En leser forteller:

Jeg har to menn

Hun kjente på skyld og skam.

DILEMMA: Skulle hun fortelle om Sven?
DILEMMA: Skulle hun fortelle om Sven?
Publisert

Brynjar og jeg var gift i nærmere 30 år før jeg oppdaget at han endret personlighet. Han lette etter ordene og klarte ikke å gjennomføre helt dagligdagse gjøremål. Sjefen hans ringte meg en dag og fortalte det samme. Han kunne ikke utføre jobben sin lenger. Det var tøft for oss alle da han fikk diagnosen Alzheimers.

Jeg trodde at jeg skulle klare å ha ham hjemme i mange år, men etter et par år var jeg fullstendig utslitt. Dermed måtte jeg ta det tunge valget. Brynjar måtte på sykehjem.

Jeg besøkte ham daglig det første året, og vi inkluderte Brynjar i alt som skjedde av bursdagsfeiringer og høytider. Etter hvert skjønte vi at dette stresset ham og gjorde ham urolig, så vi sluttet å dra ham med oss overalt. Han har det best på sykehjemmet, hvor alt er forutsigbart.

Jeg slet lenge med et stort dilemma. Kunne jeg gå videre alene, med en mann boende på sykehjemmet? Det føltes urettferdig, og jeg syntes synd på Brynjar. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg erkjente overfor meg selv at jeg måtte godta situasjonen. Brynjars liv hadde stoppet opp, mens jeg kunne fortsette. Det kunne ha vært omvendt, men skjebnen ville det slik.

Gikk stille i dørene

For tre år siden møtte jeg Sven, som var enkemann. Han var en flott mann, men det var ikke fullt så enkelt som jeg trodde å involvere meg med en ny mann. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor Brynjar. Sven og jeg pratet veldig mye om alt dette, og han sa stadig at han forsto meg.

I forhold til alle rundt oss gikk vi stille i dørene. Jeg trengte tid til å bli kjent med Sven og til å utvikle forholdet vårt før jeg fortalte om ham. For av og til kunne følelsen av skam komme til meg. Jeg var gift med en syk mann, men gikk ut med en annen. Det føltes surrealistisk når jeg tenkte på det på den måten. Jeg følte at det jeg gjorde ikke var helt stuerent.

Sven og jeg dro ofte utenbys for å spise og kose oss. En dag Sven og jeg hadde spist middag i nabobyen, slo tilfeldighetene til. Plutselig sto den ene datteren min foran oss og så ut som et spørsmålstegn. Hun ante ingenting om Sven, og jeg følte meg som et barn som hadde blitt tatt på fersken i å gjøre noe fullstendig galt.

– Så det er her du tilbringer dagen din da, sa hun lattermildt og strakte frem hånden for å hilse på Sven.

Den kvelden hadde jeg en viktig og avgjørende samtale med døtrene mine, og jeg ble overrasket over hvor positive de var. De mente absolutt at jeg skulle kose meg og nyte livet. Jeg opplevde ikke den fordømmelsen jeg hadde fryktet fra omverdenen. Jeg opplevde derimot full forståelse og støtte. Det gjorde alt så mye lettere. Familie og venner ønsket å bli kjent med Sven, og det er de blitt.

Han er en del av oss

På mange måter besøker jeg Brynjar av ren plikt. Vi er fortsatt gift, men det er ingenting som binder oss sammen lenger. Brynjar lever i sin egen verden og blir tatt godt vare på der han er. Allikevel har jeg ham i tankene mine og i hjertet mitt. Han er en del av meg, og jeg tenker ofte på at jeg faktisk har to menn i livet mitt.

Men den Brynjar som en gang var, er borte, selv om han lever. Det er med Sven jeg lever dagliglivet mitt, og vi er blitt samboere. I den nye tilværelsen vi har skapt sammen, kan jeg senke skuldrene og kjenne at jeg har fått det godt igjen.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen