Fototriks gjør deg til storfisker

Det tok mange år fra jeg fikk min første ørret på flue til jeg skulle oppleve og høre «den lystige melodien av fluesnellas knarring». En stund trodde jeg det var snella mi det var noe galt med, inntil jeg innså at de ørretene jeg fikk rett og slett ikke var store nok til å få fram denne lyden som datidens fluefiskeskribenter, som Knut Rom og Ferdinand Aars, stadig trakk fram som noe av det vakreste ved fluefiske.

Jeg gikk ikke akkurat i kjelleren, men den stadig økende frustrasjonen over mangel på stor (nok) fisk, gikk såpass inn på meg at det tredje sommeren ble arrangert et forsøk på fotomanipulasjon langs Espedalsvannets bredder. Om det var fatter’n eller jeg som initierte forsøket, husker jeg ikke. Det kunne like gjerne vært ham, for han unte meg alt det beste og prøvde å backe opp alt som hadde med fisking å gjøre. Dessuten hadde han vært fotointeressert siden han investerte i et speilreflekskamera i studentdagene.

Manipulasjonen skulle få en av ørretene mine til å se mye større ut på et bilde enn den var i virkeligheten. To meter 0,20 mm snøre ble festet i en kjepp som hang mellom to trær. I enden hang vi en tre hektos ørret i en liten krok. Fatter'n, med kamera på den ene siden av fisken, danderte meg i riktig posisjon ett par meter bak fiskeliket. Ved å overeksponere bildet skulle fiskesnøret bli usynlig. Med fisken hengende nærmere kameraet enn jeg var unna på den andre siden skulle den optiske illusjonen få det til å se som om fisken var minst kiloen. Resultatet var ikke i stand til å lure noen. Fatteren hadde begått opp til flere fotografiske feil i tillegg til et regigrep som var helt på jordet.

På bildet var fisken stor nok til å framstå som en bjessing, men uten tilstrekkelig dybdeskarphet var jeg ute av fokus og framsto som en uskarp, glisende tulling heller enn stolt, ung fisker. Kanskje er det derfor jeg bestandig har likt å filme med liten brikke og autofokus heller enn i fullformat og manuell fokuskontroll?

Fisk & Fri

Etterfølgende traumer eller ei; før digitalkameraene og telefonfotografiets tid var det langt vanskeligere å lage optiske illusjoner enn det er i dag.

Men en mann klarte det, og det var dansken Jens Ploug Hansen. Jeg møtte han første gang på en utedass i Østmarka. Ikke personlig (heldigvis), men via en serie bilder i det dansk fiskemagasinet «Fisk & Fri». Hvordan et eksemplar av bladet hadde havnet på denne utedassen i Østmarka, aner jeg ikke. Dassen var plassert med glimrende utsikt. Det var på ingen måte nødvendig med noen andre distraksjoner enn utsikten. Så fantes det vel like fiskegale karer som meg i området, som også brukte stedet som avtrede …

«Fisk & Fri» ble etablert i 1982. Magasinets målsetting var å freshe opp og utfordre den trauste fiskejournalistikken og det klassiske fiskefotografiet. Jens Ploug Hansen ble raskt bladets ledende fotograf, og bildene hans var annerledes enn noe jeg hadde sett tidligere. Han var den første nordiske fiskefotograf som tok i bruk reklameestetikk i jakten på det perfekte fiskebildet. Han knipset fighten fra en vinkel jeg aldri hadde sett tidligere; delvis under og gjerne tett på fisken med vidvinkel. Bildene hans oste av dramatikk og svære fisker, og man skjønte at mannen virkelig var i nærheten av våre våteste drømmer titt og ofte. Han var proff. Det var jobben hans.

Stor fisk selger

Bildet på DVD-coveret til filmen «Tørrfluelandet» viser filmens to hovedkarakterer, Andreas Fismen og Lars Lenth, speidende ut over elva Atna en vakker junidag. Ikke et insekt å se. Heller ikke en eneste ørret, eller så mye som antydning til et vak. Det må være et av de minst salgsfremmende cover som noensinne er laget.

Da det svenske distribusjonsfirmaet Mediaoperatørene viste interesse for distribusjon i nabolandet, stilte de ett ufravikelig krav: Coveret måtte endres.

Uten å tenke noe mer på det lot jeg søta bror kjøre på som de ville. «Tørrfluelandet» ble laget før jeg var både foran og bak kamera, men i den timelange filmen har jeg en gjesteopptreden på åtte sekunder. Det er et privatopptak hvor jeg holder opp fisken som fortsatt troner som min personlige ørretrekord. Dette valgte de svenske distributørene å utnytte til det fulle. I deres verden var ett credo viktigere enn alt annet: Stor fisk selger!

Dermed ble det meg og
finnmarksørreten min på 3,7 kilo som prydet coverets sentrum.

Svenskene var mer kyniske enn nordmennene når det kom til salg og markedsføringsteknikker. Forsidene på svenske fiskeblader har vært preget av gigaeksemplarer av gjedder, abborer og ørreter i minst 30 år. At bildene i 90 prosent av tilfellene er fotografert slik at fiskene framstår mye større enn de er i virkeligheten ser ikke ut til å ha bekymret verken redaktører, fotografer eller lesere.

Det tok lang tid før fenomenet ble vanlig også på denne siden av kjølen. Forsiden på det første nummeret av Alt om Fiske var fjernt fra en salgsfremmende storfisk: Stemning, solnedgang og kontemplasjon var i fokus, og bildevalget var ingen tilfeldighet. Det signaliserte daværende redaktør Jon Lenæs sin idé og ønske om hva bladet skulle bli og stå for.

Nye tider

Verden har endret seg siden det første nummeret av Alt om Fiske. Utstyr og fisketeknikker har utviklet seg til det bedre, og flere og dyktige stangfiskere bruker også mer tid på fiske enn tidligere. Dermed fanges det trolig flere og større fisker nå enn før. Slik er iallfall inntrykket man får, og bladet du leser akkurat nå har i stor grad bidratt til akkurat det.

Men et inntrykk speiler ikke nødvendigvis sannheten. Det er formidlingen av en hendelse eller opplevelse som danner inntrykket. Og er det noe som har endret seg dramatisk de siste 15 årene, er det bildeformidlingen av fisk og fiskeopplevelser.

Før internett og smarttelefonen var det bare et knippe fiskere og fotografer som hadde en arena for å vise bildene sine. I dag har Snapchat, Facebook og Instagram gjort formidling til allemannseie. Dermed poseres det i vilden sky. Internettet flommer over av store fisker, og for mange er bildet utvilsomt langt viktigere enn fisken i seg selv.

Samtidig har Alt om Fiske hatt en rekke forsidetester hvor leserne har fått stemme fram de forsidene de liker best, og med få unntak er det de som viser stor fisk – manipulert eller ei – som har gått av med seieren. Verden vil tydeligvis bedras.

De fleste fiskere vil framstå som suksessfulle og elsker å vise fram fangsten til venner, bekjente og følgere. Og desto større fangsten framstår, jo bedre. Ikke bare arenaen, men også credoet til de svenske markedsførerne er blitt allemannseie. Det samme har Jens Ploug Hansen sine metoder og teknikker. I dag vil ingen sperre opp øynene av et fiskefotografi fra den mytiske dansken, selv om de ser det på en utedass i Østmarka.

Bli en juksemaker

De fleste som er opptatt av å jukse til seg litt eller mye ekstra størrelse på fiskene de fanger, kjenner trolig til hvordan det gjøres, enten de har lest og trent seg til det, eller har det automatisk inne. Her følger uansett åtte triks for å øke fiskens visuelle vekt:

1. Hold hele eller deler av fisken fram mot kamera. Jo lengre avstand fra deg til fisk, desto større virker den.

2. Sørg for at fotografen er tettest mulig på fisken med objektivet

3. Skjul fingrene. Hvis de er i samme fotografiske plan som deler av fiskekroppen, avsløres lett fiskens virkelige størrelse.

4. Holder du fisken i hodepartiet og halen, og gir den en bøy mot objektivet, framstår fangsten langt fetere enn i virkeligheten.

5. Fisken må være skylt og fri for smuss. En barnål kan avsløre bedraget. En blank, ren fisk framstår dessuten som mer troverdig enn et blodig lik.

6. Ligger fisken på bakken virker den mye større og fetere om du «bygger den litt opp» på midten eller fram mot hodepartiet.

7. Jo videre vinkel på objektivet, desto større vil fisken se ut. Men objektivet må ikke fortegne de vertikale linjene i bildet (et fisheye-objektiv forvrenger fort virkeligheten så til grader at løgnen avsløres).

8. For fem år siden ville jeg trolig skrevet: Vidvinkelbilder tatt på høylys dag med en lukkertide ned mot 1/100 sekund og høy iso-verdi, tillater liten blenderåpning. Dette medfører stor dybdeskarphet og øker troverdigheten. I dag gjør imidlertid de fleste telefonkameraer slike ting automatisk.