– Jeg innbiller meg at feminismen på 70-tallet var mer vidsynt. Var den det?

Jeg spurte mamma hvordan det var å være feminist på 70-tallet. Hva hun likte, ikke likte og hvordan hun tenker det er blitt nå.

Jeg har nemlig fått for meg at feminismen på 70-tallet var litt mer solidarisk og vidsynt enn den er nå. Jeg vet ikke hvorfor.

Kanskje fordi jeg ser sepiafargede bilder av kvinner i heklede vester som triller barnevogn, og menn med bart som går ved siden av.

Der parolene handler om den absolutte retten til å bestemme over egen kropp og lønn. Men også om barn og oppvekst, undertrykkende regimer i Latin-Amerika, støtte til borgerrettighetsbevegelsen og homokampen.

Og i mitt hode, en litt mer utvidet forståelse av feminisme.

Det kan hende jeg tar feil. Men jeg, som kaller meg feminist, får ikke alltid en følelse av viktighet og samhold når det kommer til dagens feministsaker.

Les også: – De mest alvorlige tilfellene kan ha den samme helserisikoen som et alkoholproblem

Gruppefeminisme og bunadsgeriljaen

Jeg ser for meg at på 70-tallet holdt grupper som ble undertrykt sammen, og heiet på hverandre. Det er sikkert bare romantisering.

Jeg var jo en uke gammel på 70-tallet, så jeg aner ikke. Men det er ikke alle feministiske kamper jeg er 100 prosent solidarisk med.

Jeg tenker at vi må ha flere kvinnelige toppledere, men jeg kjenner mer en dragning mot å få sykepleiere til å føle seg verdifulle. Og bunadsgeriljaen, den kjenner jeg meg ikke så solidarisk med.

Jeg tror det er lurt å samle ekspertise og dra dit hvor den er for å føde. Enda mer bekymret blir jeg når det ikke er noen spesialister innen fødsel og medisin som støtter bunadenes krav.

Det betyr ikke at jeg ikke heier på kvinnehelse, jeg bare lurer på om det er en feministisk fanesak med bunadsinnpakket ønske om fødsel i nærheten av hjemmet.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Alle vil jo være i de beste hender. Kanskje må det være sånn i vårt lille land, at de beste hender må samles litt, selv om det vil medføre noe reisetid for andre.

Les også: Slik takler du tomheten når barna flytter ut

Kvinnedagen 2.0

I Norge handler 8. mars ofte om kvinneandel i topplederstillinger, eller at man ikke vil være kvinnelig forfatter, bare forfatter. Det handler om hva som blir skrevet om selvfølgelig.

Mange feminister jobber mot vold mot kvinner og for bedre rettigheter i land der likestillingen er kommet kort. Men i media handler det mye om bedre kår for dem som allerede har ok kår. Det er det som ofte blir skrevet om i alle fall. Og alt henger sammen.

Selvfølgelig skal det være lik lønn for likt arbeid. Mamma svarte at hun synes kvinnebevegelsen var tydeligere på 70-tallet. Det var flere felles saker, det var kampen for å få gjennom abortloven og det var mindre likestilling.

Vi har ikke utnyttet likestillingen maksimalt enda, men jeg drømmer likevel om en mer vidsynt og tydelig feminisme.

En bredere kvinnekamp

Jeg savner at det handler mer om kvinner med minoritetsbakgrunn, kvinner i omsorgsyrker, kvinner og vold, og kvinners rettigheter i andre land enn Norge.

For visst er lik lønn og like muligheter noe å kjempe for. Men det er ofte hvite kvinner som pusher førti med ganske privilegerte liv som fronter feminismen i Norge, og da føles det som om man skulle bruke muligheten til å løfte kvinnekampen opp et hakk.

Det er så mange saker å løfte.

Metoo har vært usedvanlig viktig for å definere tydelig hva menn og kvinner oppfatter som grei oppførsel, og kommentarfeltene til tydelige kvinner er ofte fylt av kloakk fra misogynister.

Men norske feminister har en stemme i offentligheten, og de er gode til å bruke den. Og de får plass når de tar den.

Min 70-tallsdrøm er at de bruker den til å løfte blikket opp av eget bed. Jeg tror jeg romantiserer 70-tallsfeministen.

Det var sikkert like mange ulike feminister da. Og vi må ikke begynne med heklede vester igjen. Bare utvide temaene litt. Hvis ikke blir hvit kvinne som pusher førti den nye hvite mann som pusher femti.

Denne saken ble første gang publisert 02/03 2020, og sist oppdatert 02/03 2020.