Bypuls
Søndagsskålen
Det er lenge siden hviledagen ble holdt hellig. En søndag tok vi Jokke & Valentinerne på ordet og sang: Alt kan repareres.
Først var det rett frem fire flate rock med AC/DC-konserten på onsdagen etterfulgt av rett ned halvflatt pils på byen. Dagen etter hyllet redaksjonen seg selv og feiret relanseringsnummeret med børst og barm, før man våknet opp til en alarmerende helg med by:Larm som på ingen måte skulle bli fri for alkohyler og hylende alkometer. Så står man der i dusjen klokken halv tre en søndag formiddag fordi naboen fant ut at han skulle henge opp 300 bilder vegg-i-vegg med soveværelset ditt. Du har vært fire dager på fylla og husker ikke sist du inntok fast føde. Nervene ligger utenpå den tynnslitte huden, og kroppen skriker ved den minste bevegelse. Det verste du kan gjøre nå er å gå cold turkey. På tide å trappe ned. På tide å ta for seg den rolige søndagspilsen.
SÅ HVA GJØR VI? Enhver by av respektabel størrelse bør kunne by på mer enn kino og hjemmesitting når søndagen kommer krypende. For som alle alkoholikere vet er det ingenting som lindrer alkoholens smerter som, vel¿ mer alkohol. Dette er på ingen måte en oppfordring, snarere en faktaopplysning, for alle vet at å forveksle bar- og medisinskap i lengden kan by på større problemer enn dem du måtte møte en søndags morgen. En undersøkelse gjort av Synovate MMI for Sosial- og helsedirektoratet i 2007 viser at 12 prosent av unge mellom 20 og 29 år reparerer dagen derpå. Det er på ingen måte en sunn trend.
Men det er ikke vår oppgave å heve pekefingeren, og noen ganger kan uka virke spesialdesignet for å treffe nettopp denne noe sure svien (måtehold er stikkordet, goddammit!). Fotballkampene er eksempler verdt å nevne. For mange er tre pils og Premier League akkurat det som trengs for at du skal komme deg opp og ut på jobb når mandagsmøtet kaller. Her passer det for øvrig godt å legge til at førstedivisjonsklubben Nybergsund er et resultat av hjemmebrenning og søndagsfyll. Tidlig på 1900-tallet møttes fem karer jevnlig i «Risteklubben» - en gutteklubb der søndagene vanligvis ble brukt til å riste ut de siste dråpene av himkokapparatet. 17. mars 1918 var det imidlertid en luring som foreslo at de heller skulle sparke fotball. Resten er historie.
Men tilbake til saken. Det er ikke alle som liker fotball. Derav kan det virke fjernt at Garage i Bergen har droppet den legendariske søndagsjammen som i en årrekke pleiet den øltørste skorpen av bergensbølgen. Riktignok finner du fortsatt jamkonseptet «Akustisk Søndag» på metalbula På Hjørnet i Kristiansand, og høyst sannsynlig jammes det flere steder i landet også. Men da vi i disse sparetider knapt har budsjett nok til å komme oss ut av Ring 3 i Oslo, starter fotografen og undertegnede denne søndagsreisen på frilansernes gyteplass, Grünerløkka.
PARKTEATRET, kl. 20.00: Det er fortsatt glissent en time før Sunday Digestive begynner - et halvt år gammelt konsertkonsept der mindre etablerte band kan sørge for søndagskos på den minste scenen inne i den gamle kinosalen. Prisen på gildet er 80 spenn, men initiativtakerne Ida Faldbakken og Hanne Backe-Hansen forteller at pengene går rett til bandet mot at de selv står for promoteringen.
- Dette er for folk som ikke er helt ferdig med helga. Vi ønsker å gi en opplevelse på søndager utover det å gå på kino, sier Faldbakken.
Denne søndagens opplevelse heter Liliedugg og er gamle travere fra den norske punkscenen. Kjennere skal ha det til at det var to band som gjaldt i Trondheim på begynnelsen av 80-tallet. Det andre var Wannskrækk. Ledet av Lars Vold - en fyr som minner mest om en eksentrisk, østeuropeisk sirkusdirektør med flosshatt og anstrengt mine - presser Liliedugg ut seig, psykedelisk punk med aner som strekker seg til tidlig Iggy & The Stooges. Kveldens klientell er i all hovedsak middelaldrende damer og menn som etter alt å dømme har vokst opp med hanekam, men som nå antageligvis jobber med visuelle medier, musikk eller kunst. Med pilsen i hånd står man godt i det lille, mørke lokalet, men uansett hvor vanvittig det kan høres ut på en punkkonsert savner undertegnede faktisk en sofa.
- Sunday Digestive starter hver søndag klokken ni og skal være ferdig klokken elleve, slik at folk kan komme seg opp på jobb på mandagen, sier Faldbakken.
- Men det er mange som tar turen ned til Blå etterpå.
