Brannfakkel fra Marit Christensen: Et overgrep å la barn bli overvektige

Slankeopererte Marit Christensen retter pekefingeren mot småbarnsforeldre.

Foto: Jørn Grønlund
Sist oppdatert
- Hadde vi hatt dagens kostholdsdebatt for 60 år siden, ville livet mitt trolig vært annerledes, sier Marit Christensen. Hun stiller til intervju 90 kilo lettere enn i sine velmaktsdager, men også med en sykehistorie lang som et vondt år.
- Jeg ble slankeoperert for to år siden. Da jeg ble rammet av hjerteinfarkt var det ingen bønn lenger. Skulle jeg overleve måtte fettet bort. Dessverre er ikke resultatet blitt som jeg ble forespeilet. Jeg har fortsatt høyt blodtrykk og diabetes-2. I tillegg er jeg blitt benskjør og høyden min er blitt redusert med ni centimeter. Så om du spør om jeg nyter å ha en slank kropp, er svaret nei. Samtidig er jeg veldig opptatt av at dagens barn skal slippe å bli overvektige. Mange av dem lever et helt annet liv enn jeg gjorde i oppveksten. De kjøres overalt og sitter timevis foran PC og dataspill. I tillegg har de ikke lørdagsgodt, men ofte daglig tilgang på potetgull og annet snop. Hadde jeg vokst opp i dag, ville jeg vært en tragedie alt som 10-åring, sier hun.
 

Et superaktivt barn


 Marit - kjent både som dyktig utenrikskorrespondent og ellevill lørdagsunderholder i NRK-monopolets dager, kan ikke huske seg selv som annet enn tjukk.
- Jeg var et superaktivt barn som danset ballett, spilte fotball, gikk på ski. Jeg spiste vanlig norsk kost i normale porsjoner. Likevel la jeg på meg mer og mer. Foreldrene mine, som begge også var fysisk aktive, gjorde akkurat det samme. Jeg kaller det legge-på-seg-genet, det 30 prosent av befolkningen har og som gjør at vi ikke tåler å spise den karbohydratrike maten som andre ikke har problemer med. Det vet vi i dag, men det var det ingen som ante noe om da jeg vokste opp, sier Marit.
Selv om kroppen var stor og tung, holdt hun seg i god form, og følte sjelden vekten tynge, hverken fysisk eller psykisk.
- Jeg fikk M i kroppsøving og ble aldri mobbet. Jeg var også flink til mye og var en sånn type som ble valgt til "formann" bare jeg kom inn i et rom. Jeg fokuserte også tidlig på at innholdet er viktigere enn innpakningen, sier hun.
 

Trøbbel med det meste


Vekten ble først et problem da hun var rundt 50 år. FØR: Her er Marit Christensen fotografert i 2003, før slankeoperasjonen.
- Da fikk jeg trøbbel med det meste. Jeg kom i overgangsalderen, fikk hormontilskudd og ble rammet av blodpropp. Jeg fikk slitasjegikt i hoftene, diabetes type 2 og høyt blodtrykk. Jeg hadde tidligere forsøkt å slanke meg ved å leve utelukkende på kjøtt, fisk og grønnsaker. Det var effektivt, men jeg levde et veldig uregelmessig liv, og endte ofte opp med å spise det som var innen rekkevidde, noe som ofte var en helt annen type mat. Så vekten gikk opp igjen, sier hun.
 Og ingen hjalp henne, ikke før hun tilfeldigvis møtte Fedon Lindberg.
- Han hadde vakt på Røde Kors-klinikken da jeg kom dit for å få noe for en vond hals. Dette var på slutten av 1990-tallet, og jeg hadde det alt for travelt til å bli sykmeldt. Fedon ga meg medisin for halsen, men han gjorde også mer. Han spurte hvordan det sto til med helsen for øvrig. Det ble begynnelsen til en mer helsebevisst hverdag, sier Marit.
Ved å følge Fedons råd om å kutte ut sukker, fint mel og andre såkalt raske karbohydrater, gikk hun etter hvert ned 40 kilo. Men så ga livet henne juling på andre plan, og livsstilsendringen ble nedprioritert. Den såkalte smykkesaken som hennes daværende mann var innblandet i, gjorde at hun også selv ble hengt ut i media. Det resulterte i selvmordsforsøk og innleggelse på psykiatrisk sykehus. Dette forteller hun om i boken "Liv i bilder" som lanseres i disse dager.
- Der fikk jeg ikke karbofattig kost. Du kan få koscher- og halalmat og alt mulig annet, men karbohydratene står i kø, sier hun.
Da hun fikk psyken på plass, ventet ny sykehusinnleggelse. Denne gang for å skifte ut en utslitt hofte.
- Dermed fikk jeg ikke rørt meg som jeg var vant til, og vekten gikk ikke ned som den skulle, sier Marit.
 

Hjerteinfarkt


Å slankeopereres var imidlertid ikke i hennes tanker.
- Men for tre år siden fikk jeg hjerteinfarkt, og da var både Fedon og de øvrige legene mine der og sa at dette var for farlig. Nå burde jeg slankeopereres, og det fort. Selv var jeg usikker lenge, men overbeviste meg selv til slutt om at dette var fornuftig. Ved å kutte ut en vesentlig del av magesekken og tynntarmen ville jeg rase ned i vekt, noe som igjen ville være positivt både for blodtrykk, diabetes og leddene mine, ble jeg lovet.
 Det er nå to år siden Marit ble operert. Selve inngrepet gikk smertefritt, og kiloene har rast av. Hele 90 av dem er borte og Marit ser veldig bra ut. Men hun føler seg ikke særlig bra.
- Til tross for at jeg de siste månedene, har tatt et helt batteri av vitaminer og mineraler daglig, er jeg ikke sikker på at kroppen min klarer å ta opp alt den trenger. Resultatet er i alle fall at jeg er blitt så benskjør at det knaker i kroppen min når jeg går. At dette kunne bli en mulig konsekvens var det ingen som informerte meg om. Det synes jeg er fryktelig, sier Marit. Hun har heller ingen matlyst, noe hun synes er trist.

På ville veier


Marit mener vi er på ville veier når 2000 nordmenn slankeopereres hvert år.
- Folk må få en annen type hjelp. Helsemyndighetene må på banen. Det må gjeninnføres veiing og måling av barn i skolealder og når skolen oppdager overvekt, må de gå i dialog med foreldrene og lage opplegg for å gi barnet riktig livsstil. Vil ikke foreldrene samarbeide, mener jeg at barnevernet må på banen. Vi vet nok i dag til at vi ikke kan stå passive å se på at et barn blir overvektig. Noen har, som meg, en genetisk disposisjon som gjør at de bør holde seg unna raske karbohydrater. Andre blir tjukke fordi de overspiser og ikke rører på seg. La dem få rådene og hjelpen som virker. Vi har ikke lov å slå barn, men vi bør heller ikke ha lov til å godta at de fôres i hjel, sier Marit. Hun mener også at helsemyndighetene må sette inn økonomiske tiltak for å hindre at folk spiser feil.
- Sukkeret representerer en stor helsefare. Øk prisen eller rasjoner det, sier hun.
 

Menn


Marit er 50 prosent ufør i dag, men håper å bli bedre.
- Jeg trener i basseng. Det er flott. Der kan jeg både hoppe, løpe og stå på ett ben. Ellers skriver jeg en del, holder foredrag og leser inn lydbøker. Jeg føler fortsatt at jeg har mye å gi og har ikke lyst til å pakke sammen ennå, sier damen som ikke bare var kjent for sin dyktighet og store kropp, men også for sine mange menn.
- Har du en mann i livet ditt nå?
- Jeg har fortsatt mine menn. Punktum, sier Marit. Hun er åpen om mye, men ikke lenger om alt. Sitt private rom vil hun ha i fred. Også der har hun dyrekjøpt erfaring.

Denne saken ble første gang publisert 26/09 2011, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også