tok permisjon for å hjelpe ofrene i Ukraina:
- Det rører meg å se hva
jeg kan bety for andre
– Om vi nordmenn ble rammet av krig, håper jeg noen hadde
villet komme for å hjelpe oss! Derfor stiller jeg opp med det jeg har
av armer, ben og omsorg for Ukraina, sier Linda (51).
Jeg hadde egentlig tenkt på det lenge, at jeg hadde lyst til å være en frivillig hjelper for mennesker som trenger det. Da krigen i Ukraina kom, følte jeg at tiden var inne. Denne krigen var ikke så langt unna oss, samt at det passet med livssituasjonen min. De tre barna våre var voksne og hadde flyttet ut. Jeg hadde både tid og anledning – og jeg så med smerte det skrikende behovet for hjelp menneskene på flukt fra Ukraina hadde, sier Linda Stranden fra Fetsund utenfor Oslo.
Datter blir med
Men hvordan skulle hun gå frem for å hjelpe? Linda, som jobbet som rektor, hadde ingen erfaring med hvor hun kunne henvende seg. Hun søkte derfor på nettet og fant på Facebook informasjon om både små og store grupper som var til stede med frivillig hjelp i Ukraina.
– Jeg sendte forespørsel til flere av dem på Messenger om hvordan jeg kunne bidra med noe. Datteren min, Emilie (27), hadde også lyst til å bli med, og vi tenkte at egentlig kunne vi jo bare reise på eget initiativ til grensen. Hvor galt kunne det gå? Vi hadde ingen spesialkompetanser, men tid, lyst, armer, ben og omsorg å gi. Vi tok ut en uke ferie hver, bestilte fly til Krakow og overnatting nær grensen til Ukraina, forteller Linda.
To dager før avreise fikk mor og datter svar fra en av organisasjonene de hadde skrevet til, den lille norske frivillige hjelpeorganisasjonen Paracrew.
Paracrew satte opp et videomøte, og her ble de ønsket velkommen til å være med å hjelpe.
– Vi fikk vite hvordan vi kunne bidra med det vi hadde, og fikk kontaktinformasjon til hvor vi skulle møte opp og hvem som skulle ta oss imot der. Det ga en god trygghet. Men det er klart at vi var veldig spente da vi dro på vår første tur som frivillige hjelpere i mars 2022, sier Linda.
Foto: Mike Schano Foto: Private
Handling sier mer enn ord
Mor og datter ble et godt team i regi av Paracrew. De leide bil og kjørte til den polske byen Medyka nær grensen til Ukraina. Her hadde den lille hjelpeorganisasjonen sin første stasjon i en nedlagt kebabsjappe.
– Det som møtte oss, var et enormt trykk av mennesker som trengte hjelp. Det var bare å gå i gang. Emilie og jeg gikk sammen gjennom kontrollen og over grensen med hver vår handlevogn fylt til randen med kjeks, vannflasker, telt og mat. Så delte vi ut til flyktninger som ventet på å komme videre. På tilbaketuren fylte vi handlevognene med det folk hadde av bagasje, og fulgte familier trygt over på polsk jord. Her tok vi oss av dem med omsorg, det er utrolig hvor mye en kan si til hverandre selv om man ikke snakker samme språk. Medfølende blikk, en varm klem og en trygg arm sier ofte mer enn ord, forteller Linda.
Sammen med datteren sørget de for at flyktningene fikk mat og hvile før de hjalp dem å finne riktig transport videre.
Med selvlysende vester fra Paracrew og ID-kort fikk Linda og Emilie snike i køene av mennesker på grensekontrollen som de passerte flere ganger om dagen. Hadde det ikke vært for det, ville de ikke kunnet gjøre jobben sin, det ville ha tatt for lang tid.
Inn til krigen
– Det var fantastisk å bidra til hjelp man så trengtes sårt. Og ikke minst med omsorg. Den takknemligheten og gleden i mødres øyne når vi fulgte dem med barna sine hele veien over til tryggheten, er ubetalelig. Og ikke minst gir det perspektiv i egne trygge liv, og en god følelse av å gjøre noe viktig, sier Linda.
Etter tre dager frem og tilbake med handlevogner og familier over grensen, kjørte mor og datter et stykke inn i Ukraina for å levere rasjoner av mat, klær og utstyr.
– Om vi var redde? Vi var spente, men følte oss ikke utrygge. Vi var veldig klar over at vi var inne i et land hvor det var krig, og det gjorde oss ekstremt skjerpet. Det er jo en personlig risiko å ta, sier hun og legger til at de ikke sa noe om kjøreturen til familien hjemme i Norge før de var trygt tilbake i Polen igjen.
– Vi var jo en del av et godt team som hadde god kontroll på hvor det skulle være trygt å ferdes. Vi stolte på crewet vårt og at de tok kloke beslutninger. Etter hvert som vi skaffet oss mer nettverk inne i Ukraina, var vi tidlig på plass med hjelp der de store trailerne med nødhjelp fra større organisasjoner ikke kom inn, eller hadde glemt. Vi var blant annet noen av de første organisasjonene inne i Butsja, rett etter at byen ble frigitt og de grusomme massakrene hadde skjedd.
Godt å hverandre
På jobb som frivillige for Paracrew og en britisk hjelpeorganisasjon de samarbeider med, bor de i basen i Medyka i Polen, i en garasje omgjort til en sovesal med køyesenger.
– Vi brukte enorme summer i diesel for å få fraktet ut all mat, klær og utstyr som vi fikk donert. Det er rundt åtte timers kjøring fra basen vår til Kyiv. Vi leide derfor etter hvert heller store lager i Ukraina for å kjøre større biler med forsyninger inn, og kjørte ut igjen derfra med små biler til trengende steder, forteller Linda.
Da den først uken som frivillig var over og hun og Emilie reiste hjem til Norge igjen, var de glad de hadde hverandre og hadde delt den spesielle opplevelsen.
– Vi kan fortelle andre om hva vi har vært med på, men det er ekstra godt å ha noen å snakke med som forstår alt du sier og alle tankene en gjør seg, sier 51-åringen.
Seks verdige ildsjel-finalister skal kjempe om #forandre-prisen. Og DU kan stemme innen 6. august på hvem du synes bør vinne!
Siden i fjor høst har Norsk Ukeblad presentert på trykk noen av de mange hundre tusener som gjør en frivillig innsats her til lands. Vi har ønsket å løfte frem dem som ulønnet gjør gode gjerninger for andre, gjennom et samarbeid med Frivillighet Norge og deres nettside frivillig.no. Prosjektet har vi kalt #forandre, og målet vårt er å oppmuntre enda flere til å bli frivillig i sitt nærmiljø eller i en av de mange flotte organisasjonene.
Nå har vi valgt ut seks av de mange ildsjelene vi har hatt på trykk i bladet, som skal representere hele det frivillige Norge i konkurransen om å vinne Norsk Ukeblads #forandre-prisen. Og du kan være med å bestemme hvem vinneren blir; stem på din favoritt via SMS (vanlig takst). Svarfrist er 6. august. Les om alle finalistene her.
Vinneren får 20 000 kroner fra Norsk Ukeblad som skal brukes til det frivillige arbeidet vedkommende er nominert til prisen for, samt at vinneren får et opphold for to med middag på et valgfritt hotell hos kjeden De Historiske. Hotellpremien er sponset.
Ønsker du også å bli en frivillig? Få inspirasjon til hva du kan gjøre på om.frivillig.no/forandre.
Ulønnet og helhjertet
Linda gikk tilbake til jobben som rektor, men allerede i april i fjor tok hun på nytt en ferieuke som frivillig i Paracrew. Mesteparten av fjorårets sommerferie gikk også med til å ha base i garasjen i Medyka og kjøre rundt i Ukraina for å hjelpe.
– På min andre tur var første gang jeg virkelig SÅ ødeleggelsene. Utbrente tankser, biler og busser og bombede hus og områder. Jeg hadde jo aldri sett krig med mine egne øyne før, så det var veldig spesielt. Men det bekreftet også hvorfor vi skulle være der! Da august kom, bestemte jeg meg for å ta permisjon fra jobben i noen måneder og være frivillig på heltid. Jeg kunne rett og slett ikke slippe det! Jeg var blitt så dratt inn i dette hjelpearbeidet og så hvordan det nyttet. Å se disse gråtende menneskene og gleden de får for all hjelp, gjør noe med meg. De er så rørt over at vi forlater vårt eget trygge land og liv for å komme og hjelpe dem. Og det rører meg at jeg kan bety så mye for andre mennesker, sier Linda.
Hjemme på Fetsund heier ektemannen Eivind på henne og holder fortet med de to hundene deres til hun kommer hjem igjen.
Da pengene tok slutt og hun måtte begynne å jobbe igjen, tok Linda et viktig valg: Hun sa opp jobben som rektor da en ny og spennende jobb dukket opp. I denne jobben er tiden hennes mer fleksibel, slik at hun kan bruke mer av fritiden sin på Paracrew, som hun nå har tatt over lederansvaret for. Ulønnet og helhjertet.
Trenger flere
– Jeg er ingen «superwoman»! Jeg er bare en som vil hjelpe. Læringskurven har vært bratt, men alle med evnen til å holde hodet kaldt og gi omsorg kan være med på dette. Å vite at jeg gjør livet bedre for noen andre, at det faktisk nytter, er det som driver meg, sier Linda.
Takket være Google Translate og noen ukrainske ord hun etter hvert har lært seg, er det ikke så vanskelig å kommunisere. Hun har fått mange hjerteskjærende historier i løpet av tiden som frivillig, og opplever at mange har behov for å fortelle. Å lytte blir dermed også en del av viktig omsorg.
Hun håper den lille hjelpeorganisasjonen sin kan holde på så lenge det trengs, men merker at det nå kommer både færre frivillige og mindre donasjoner.
– Kanskje begynner folk å glemme krigen nå … Men det gjør ikke alle de den berører hver dag. Alle som har lyst til å bidra med noe, kan ta kontakt med oss, så tar vi en prat om hva de kan gjøre. Det er ingen krav til at du må inn i Ukraina, det er mange felt både i Norge og i Polen hvor du kan bidra med din frivillighet og tid, sier Linda.
I skrivende stund har Paracrew rundt 180 steder i Ukraina hvor de leverer nødhjelp og gir det de kan av omsorg, hjelp og informasjon til krigens ofre. •
Ble du inspirert av
å lese om Linda?
Bli frivillig du også – gå inn på om.frivillig.no/forandre
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad nr 18 2023
Denne saken ble første gang publisert 06/06 2023, og sist oppdatert 26/06 2023.