BLÅ, KL. 23.00: Det var mange som trodde søndagsmoroa var over da Grønlandshagen ble stengt av politiet for to år siden, og det faste musikalske innslaget Frank Znort Quartet mistet sin søndagsscene. Siden år 2000 hadde de representert en verdig avslutning på helga, men midt under den siste konserten i Grønlands gamle storstue satte snuten kroken på døra. Det gikk imidlertid ikke lange stunden før FZQ flyttet inn på akerselvebreddens Blå, og verden igjen var i balanse. Større lokaler, mer liv, gratis inngang og full søndag. Noen vil selvfølgelig hevde at ingenting er så bra som det «en gang var» på Grønlandshagen, men det er de samme folka som har problemer med å skille mellom begrep som kredibilitet, konservatisme og nytenkning.
- Du skal holde drikkedagen hellig, og Frank Znort Quartet er Oslos beste kulturtilbud, sier Torkil Hvidsten mens han holder rytmen foran scenen.
FZQs faste stamme på ti personer pluss en horde gjesteartister tolker kjente og kjære nummere i beste mening. Her er godjazz, reggae, hawaiisk bølgemusikk, rock, soul og blues. Danseføttene er ukontrollerbare og tappekrana renner i strie strømmer. Stemningen i lokalet er så upåklagelig avslappet at undertegnede har store problemer med å se at noen ikke kan trives her. Lyset er dunkelt og smilene sitter løst. Det er ikke vanskelig å se at en grei andel av klientellet godt kan like andre fredsskapende nytelsesmidler i tillegg til pilsen, men det er mye kjærlighet i rommet. Det gir deg den følelsen du får etter å ha forsvunnet fra en god fest med ei søt, lita knerte for så å vende tilbake etter noen timer og oppdage at alle vennene dine er samlet for å hylle innsatsen.
- Det er en fin start på uka, for det stemmer vel at søndag er starten på uka? Søndagsfylla er ikke så krampaktig, mener Anna Kristin.
Det er tid for loddtrekning. For ti kroner loddet kan tre heldig uttrukne vinne et CD-opptak av forrige ukes søndagskonsert. Nora er en av kveldens heldige som får med seg et opptak hjem.
- Man slipper kø og inngangspenger, og man slipper det maset som er på lørdager. Det er ofte jeg ikke gidder å gå ut på lørdager lenger, sier hun.
Venninnen Silje sier hun har sagt fra på jobben at hun gjerne vil ha senvakten på mandager, slik at hun kan henge på Blå på søndagene. Det viser seg i det hele tatt at det er få av de jeg snakker med som skal opp om morran. Her finnes i all hovedsak frilansere, turister, studenter og representanter fra utelivsbransjen. Studentene Ida og Marie skal riktignok på skolen, men fikk en plutselig lyst til å danse.
- Er man fyllesjuk tar man et par øl og danser ut resten av helga, sier de, og hevder at de slipper hipsterne som ellers preger helga.
- Søndagene er løsere og bedre.
Det er tid for en ny gjestevokalist, og på scenen kommer tidligere Outlaws-president Thore Henki Holm Hansen. Med hatt og svart frakk synger den høye herren «Penitentiary Blues» på en måte som best kan beskrives som et møte mellom Willie Nelson og Thor Heyerdahl.
En halv time senere vandrer vi nedover Akerselva forbi frosne dopdealere og steine ender.
QUEENS, KL. 01.00: Det er mye som kan sies om Queens ved Oslo Spektrum, og en av de tingene er at det på ingen måte oppfattes som det hotteste stedet på utelivskartet i Oslo. I hvert fall ikke til hverdags, men søndagsjammen er den naturlige sistestoppen for de som ikke drar hjem etter Blå. Når siste tone er spilt ved elvebredden går det nærmest folketog ned mot Queens. Her varmer Lars, Torbjørn, Tommy og Laffen opp de første ankomne med coverlåter, og ofte blir de joinet av ymse Frank Znortister. Vi møtes av The Kinks' «Waterloo Sunset» da vi trer inn i baren. Vi er blant de første. En og annen burlesque-danserinne i sivil sitter ved bordene, og endelig finnes ledig bord for dem som synes heftige bevegelser blir for, ehm¿ heftig på en søndag.
Sakte, men sikkert dukker det kjente fjes fra Blå opp. Det er tydelig at kvelden ikke er over ennå. Ved dartskiva står fire drita rasshøl i ferd med å kaste piler på den første journalisten de ser. På spørsmål om hvorfor de går ut på søndager svarer den mest oppegående «angst», mens kompisen hans slenger ei pil ned på notatblokka. Det er tydelig at de ikke har fått med seg godstemningen fra Blå, men så kommer de heller ikke derfra, får jeg høre.
Jeg tar den sjette ølen, «Idiot-ølen» som den blir døpt, den ølen du strengt tatt ikke trenger før du skal legge deg, og får selskap av Viktoria og Linn.
- Her slipper man de som skal manisk ut på sjekker'n i helga, sier Linn.
- Her er det mer laidback sjekking.
Ikke før er det sagt, før en langhåra metallrocker kommer med amorøse fylleøyne og synger «Ring of Fire» av Johnny Cash mens han prøver å etablere en slags kontakt med de to jentene.
- Eller ... , sier Viktoria.
- Så er det bare nok en dag å drikke seg full på.
Denne saken ble første gang publisert 17/04 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.