TV 2s Marte Spurklands far fikk hjernekreft

– Da pappa ble syk, fikk jeg en sterk følelse av at jeg måtte gjøre noe

«Helsekontrollen»-programlederen fullførte et minnesmerke over hans liv.

KRIGER: 42-åringen opplevde måneder med frustrasjon og desperasjon for å forsøke og komme opp med en løsning som ville få faren til å bli frisk fra kreften.
KRIGER: 42-åringen opplevde måneder med frustrasjon og desperasjon for å forsøke og komme opp med en løsning som ville få faren til å bli frisk fra kreften. Foto: Morten Bendiksen
Publisert Oppdatert

For to år siden startet Marte Spurkland (42) arbeidet med det som i dag er blitt til boka «Pappas runer». Faren hennes var en av Norges fremste runologer, og hadde langt på vei skrevet ferdig manus til en bok om det eldgamle skriftspråket. Så, i oktober 2017, ble 69-årige Terje Spurkland rammet av den aggressive hjernekrefttypen glioblastom.

– Da pappa ble syk, fikk jeg en sterk følelse av at jeg måtte gjøre noe for å få denne situasjonen til å bli bedre. Jeg begynte å tenke på manuset hans, at det lå der et eller annet sted. Hvis jeg bare kunne ta tak i det, så var det litt som å prøve å redde ham også, forteller hun.

MINNESMERKE: Marte og faren Terje fotografert med regnbuen imellom seg. I dag har hun gitt ut et sterkt minnesmerke over sin far.
MINNESMERKE: Marte og faren Terje fotografert med regnbuen imellom seg. I dag har hun gitt ut et sterkt minnesmerke over sin far. Foto: privat

– Jeg sa tidlig til pappa at «ingenting skal stå uprøvd. Vi løser dette. Det skal jeg love». Samtidig skjønte jeg at denne sykdommen ikke var til å spøke med, at det absolutt ikke var gitt at det skulle gå bra. Jeg tenkte «hva hvis han blir borte? Hva vil forsvinne med ham?». Av alle de tingene, så sto også disse evinnelige runehistoriene sterkt.

Bokprosjekt

Programlederen, kjent fra «Helsekontrollen» på TV 2, vokste opp som enebarn på Nordstrand i Oslo. Hele livet har hun blankt avvist farens forsøk på å få henne interessert i runer. Nå ville hun bøte på sin dårlige samvittighet, og tilbød faren at de kunne fullføre hans bokprosjekt sammen.

– Planen var at boka skulle bli et overlevelses-prosjekt. Det skulle være det fine vi skapte ut av et utrolig tøft år. Pappa skulle være der når vi var ferdig. Boka skulle være en seier som vi sto for sammen. Det skulle være en måte å vise fingeren til sykdommen på. Sånn ble det ikke.

Marte begynte tidlig å skrive ned tanker og frustrasjoner knyttet til kreftsykdommen, og følte etter hvert at disse hørte sammen med farens tekster om runer. Terje Spurkland sa seg enig i at boka ville ta en mer personlig retning, så lenge han ikke ble fremstilt som verdens eneste runolog – og med et krav om at det ikke skulle bli for sentimentalt. Far og datter begynte nå å holde bokmøter på jevnlig basis.

– Det betydde kjempemye. Møtene fungerte sånn som jeg ville at de skulle fungere, som et frikvarter fra angst og sykdom. Jeg gikk inn i prosjektet litt som en plikt, men jeg ble mye mer fascinert av runene enn jeg hadde trodd. Nå var jeg ekte interessert. Det brakte oss absolutt nærmere hverandre, forteller Marte.

<b>KJENT RUNOLOG:</b> Terje Spurkland forsket på runer, og var en av de fremste på å forstå det eldgamle skriftspråket.
KJENT RUNOLOG: Terje Spurkland forsket på runer, og var en av de fremste på å forstå det eldgamle skriftspråket. Foto: privat
<b>TERAPI:</b> Marte forteller at det å skrive om farens lidenskap og bortgang ble som en terapi. – Det var fint å fortsette skrivingen også etter at han var borte, sier hun.
TERAPI: Marte forteller at det å skrive om farens lidenskap og bortgang ble som en terapi. – Det var fint å fortsette skrivingen også etter at han var borte, sier hun. Foto: Morten Bendiksen

Naturkatastrofe

Runologen skulle egentlig ha fullført sitt siste halvår på universitetet, holdt et storstilt 70-årslag og han skulle avslutte forskerlivet med en siste parademarsj. Isteden ble han dårligere og dårligere. Han var inn og ut av sykehus, fikk epileptiske anfall og en rekke tunge bivirkninger av sykdommen.

– Kreften han hadde, var som en naturkatastrofe i kroppen. Jeg så på ham som verdens sterkeste mann. Sikkert også fra barndommen, men det var riktig. Pappa var råsterk. Han var seig som juling, og veldig veltrent til å være 70. Han var supersunn. Om noen skulle ha kraft til å tåle dette, så burde det være ham. Å se alt det bare bli brutt ned og pulverisert var helt vilt, sier en beveget Marte.

– Det er egentlig ikke sjokkerende at folk får kreft og dør, men likevel var det så sjokkerende. Jeg fikk spørsmål underveis om at «er det ikke naturlig at foreldre blir gamle og dør?». Da følte jeg at det er i alle fall ikke sånn jeg takler det. Jeg ble et barn som ikke vil miste pappaen sin, forteller hun videre.

KRIGER: 42-åringen opplevde måneder med frustrasjon og desperasjon for å forsøke og komme opp med en løsning som ville få faren til å bli frisk fra kreften.
KRIGER: 42-åringen opplevde måneder med frustrasjon og desperasjon for å forsøke og komme opp med en løsning som ville få faren til å bli frisk fra kreften. Foto: Morten Bendiksen
<b>FARSPORTRETT:</b> En fortelling om kjærlighet, lojalitet, fortvilelse, desperasjon – og de 24 tegnene som gjorde oss til et skrivende folk, skriver forlaget Cappelen Damm på sin nettside.
FARSPORTRETT: En fortelling om kjærlighet, lojalitet, fortvilelse, desperasjon – og de 24 tegnene som gjorde oss til et skrivende folk, skriver forlaget Cappelen Damm på sin nettside.

Galskap

TV 2-programlederen gikk inn i det hun omtaler som en «kriger-fase», der hun trålte nettet etter alternative behandlingsformer og maste på leger i håp om å få det svaret hun så inderlig ønsket seg, nemlig at faren ville overleve kreftsykdommen.

– Det er ingen leger som sier «dette kommer til å gå bra». Helsepersonellet vi møtte uttrykte stor medfølelse med oss, men de kunne ikke komme med noen av de forsikringene vi håpet på. Hvordan skal du klare å håpe noe da?

– Det å bli så frustrert, aldri sove og rive seg i håret, gjorde at jeg følte at jeg var på en hårfin grense over i galskap. Jeg ble besatt av å prøve og hindre det uunngåelige i å skje, sier hun, og forteller at det har vært viktig å dele av disse erfaringene i boka.

– Den desperasjonen og frustrasjonen må det være flere enn meg som opplever i en pårørende-rolle. Det hadde jeg lyst til å være ærlig om. Det ville hjulpet meg å vite at det er lov til å bli litt gal.

Terapi

Høsten 2018 ble Terje Spurk­land gradvis dårligere, og far og datter hadde etter hvert sine siste bokmøter. Her snakket de om runesteinene som står igjen som minnesmerker over gamle høvdinger, med inskripsjoner som vitner om at de en gang levde og døde.

Det siste kapittelet i farens manus rakk de aldri å gå gjennom før livet hans tok slutt i sykesengen hjemme på Nordstrand 1. juledag. Marte brukte månedene etter farens død på å fullføre boka – på sin måte, litt som å reise en egen runestein som et vitnesbyrd om farens liv og død.

– Han forsvant. Han ble felt. Han ble pulverisert. Men hvis denne boka kan stå som et fint minnesmerke etter ham, så har jeg gitt ytterligere et spark til den kreften, sier Marte.

Arbeidet med å fullføre boka «Pappas runer» har vært god terapi, forteller 42-åringen.

– Det var fint å fortsette skrivingen også etter at han var borte. Etter begravelsen, når det blir stille, er da alle sier at det er tøffest å stå i sorgen. Når skuldrene går ned, «krigen» er ferdig og du «vender hjem». Men da hadde jeg dette prosjektet. Da hadde jeg masse notater og kunne huske hva pappa sa, og så var han der på en måte allikevel, avslutter Marte med et smil.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning