Det blir trist

Publisert Oppdatert

Ensomheten blir så fryktelig påtrengende når det er familiehøytid. Alle andre går i selskap, alle andre har noen å være sammen med, alle andre har noen som er glad i dem eller de er glad i.

Jeg har også en som jeg er glad i, men han er selvfølgelig gift! Selv er jeg 45 år gammel, skilt fra et barnløst, kaldt og ulykkelig ekteskap. Begge mine foreldre er døde, og jeg er enebarn. Skjønner du! Fryktelig!

Jeg gikk på gravstedet til mine foreldre julaften, og jeg var omringet av alle dem som skulle til sine familiemedlemmer. Tårene bare presset på, men det gjør ikke noe på en kirkegård.

Hjemme ble det TVen og meg. Og tankene på ham, min elskede, som satt i stuen hjemme hos sin svigermor, med kone og barn rundt seg. Jeg kjente at jeg vekselvis savnet ham så det gjorde vondt, dels var rasende fordi han er feig og ikke går ut av det kalde ekteskapet sitt, dels syntes jeg bare synd på meg selv.

Jeg vil ikke oppleve flere stusslige julekvelder. Jeg skriver mest for å fylle opp ensomheten min, ha noen som mottar ordene i andre enden. Egentlig ber jeg ikke om noen råd, bare at du leser det jeg skriver.

Har du noen betraktninger, er det ok.

Ensom.

Ja, jeg skjønner deg. Det høres faktisk ganske stusslig. Og det er nesten som jeg tenker at du er verre stilt med en elsker enn uten. For uten ham ville du kanskje søkt et fellesskap mer aktivt. Det finnes jo arrangementer for enslige. Du har kanskje noen fjernere slektninger, du har kanskje noen andre enslige venner som heller ikke hadde selskap på julaften?

Jeg lurer på om du ville være alene med følelsene dine denne kvelden? Jeg synes brevet ditt er en utmerket beskrivelse av elskerinnens situasjon. Alene når det er aller verst. Tenk over det. Tenk om noe skjedde med deg? Du vil være alene da også. Husk at du bare er en hemmelighet.

Jeg er ikke så veldig moralsk av meg, men jeg er ikke glad i elskerinnerollen. Jeg har sett altfor mange slike hemmelige forhold, og de ubehagelige konsekvensene av dette.

Det såreste var en elskerinne hvis elsker plutselig døde. Hun kom til psykiater for å finne et legitimt rom for å sørge over mannen hun var glad i. Hun måtte jo skjule sorgen ellers i verden.

Vel, du vil ikke ha flere slike julaftener. Hold fast på den beslutningen. I løpet av året som kommer, er jeg sikker på at det dukker opp mange muligheter til å skape et fellesskap neste jul. Kanskje en kollega? Venninne? En kjæreste? Det er stor forskjell på å være kjæreste og å være elskerinne.

Jeg unner deg av hele mitt hjerte at du finner deg en kjæreste i løpet av 2007. En offisiell, ikke-hemmelig relasjon som er bygget på likeverd og et gjensidig ønske om å tilbringe tid sammen, også på de vanskelige dagene.

Synnøve.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen