synd i meg, men jeg bremser den. Vet at det bare gjør vondt verre. Det er ingen vits i å "smøre seg inn" med det negative. Det er mye bedre å sende ut positive signaler, som vil komme større og flere tilbake til meg. Legen sa at jeg måtte snarest mulig komme meg til mammografi. Jeg må selv bestille time. Orker jeg det nå? Vil jeg vite sannheten? Og hva vil mammografien fortelle?

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen