Boogie Till You Puke

Som et stort og tungt lokomotiv har Backstreet Girls presset på i snart 30 år med sin kompromissløse boogierock. MANN ble med dem på bygdefest, og fikk en mengde gode backstagehistorier på kjøpet.

MANN ble med Backstreet Girls på tur.
MANN ble med Backstreet Girls på tur. Foto: Marori Morningstar
Sist oppdatert

Jeg klarer det ikke. Jeg klarer det ikke musikalsk. Og jeg klarer ikke Anders, han som spilte der før, sier Petter Baarli.

Midt i hyggepraten på det faste søndagsstedet til Backstreet Girls kom jeg i fare for å nevne CC Cowboys. Dermed var helvete løs, og Petter begynte å skyte vilt fra hofta.

- Og a-ha er det bare å glemme. Fy faen. Det gir meg helt ...

Petter rister på hodet og tar en slurk av drinken.

- Nei, sorry. Det er ikke et spor av Johnny Winter der. Jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke norske band utenom Jokke og tidlig Raga, og noen norske undergrunnsband. Noen punkband. That's it, sier han.

- Jeg klarer ikke Henning Kvitnes. Jeg klarer ikke Bjørn Eidsvåg. Jeg klarer ikke Morten Abel. Jeg klarer ikke. Jeg får mark, rett og slett. Dem er så anti ... dem er ikke tøffe nok. Jahn Teigen? Det er ikke nok sex i det. Det er ikke sex i DumDum Boys. Det er ikke det i Raga, og det er nesten ikke det i Jokke. Det er ... (prompelyd) ... ikke sant. I Tramteatret var det litt sex. Sex og humor. Men vi i Backstreet blir sett på som dumme, vi, vettu, når vi snakker om det alle liker best. Og så er det jævlig mye Neil Young. Mye rutete skjorter og slengbukser og skjegg og dritt. Det er ikke noe humor, og det er ingen som er gærne lenger. Det er bare svada. V-genser og ... nei, fy faen.

FREDAGEN FØR raser en hvit van igjennom de østfoldske skoger med Sex Pistols på anlegget og lyden skrudd opp til bristepunktet. Det er allsang på grensen til tinnitus mens pilsen og Jäger'n sendes frem og tilbake gjennom den røykfylte niseteren.

Petter Baarli - den skitne boogierockens kompromiss-løse gitarhelt og kaptein på denne skuta - sitter foran og spiller luftgitar med sneipen hengende ut av kjeften. På bakerste rad sitter 52 år gamle Bjørn Müller, to meter høy med det spisse fjeset og den karakteristiske stemmen som har sunget om «Rattlesnake Charlie» siden midten av 80-tallet. Ved siden av ham: Dan Thunderbird, bassist og bandets yngstemann med sine 33 år. Og til venstre for ham igjen holder Martin H-Son - den svenske trommeslageren med hele 63 ulike vinyltrykk av «Never Mind The Bollocks» i samlinga - takten på låret.

Dette er altså Backstreet Girls, Norges mest undervurderte rockeband. Det er fredag kveld og vi er på vei til årets bygdefest for de rundt 1500 innbyggerne som er bosatt på begge sider av Østfoldbanens østre linje gjennom tettstedet Tomter.

Men akkurat nå, mens Jäger'n varmer blodet og røyken stikker i nesa, er det bare GPS-en som vet hvor disse ubelyste skogsveiene fører oss.

BACKSTREET GIRLS er en institusjon. Helt siden den første øvingen i 1984 har de kjørt på med kompromissløs boogierock og levd rockemyten som ingen andre i dette langstrakte landet. De har dura frem som et stort og tungt lokomotiv, uten bremser og avsporinger, og uten å bry seg nevneverdig om når skinnene tar slutt. Slik skapes legender og myter, og alle har en god en om Backstreet. Selv sitter de med nok historier til å fylle et eget bind i den norske rockesagaen, og i løpet av noen timer er det blitt fortalt om den gangen de ble booket av voldelige arrangører i Tyskland, om hvordan de er blitt kastet ut av forskjellige hoteller og om den gangen de ble pælma ut av et lokale på Andøya fordi ingen ville høre på slik «motstandspunk». Vi har hørt om den gangen et skuffet publikum trodde de var et turnerende strippeshow, om da et tidligere medlem klappet Slash på flosshatten og sa «Make it swing next time», og om da et annet tidligere medlem tok en kjapp en med en groupie i full offentlighet uten engang å ha anstendighet nok til å sette fra seg pilsposen.

Kort sagt: Disse gutta har festet hardere og opplevd mer enn dem vi drister oss til å kalle deres noe mer edruelige kolleger. Og selv om de med tiden har skaffet seg en trofast fanskare som angivelig både kliner til folk som ikke liker BSG, og som navngir utesteder etter bandets låter og album (Elm Street i Oslo ble navngitt etter «Party on Elm Street», Loaded Bar i Dalarne i Sverige er oppkalt etter låten «Loaded»), er det rimelig å spørre hvorfor gutta, etter snart 30 år, fortsatt spiller på steder som nettopp Tomter. Her er bygdefesten drevet på dugnad, og her gjør publikum som dugnadsfolk flest; de drikker pils og spiser burgere bak noen containere. Ikke at det ser ut til å plage backstreetgutta noe særlig, men er det ikke slik at Backstreet Girls fortjener en plass der opp med de såkalte «fire store»?

Backstreet Girls

Kompromissløst boogierockband. Grunnlagt i 1984 av Pål Kristensen, Tom Kristensen og Petter Baarli. BSG har hatt en rekke besetninger, men består i dag av Petter Baarli (gitar), Bjørn Müller (vokal), Martin H-Son (trommer) og Dan Thunderbird (bass).

CV: BSG har gitt ut 12 studioalbum og en rekke livealbum, hvorav de viktigste er «Boogie Till You Puke» (1988), «Party on Elm Street» (1989), «Coming Down Hard» (1990) og «Sick My Duck» (2003).

Aktuell: Kommer med skiva «Death Before Compromise» en gang på nyåret.

- Vi synger ikke på norsk, sier Bjørn.

- Og så har vi jo brent alle broer, da, sier Petter.

- Vi ble jo kastet ut fra backstagen fra Notodden nå i sommer fordi vi er i klinsj med en av de sentrale gutta i bransjen. Og en gang spyttet jeg Lage Fosheim midt i trynet da jeg var dommer under NM i rock. Så da brant jeg den broen også. Men jeg mener; Monroes? (Prompelyd). Og det første bandet hans, Broadway News? (Prompelyd). Veslefrikk! (Prompelyd). Det er hippier og (prompelyd). Det er ikke noe av det som er kult. Det er ikke i nærheten. «Og vi skal stjæla fra Madness.» Nei, fy faen. Det er jo ingenting, sier han.

Petter tenner en sigarett.

- Jeg husker Jokke og Michael Krohn og jeg var på fylla en gang, og så krangler dem om noen tekster, sier Petter.

- Plutselig sier Michael til meg: «Du er bare i tredjedivisjon». Da slår Jokke i bordet og sier: «En ting, Michael: Han er i elitedivisjonen. Backstreet Girls kan spille, og vil bli svære. Vi er bare i førstedivisjon, vi».

DEN HVITE VANEN ankommer Tomter to timer før konsertstart. Det holder i massevis. Backstreet Girls bruker lokal lydmann, lokal backline og mener soundcheck er unødvendig for den enkle oppsetningen. Gutta hilser på gamle kjente før de geleides inn på kunstkafeen, som for anledningen er gjort om til backstage, og der den beskjedne rideren venter på dem. Det er pils, vodka, whisky, sjokolade og fire Flax-lodd, for som alle drømmer også Backstreet Girls om milliongevinst.

Praten går løst. Glass fylles og tømmes, og det er en slags alminnelig vorspielstemning på bakrommet. Petter får en liten forsterker som han plugger gitaren i og begynner å varme opp fingrene. Ifølge ham selv er det kun fire gitarister som gjelder: Chuck Berry, Johnny Winter, Angus Young og Petter Baarli.

Han tenner en sigarett og får streng beskjed om at det ikke er lov til å røyke på kunstkafeen i Tomter. På vei ut døra hvisker han:

Martin H-Son
Martin H-Son Foto: Marori Morningstar

- Du må aldri spørre om tillatelse, vettu. Bare slukk sigaretten og spill dum hvis dem sier noe.

SPØR DU PETTER, har Backstreet Girls sin kurve gått i en u-bevegelse, og nå er de på vei oppover i en rasende fart. Men det er kanskje rettferdig å si at deres foreløpige høydepunkt ble nådd en gang på begynnelsen av 90-tallet. Bjørn og Petter forteller om hvordan de delte internasjonale magasinforsider sammen med Hanoi Rocks og Guns N' Roses, og om hvordan de ble shippet over til Austin i Texas av PolyGram for å spille inn den legendariske «Party on Elm Street»-skiva.

- Du kan tenke deg, sier Petter.

- Vi var i begynnelsen av 20-åra og kom ned dit. Det var stort.

- Jeg husker dem sa at vi ikke måtte finne på å gjøre noen ulovligheter mens vi var der nede, sier Bjørn.

Petter Baarli
Petter Baarli Foto: Marori Morningstar

- Men det første vi gjorde var å kaste fra oss bagen, løpe inn i en taxi og spørre etter dop. Etter det sov vi vel ikke på tre måneder, sier Petter.

Backstreet Girls ble værende i Texas i alle disse søvnløse månedene, og brukte kun de tre siste ukene i studio. Skiva ble sluppet i 1989, og releasekonserten ble holdt i det lokalet som samme år skulle bli til utestedet Elm Street. Et lite fun fact er at de året etter ble det første bandet til å spille i det da nyåpnede Oslo Spektrum. Deretter fikk Bjørn sparken, for så å komme tilbake etter at ymse andre vokalister hadde fått prøvd seg.

DET NÆRMER SEG konsertstart. Der hvor tourmanageren Astrid forteller oss at gutta gjerne vil være alene en halvtime før showet starter, inviterer Bjørn oss med helt til bandet går på scenen. Men det er Petter som bestemmer, får vi vite. Det er han som, dersom han synes det blir for masete, angivelig kan bli litt furten og grumpy. Det er Petter, som grunnlegger og kaptein og eneste Backstreet Girl som har vært med i alle disse 28 årene, som setter kravene. Og det er Petter som viser oss selve bibelen; boka «Why AC/DC matters», som han har tatt med for anledningen.

Publikum har samlet seg, og gutta tar en siste skål før Petter retter på den røde lua og Bjørn sjekker glittersminken. Så går de på scenen og trykker ut klassikere som «Gypo», «Rattlesnake Charlie» og «Hiroshima Shakin'» .

Det hele går smertefritt for seg. Backstreet Girls er rutinerte showmenn som vet hva publikum vil ha, og som leverer varene til full jubel.

40 minutter senere er den hvite vanen på vei tilbake til Oslo.

I HØST SKULLE Backstreet Girls ha gitt ut sitt 13. studioalbum, ei skive som passende nok har fått tittelen «Death Before Compromise». Produksjonskluss har riktignok gjort at fansen må vente noen måneder ekstra, men den kommer. Gutta i Backstreet Girls kan nemlig ikke stort annet enn å spille.

- Dere har vel heller aldri lagt skjul på at dere er glade i å feste?

- Før i tida var vi vel kjent for å være mye på byen, men vi har jo ikke skrytt mye av det selv, sier Bjørn søndagen etter.

- Men dere fester jo fortsatt?

- Men hva skal vi gjøre i Norge da, sier Bjørn.

- Vi sitter her i dag, vi, og vi er jo i minst like god form som alle andre her.

- Vi dreper jo ingen. Vi er ikke idioter, men vi er jo ivrige. Vi holder på så lenge vi ikke blir nektet på polet, sier Petter, vel vitende om at han nylig ble spurt om legitimasjon. Han er 46 år gammel.

- Det er noen ganger man tenker «faen, skal vi opp så tidlig» de gangene vi skal ut å spille og sånn, men når du står på scenen er det som en vitamininnsprøytning, sier Bjørn.

- Vi svetter på scenen, for å si det sånn. Vi er ikke som Jonas Fjeld. Det er ikke en svetteperle å se hos ham, sier Petter.

- Det er to typer folk, sier Bjørn.

- Det er de som blir sjuke av å være med i Backstreet Girls. Og så er det de som blir sterkere av det.

Denne saken ble første gang publisert 12/10 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også