Sporhundene

Terroristangrepet på USA den 11. september 2001 forandret verden radikalt. Ikke bare ble det enkelt å gå til krig så lenge det var «terrorister» og masseødeleggelsesvåpen som var målet, men det gikk plutselig opp for amerikanerne at de på ingen måte var trygge på egen jord. Daværende justisminister i USA, John Ashcroft, kalte 11. september-angrepet for «det største tilfellet av hatkriminalitet i verden» (han glemte antageligvis både nazistenes jødeforfølgelse, Stalin og Pol Pots massakre), og den vestlige verden var angivelig et åpent mål for lignende aksjoner utført av «hatefulle» muslimer.

Den viktigste forandringen som kom i kjølvannet av 11. september var de vestlige borgeres velvillighet til å oppgi sin personlige frihet mot å få trygghet i retur. Mens vi her til lands irriterte oss over at vi nå måtte forholde oss til en strammere flysikkerhet, klinket USA til med PATRIOT ACT - en lov som ga myndighetene økt tilgang til personopplysninger om vanlige borgere. Den åpnet også opp for flere typer overvåkning, og mistenkeliggjorde alle som brukte sin ytringsfrihet til å komme med kritikk av USAs politikk.

I Europa ristet vi oppgitt på hodet over at the land of the free, home of the brave kunne vedta en slik lov, mer eller mindre uten debatt, og med 98 mot en stemme i Senatet. Så smalt bombene i Madrid i 2004 og i London i 2005.

FILOSOFEN JOAKIM HAMMERLIN ga i vår ut boken «Terrorindustrien», der han gir et innblikk i det overvåkningssamfunnet han mener Norge er i ferd med å bli.

- På begynnelsen av 2000-tallet var EU lunkne til den politikken som USA kjørte i forhold til overvåkning, men etter bombene i Madrid og London la de om. Nå går det bare én vei, og det er mot en strengere overvåkning både av nett og telefon, og en strengere kontroll av borgerne. Det er en hard tendens vi har sett de siste åtte årene, sier Hammerlin.

- Det er ikke et spørsmål om hvorvidt Norge vil bli et overvåkningssamfunn. Vi ER et overvåkningssamfunn, mener Ove Skåra i Datatilsynet.

- Det er ikke som George Orwells «1984», men vi har formålsstyrt, rutinemessig og systematisk innsamling og bruk av personopplysninger for å oppnå kontroll og innflytelse.

Tenk på det. Det er overvåkningskameraer overalt. Mobilen din kommuniserer med mobilmaster uansett om du snakker i den eller ikke, slik at det til enhver tid registreres hvor du er. Teleoperatørene loggfører hvor du ringer og sender meldinger. Internettoperatørene vet til enhver tid når du er pålogget. Hver gang du drar bankkortet blir du registrert. Du kan ikke engang kjøre bil inn i Oslo uten å bli oppdaget i bomringen. Listen er lang over måter ditt liv blir loggført på, og den blir bare lengre.

- Dette er litt som å koke frosker. Dersom du hiver froskene i en kjele med kokende vann vil de bare sprette ut igjen med en gang. Men dersom du legger dem i kaldt vann og sakte, men sikkert skrur opp varmen vil de bli sittende og omsider la seg koke, sier Hammerlin.

DE ALLER FLESTE former for overvåkning og registrering har et «uskyldig» formål (som for eksempel lånekortet på bilblioteket), men siden 2001 har det kommet flere og flere «sikkerhetstiltak» i terrorbeskyttelsens navn. Det er blitt kroppsskanning og registrering av fingeravtrykk på flyplasser, og det eksisterer allerede teknologiske sci-fi-duppeditter som iris-skannere og andre biometriske identifikasjonssystemer. Hammerlin går langt i å hevde at prisen vi betaler for denne «tryggheten» ikke kan rettferdiggjøres med at det er en kamp mot terror.

- Terror er en marginal trussel. Statistisk sett er det større sjanse for å dø av lynnedslag, hvis du ikke befinner deg i Irak, Afghanistan eller Pakistan, sier han.

For å sette det litt i perspektiv: De siste 65 årene har det vært 1031 flykapringer. De siste 15 årene har det vært gjennomsnittlig ti i året, som selvsagt er ti for mye - men satt opp mot at det i 2007 var nesten 30 millioner flyvninger snakker vi om en svært liten risiko. Likevel er vi villige til å gi slipp på den personlige friheten og samtidig betale store summer for det. Driftskostnadene av sikkerhetstiltakene på Gardermoen er for øvrig nå oppe i en halv milliard - 500 millioner - kroner årlig.

- DET ER VANSKELIG å si nøyaktig hva slags type overvåkning vi har i Norge idag. Noe av dette er hemmelig, og det kanskje med rette i forhold til visse grupperinger, mener Hammerlin.

Det som imidlertid er sikkert, er at norsk politi har større mulighet til å gjennomføre lovlige overvåkninger nå enn tidligere.

- I 2005 fikk vi utvidede rettigheter, sier informasjonsrådgiver i Politiets sikkerhetstjeneste, Martin Bernsen.

- Hvilken type overvåkning kan dere gjennomføre nå?

- Der det legges en reell mistanke til grunn, kan vi med rettslig tillatelse gjennomføre en teknisk lytting, det vil si telefonavlytting og romavlytting. Vi kan også gjennomføre en hemmelig ransakelse der vi går inn i en leilighet uten å legge igjen spor av at vi har vært der.

- Hva kan dere gjøre med internett og data?

- Jeg har ikke lyst til å gå i detalj om hva vi kan gjøre med datamaskiner.

- Er disse metodene tilstrekkelige?

- De er tilstrekkelige for å bekjempe den kriminaliteten vi har idag. Trusselbildet er lavt akkurat nå, men det kan forandre seg. Sjefen for sikkerhetstjenesten har sagt at dette holder, men det kan ikke være et for stort gap mellom oss og andre europeiske land. Da kan vi risikere at terrorister kommer hit for å planlegge terror, sier Bernsen.

I LØPET AV ÅRET er det meningen at norske myndigheter skal avgjøre hvorvidt Norge skal legge ned veto eller ei mot det såkalte «Datalagringsdirektivet». Dette er et EU-direktiv om lagring av datatrafikk, og opplysningene skal i teorien kunne benyttes til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Kort fortalt betyr dette at der telefonoperatørene nå er pålagt å slette opplysninger om hvor og når og til hvem du ringer etter at disse opplysningene ikke lenger har noen formålsrettet verdi, kan operatørene - dersom datalagringsdirektivet får gjennomslag - bli pålagt å lagre disse opplysningene i minimum seks måneder. Sender du en e-post til onkel Arvid, vil myndighetene få vite når du sendte den, hvor du sendte den fra, til hvem du sendte og hvor han var når han mottok den.

Datatilsynet er blant dem som har stilt seg svært kritiske til et slikt direktiv. Direktør Georg Apenes har henvist til Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 8, der det understrekes at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». På kommentarplass i Aftenposten sammenlignet Datatilsynets Guro Slettemark direktivet med en «betjent» som sto oppstilt ved postkassa og noterte seg hvem du var, og hvem du sendte brev til.

I likhet med Datatilsynet, og en rekke andre eksperter, stiller Hammerlin seg svært kritisk til et sådant direktiv.

- Jeg synes ikke det er ålreit at det lagres informasjon om meg selv om jeg ikke har gjort noe galt. Der går min grense.

- Mange vil hevde at et slikt system ikke er problematisk fordi man ikke har noe å frykte dersom man oppfører seg. Er det naivt?

- Mange godtar dette fordi de ikke helt vet hva som skjer. Det er store kunnskapshull her. Men det vi må huske på er at vi ikke er sikre på hvilke regimer vi vil leve med om 10, 50, 100 år, og det å gi politiske myndigheter muligheten til å bygge opp en overvåkningsinfrastruktur som gjør at en i prinsippet kan totalovervåke et samfunn, blir veldig farlig. Man tror ofte at det samfunnet man har bare vil vedvare, men historien har vist mange ganger at demokratiet kommer inn i kriseperioder, og da kan det skje mye stygt. Hvis krigen kommer idag, blir det ikke lett å være gutta på skauen og prøve å bekjempe en okkupant, sier Hammerlin.

- Bør vi egentlig frykte staten fremfor terroren?

- Jeg mener at det er viktig å være bevisst på hvor mye makt man skal flytte fra individene og over til politiske myndigheter. Det som kjennetegner det vestlige liberale demokratiet er nettopp en maktfordeling mellom borgerne og de politiske myndighetene. Den maktfordelingen er blitt endret i løpet av de siste åtte årene, sier han.

En trenger ikke gå lenger enn til 2. verdenskrig for å se hvilke fatale konsekvenser et lignende arkiv kan ha. Rett før krigen brøt ut, lagde Statistisk Sentralbyrå en liste over alle jøder bosatt i Norge, noe som gjorde det svært enkelt for nazistene å deportere dem til konsentrasjonsleire i Tyskland.

POLITIMYNDIGHETENE har vært relativt tilbakeholdne med sine synspunkter på Datalagringsdirektivet, men i en e-post til Computerworld skriver politidirektør Ingelin Killengreen at «Det vil være av betydning for kriminalitetsbekjempelsen at politiet har en mulighet for lagring av data. Vi vil imidlertid ikke kommentere varighet av lagringen, eller øvrige detaljer i direktivet, før vi kjenner politidistriktenes mening i saken.»

- Myndighetene ønsker disse opplysningene og denne kontrollen for å beskytte oss. Vi aksepterer dette fordi opplysningene ofte er biprodukter av tjenester som vi ønsker oss, eller er avhengige av, som for eksempel ved bruk av telefon, sier Ove Skåra i Datatilsynet.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at flere enn potensielle okkupasjonsmakter ville ha nytte av opplysningene som lagres, og igjen vil det oppstå nye sikkerhetsproblemer.

- Problemer kan fort oppstå dersom de som lagrer opplysningene ikke sikrer dem godt nok. De kan misbrukes til helt andre ting. Du som er journalist kan for eksempel klare å få ut informasjon om hvor politikere befinner seg til enhver tid, sier Skåra.

Dette kan for øvrig fungere andre veien også. Både i Tyskland og Nederland er journalister blitt overvåket, og det vil ha store konsekvenser for kildevernet. Utro tjenere kan også lett selge informasjon videre til kriminelle som for eksempel ønsker å kartlegge de daglige gjøremålene til en finansmann. Mulighetene for misbruk er med andre ord veldig tilstede.

DET VIRKELIGE skrekkscenariet ligger likevel fortsatt inn i fremtiden. En fremtid som ifølge Hammerlin ikke nødvendigvis er så langt unna.

- Dersom vi ikke setter ned foten, er vi på et eller annet tidspunkt inne i et totalovervåket samfunn, og med det tempoet vi har sett de siste åtte årene er det ikke snakk om så fryktelig mange år før vi er der. Det er også viktig å få med seg at disse overvåkningstiltakene er kommet for å bli. Det finnes så å si ingen eksempler på at man har gått tilbake på tiltak når de først er banket igjennom, sier Hammerlin.

- Skrekkscenariet er jo instrumenter som skanner hjernen og ansiktet med forsøk på å avsløre løgn eller onde hensikter, sier Skåra i Datatilsynet.

- Når du ikke får lov til å komme med en liten hvit løgn blir det litt utrivelig, ikke sant?