Hvordan finne sammen etter en krangel

Venninner
gjennom livet:
"Vi er nesten som søstre"

Rebellen, klovnen eller den ansvarsfulle? Rollen du hadde i venninnegjengen som barn følger deg ofte i voksen alder. Det kjenner barndomsvennene Camilla og Mette seg godt igjen i, og det har skapt noen utfordringer - og en periode med uvennskap.

Slitesterkt vennskap: 
Camilla Skurdal Lindberg og Mette Krogstad-Havnes synes det er viktig å kunne prate om den vanskelige tiden da de var uvenner.
Slitesterkt vennskap: Camilla Skurdal Lindberg og Mette Krogstad-Havnes synes det er viktig å kunne prate om den vanskelige tiden da de var uvenner. Foto: Gry Traaen
Sist oppdatert

– Jeg hadde lagt merke til Camilla tidligere. Hun hadde noe spesielt ved seg. Da vi begynte på samme ungdomsskole, bestemte jeg meg for at vi skulle bli venner. Vi havnet i samme klasse – og det ble full klaff! forteller Mette Krogstad-Havnes.

Hun står på kjøkkenet hjemme hos seg selv sammen med venninnen Camilla Skurdal Lindberg. Det er fyr på peisen og friske blomster på bordet. Mettes to barn løper ut og inn, det samme gjør et par nabobarn.

Camilla forteller at barndomshjemmet til Mette betydde mye for alle venninnene.

– Alle jentekvelder ble tilbrakt der. Vi satt rundt kjøkkenbordet, dag og natt, til frokost og nattmat. Huset til Mette var et naturlig samlingspunkt, helt til Mette flyttet hjemmefra. Vi følte oss alltid velkommen der, og jeg kjenner Mettes familie nesten like godt som min egen. Alt dette har Mette tatt med seg videre. Hun skaper en stemning som få andre klarer.

Mette blir tydelig rørt. Hun forteller at barndomshjemmet snart skal selges, at det føles rart og vemodig. Camilla forstår. Begges tanker går tilbake til stundene rundt kjøkkenbordet. Da de var tolv år og ville lage en jenteklubb.

LES OGSÅ: Hvis det er en ting småjenter lærer tidlig, er det viktigheten av å være søt og fin, skriver Dora Thorhallsdottir

– Begge to hadde en vennegjeng fra før, så Rosene ble en blanding av medlemmer fra de to gjengene, sju jenter til sammen.

Begge ler og lurer på hvor navnet kom fra.

– Det var ikke vi som kom på det. Innimellom har vi syntes at det var et ganske teit navn, men så har vi gått all in og omfavnet det. Tenkt at vi må gjøre det vi kan for å faktisk være roser, for å fortjene navnet.

HVEM ER DU I VENNINNEGJENGEN?

Det har gått tretti år siden klubben ble etablert, og Rosene møtes fremdeles en gang i måneden – til tross for at medlemmene i dag lever svært forskjellige liv. Det har vært mange opp- og nedturer. Mange sterke følelser.

– Vi er nesten som søstre. Dønn forskjellige, men likevel familie.

Gjennom et langt vennskap får man ifølge ekspertene ofte roller det kan være vanskelig å kvitte seg med – noe venninnene nikker gjenkjennende til.

– Jeg har nok omsorgsrollen. Jeg har jo også valgt et omsorgsyrke, jeg er sykepleier, så det ligger for meg. Jeg prøver å være ivaretagende og se dem rundt meg. Det hender selvfølgelig at jeg blir litt lei av den rollen. Jeg trenger å sette flere grenser for meg selv, ikke være så opptatt av alltid å hjelpe andre. Denne rollen gjelder jo ikke bare i vennegjengen, den ligger dypt inni meg og definerer hvem jeg er, sier Camilla.

Mette har en helt annen rolle i gjengen.

– Jeg kan nok være litt dominerende. Jeg mener mye og starter mye. Diskusjoner, for eksempel. Noen ganger, eller ganske ofte, sier jeg ting ærlig, men kanskje uten å tenke over hvordan jeg sier det. Slik har nok mange blitt såret av meg, uten at det har vært intensjonen min. Heldigvis skjer det noe med årene. Jeg er fremdeles ærlig, men bruker litt mer tid før noe kommer ut av munnen min. Dette er virkelig noe jeg jobber med, sier hun.

Camilla får behov for å ta venninnen sin i forsvar.

– Dominerende og altfor ærlig. Nå høres det jo ut som om Mette har veldig mange dårlige sider. Slik er det ikke. Mette er et skikkelig idémenneske. Hun tar initiativ, finner på ting, er leken og inkluderende. En skikkelig humørspreder. Det med ærligheten hennes har jo også en viktig funksjon i gjengen. Jeg ville nok skjøvet flere ting under teppet. Det at Mette løfter og lufter ut ting vi andre kanskje skjuler, eller ikke tør snakke om, er forfriskende. Det gjør at vi andre vokser, tør å være ærligere.

BLI ABONNENT: Få 8 utgaver av Kamille hjem i postkassa for kr 299*

BLE ORDENTLIG UVENNER

Dora Thorhallsdottir er relasjonsterapeut og spaltist i Kamille. Hun forteller at plassen vi har i venneflokken ofte stammer fra tidlig innøvde mønstre.

– Du tar gjerne med deg rollene du hadde i barndomshjemmet. Var du rebellen i søskenflokken? Klovnen? Eller den ansvarsfulle? Som barn og ungdom fortsetter du slik, fyller den rollen også i venneflokken. Men så blir du eldre. Og da skjer jo selve livet. Du får kanskje lyst til å bryte ut av de rollene, bli den du egentlig er. Det kan være vondt for omgivelsene å akseptere.

Fra førtiårene skjer det noe. Mange slår opp med gamle venner når man bikker førti, forteller Dora.

Hver sine roller: Mens Camilla (t.v.) har omsorgsrollen i gjengen, er Mette gjerne den som lufter de «vanskelige» temaene.
Hver sine roller: Mens Camilla (t.v.) har omsorgsrollen i gjengen, er Mette gjerne den som lufter de «vanskelige» temaene. Foto: Gry Traaen

– Da er vi blitt tryggere på oss selv, og med tryggheten kommer gjerne de store spørsmålene: Orker jeg å være søppelbøtte? Gir dette vennskapet meg energi? Har vi egentlig noe til felles bortsett fra historien? Og kanskje det viktigste spørsmålet: Tåler denne vennen hele meg?

– Som barn velger man ikke venner på samme måte som man gjør som voksen. Radiusen er mindre og det er ikke alltid så mange å velge mellom. Noen blir bestevenn med en de kanskje ikke ville blitt kjent med i det hele tatt om de hadde hatt flere valg. Som voksen har man gjerne venner til forskjellig «bruk». En man kanskje liker å trene med, en man har gode samtaler med, en man gjør kulturelle ting med. Man beveger seg i forskjellige kretser og treffer venner gjennom jobb, nabolag og barn. Radiusen blir større, og det blir ofte også vennekretsen, sier Dora.

Camilla og Mette ble ordentlig uvenner en gang. Camilla lå noen år foran i løypa med å etablere seg, og det hadde Mette sterke meninger om. Det tok flere år før Camilla klarte å tilgi Mette. Mette på sin side, angret voldsomt. Hun ville at de skulle snakke om det, få det ut, bli ferdig og bli venner igjen. Men Camilla trengte tid.

– Det var ikke slik at vi ikke kunne være i samme rom. Vi var jo sammen i Roseklubben. Men vi var ikke nære lenger. Jeg måtte ha den tiden, selv om Mette så gjerne ville at vi skulle bli venner igjen. Jeg visste at hun angret skikkelig, men det er ikke alltid sånn at et unnskyld er nok når man er blitt såret. Når jeg blir såret, så lukker jeg meg veldig, forteller hun.

– Jeg er lei meg for at vi mistet så mange år sammen, gjennom viktige faser av livet. Men det var en lærepenge for meg. Jeg gikk langt over grensen og såret Camilla dypt. Jeg har ikke lagt det bak meg på samme måte som Camilla. Jeg bringer det stadig på banen og forteller henne hvor mye jeg angrer.

ÅRETS VENNINNEKVELD: Bli med på Kamille Weekend i Tromsø i oktober

HOLDER IKKE Å SI UNNSKYLD

Relasjonsterapeut Dora har noen ord om ærlighet som hun stadig vender tilbake til.

– «Ærlighet uten kjærlighet er ren hensynsløshet.» Dette er så klokt sagt. For vi tåler ærlighet godt, selv om vi kanskje blir såret. Det er når ærligheten blir brutal og uten kjærlighet, at det blir vanskelig å reparere.

Dora Thorhallsdottir er mest kjent som komiker! Men er også relasjonsterapaut. Hun skriver fast for Kamille.
Dora Thorhallsdottir er mest kjent som komiker! Men er også relasjonsterapaut. Hun skriver fast for Kamille.

Når begge to er villige til å se den andres perspektiv, kan likevel et skadet vennskap repareres, mener Dora. Men det må et stykke arbeid til.

– Det holder ikke alltid bare med et unnskyld. Man må virkelig forstå hvordan det man har sagt har rammet. Mottageren må også forstå hvorfor dette ble sagt, hva som gjorde at ærligheten var uten kjærlighet. Ofte ligger det misunnelse eller sjalusi bak slike konflikter. Det å bygge opp igjen tillit kan ta tid, men det er ikke umulig hvis begge parter virkelig vil. Da kan vennskapet bli tuftet på noe annet, med en større trygghet og nærhet som fundament.

Dette kjenner Camilla og Mette seg godt igjen i. Det er viktig for Mette at de fremdeles kan snakke om det som skjedde. At hun kan si unnskyld igjen og igjen.

– Noen ting blir tabu å snakke om i ettertid. Hvis man for eksempel går over en grense, så er det sånn for noen at den bestemte episoden aldri kan nevnes igjen. Det liker ikke jeg så godt. Jeg liker at Camilla og jeg fremdeles kan snakke om den gangen vi var uvenner og hva som hendte. Vi har kommet hverandre mye nærmere, egentlig.

TØFFE TIDER

Livet skjer, som Dora Thorhallsdottir sier. Så også hos de sju Rosene. De lever alle travle liv, med småbarn, jobb og kjøring hit og dit. Men så går én på en smell. Camilla har hatt kyssesyken det siste året.

– Jeg er skrudd sammen slik at jeg liker å hjelpe andre. Men jeg synes det er veldig vanskelig å be om hjelp selv. Dette året med kyssesyken ... Jeg har vært helt tom for energi. I kjølvannet av det raknet så mye annet. Derfor har jeg måttet sette flere grenser for meg selv og være mye mer bevisst på akkurat det.

LES OGSÅ: Du skal være frisk for å være syk, skriver Benedicte Lislerud

Mette synes det kan være vanskelig å vite hva man egentlig trenger når det stormer i livet.

– Det kan føles uoversiktlig og tar litt tid før du skjønner hva som egentlig skjer. Eller hva du egentlig trenger. Det har i alle fall jeg erfart i vanskelige perioder av livet. Noen ganger kan en helt konkret, men enkel ting, være til stor hjelp. Som å be noen bake til en bursdag, for eksempel. Samtidig vet vi jo at alle har det travelt, så det kan sitte veldig langt inne å spørre om praktisk hjelp.

De mener begge at Rosene er best når stormen har lagt seg.

Støttespillere: Når livet virkelig er vanskelig er det typisk nærmeste familie som er viktigst, men når de så skal tilbake til livet igjen - da er venninnene uvurderlige.
Støttespillere: Når livet virkelig er vanskelig er det typisk nærmeste familie som er viktigst, men når de så skal tilbake til livet igjen - da er venninnene uvurderlige. Foto: Gry Traaen

– Det er nok i rehabiliteringsperioden, etter at noe har skjedd, at vi virkelig tråkker til. Når vi står midt i det, er det gjerne ektefelle eller annen nær familie som er nærmest. Men så samles vi når man skal opp på beina igjen. Og da prøver vi å være rause og gode samtalepartnere.

Dora Thorhallsdottir mener mange gjerne tilbyr hjelp ved å si: «Det er bare å ringe hvis du trenger meg.» Realiteten for de fleste som har det vanskelig, er at de ikke klarer dette. De vet kanskje ikke engang hva de trenger. Hun mener det å hjelpe er å ta initiativ.

– Det er veldig lite forpliktende å si «Bare ring». Det er jo heller ikke særlig nært. I en krise har du null energi til å ta initiativ. Nei, ring heller og tilby noe konkret. Gjerne positive ting som fyller batteriet. Kom med middag på døra, inviter på kino eller en gåtur. Vis at du virkelig tåler venninnen din, også når hun ikke har krefter til å gi noe tilbake.

Visste du at ... VENNSKAP ER VIKTIG FOR HELSA

Flere studier har vist at sosial støtte, enten fra venner, familiemedlemmer eller partner, er viktig for god mental og fysisk helse. Et robust sosialt liv reduserer stress, forbedrer humøret og bidrar til at vi tar bedre vare på den fysiske helsen. En ny studie publisert i det vitenskapelige magasinet Plus One, viste dessuten at styrken på nettverket ditt, målt ved inn- og utgående mobilaktivitet, gir en tydeligere pekepinn på stressfølelse, glede og trivselnivå enn hva en Fitbit eller en helseapp gjør. Noe å tenke på neste gang du vurderer å droppe avtalen med venninnen din?

Kilde: Magasinet Time

Denne saken ble første gang publisert 26/09 2019, og sist oppdatert 26/09 2019.

Les også