Klaras dagbok - kapittel 1

En mystisk klump i brystet

Det har vært en strevsom tid, og livet er fortsatt hektisk for meg. Etter samlivsbruddet og flere ukers flyttesjau, så begynner jeg endelig å komme i orden i mitt nyinnkjøpte rekkehus. Jeg er glad for at jeg har prioritert å få ferdig barnerommene først.

Publisert Oppdatert

Tvillingjentene mine, Nathalie og Vilde på ni år, sover nå på hvert sitt trivelige rom. Jeg står en stund og ser på de fine jentene mine. Så kysser jeg dem ømt på kinnet, og hvisker dem inn i øret; "jeg elsker deg". Kjenner på den dårlige samvittigheten jeg har for å ha utsatt dem for alt dette. De har vært så tapre og flinke gjennom hele den slitsomme prosessen, med flytting og overgang til ny skole. Store snøfnugg danser mot meg, og limer seg til soveromsvinduet mitt idet jeg trekker for gardinene.

Jeg kryper under dyna, men det tar lang før jeg endelig faller til ro. Så mange tanker kommer og går, mens jeg klør meg åndsfraværende på brystet. Det er da jeg finner den fremmede "klumpen" i mitt venstre bryst. Den er cirka tre-fire centimeter og kjennes som en sjøstjerne laget av silikon. Det virker som den sitter fast i brystvevet. Jeg stryker undersøkende over den, klemmer og kjenner, og greier ikke å ta hånden bort fra dette "fremmedlegemet" som uten tillatelse har slått seg til i puppen min. Tusen tanker surrer fort som en vindmølle rundt i hodet mitt, og den hverdagslige virkeligheten stopper opp et øyeblikk. Jeg kjenner en guffen følelse av kulde som sprer seg inni meg, mens jeg ligger der alene i den svarte vinternatten i mitt ennå så nakne soverom.

Kanskje skal jeg nå møte en ny, tøff virkelighet, som over natten vil snu mitt nyetablerte, sårbare liv opp ned? Skal alt bli slutt nå, når jeg akkurat har startet opp mitt liv på egen hånd? Jeg er midtveis i livet, og føler at jeg ennå har så mye ugjort. Er det skjebnen som vil straffe meg for at jeg ikke ble i mitt ekteskap? Skal jeg virkelig utsettes for enda flere utfordringer, og hva er det livet vil fortelle meg med det? Har jeg energi nok igjen til i verste fall å mestre en kreftdiagnose? Jeg har kjent meg så kraftløs og sliten så lenge. Er det slik at kreft ofte kommer etter store livskriser, som for eksempel en skilsmisse er? Hva vil skje med jentene mine hvis jeg blir borte? Jeg orker ikke tenke den tanken fullt ut, og bestemmer meg for å jage det negative og skumle bort. Det er bedre å tenke positivt, og heller vente og se hva som skjer. En kreftsvulst er jo etter det jeg har forstått enten rund som en kule, eller har form som en mandel, og den er hard. Denne er jo ikke slik, så den er nok "snill og uskyldig" . Brystene mine har alltid vært store og veldig knudrete. Jeg har gitt opp å sjekke dem selv, fordi de var så fulle av "kuler", men jeg har tatt mammografi med tre års mellomrom. Men nå er det visst blitt tre år siden sist igjen. Huff, så fort som tiden går. Mammografi gjør forferdelig vondt forresten. Brystene blir skviset til en pannekake mellom to plater. Nå har jeg gått mye ned i vekt, slik at brystene er mindre, og i tillegg har en begynnende overgangsalder gjort at brystene er mykere og slettere.

Nei, det er nok ikke noe å bekymre seg for. Jeg tenker alltid at de fleste bekymringer i ettertid viser seg å være unødvendige, og slik er det jo. Derfor er det bare bortkastet tid å bruke krefter på bekymringer. Sannsynligvis vil den mistenkelige klumpen forsvinne av seg selv, etter at jeg blir ferdig med neste menstruasjon om et par uker. Det er sikkert bare en oppsvulmet melkekjertel eller en cyste. Jeg har hørt at de fleste kuler man finner i brystene viser seg å være uskyldige? Jeg er jo bare 47 år, så hvorfor skal jeg bli rammet av brystkreft nå? Dessuten har jeg ikke tid til å bli syk. I ukene som kommer skal huset jeg har flyttet fra ryddes og pusses opp, før det blir lagt ut for salg. I tillegg skal jeg være med og pusse opp leiligheten mine åtti år gamle foreldre skal flytte inn i, rett i nærheten av meg. Vi skal også hjelpe til å flytte mine foreldre, fra gården i Trøndelag til leiligheten her på Lørenskog. Skal bli så fint å ha dem i nærheten.

Omsider sovner jeg, men kulen blir også med meg inn i drømmene. Et eller annet sted inni meg har uroen satt seg fast som en klo, og en ekkel stemme inni meg påminner meg hele tiden om at dette kan være en virkelig stor utfordring, en kamp om livet. Jeg vet at jeg har en velutviklet intuisjon. Bør jeg ta turen til fastlegen min, for sikkerhets skyld, eller skal jeg bare glemme hele saken? Kanskje blir det å gjøre som strutsen, å stikke hodet i sanden?

Neste uke: Hos fastlegen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen