Dypt og sakte på Lemonsjøen
Lemonsjøen i Vågå i Innlandet byr på ørret av høy klasse. Vi fulgte «HC», en av fiskerne som kjenner denne fjellsjøen i Jotunheimen best.
Det var kvitbåre i går, og da gikk jeg ikke ut. Været har slett ikke vært bra den siste tiden. For et par netter siden viste gradestokken minus 4,4 grader og i natt var det minus 2,5. Det er kaldt i midten av juli, forteller kjentmann Hans Christian Andersen, fra Fredrikstad.
«HC», som han populært kalles, er en heldig mann, for han opplever fire julaftener i året. Oktober har to av dem; elgjakta og hummerfiske. Da den virkelige julaftenen er over begynner lengslene mot Lemonsjøen (862 moh.) å våkne. Og når markdragene på årets første fisketur settes ut i slutten av juni, er feiringen av årets første høytid i gang.
HC har en svært nær tilknytning til kysten. Rødspette, lange, torsk og sjøørret er for han like kjært som ørret i blanke fjellvann. Båtlivet ble han tidlig preget av, fordi han allerede som toåring fulgte bestefaren på reketråling. Til Jotunheimen kom han som sjuåring. Siden har dette sagnomsuste fjellområdet betydd så mye at han kjøpte hytte på Randsverk, like i nærheten av Lemonsjøen. Og fisket på nettopp Lemonsjøen startet på enkleste måte.
– Det var sol og sommer, og vi hadde med en gummibåt. Fra den tok jeg min første ørret i Lemonsjøen. Fisken var et syn for øyet og en fryd for ganen. Fra den dagen ble en del av sjela mi lagt igjen hos denne sjøen, forteller fredrikstadmannen.
Jotunheimen
Lemonsjøen har utløp mot nord til elva Grovi, som tilhører Ottavassdraget. Sjøen er kjent for sitt krystallklare vann. Forklaringen ligger i at nedbørsfeltet er lite, slik at tilførselen av overflatevann ikke er stor. Her er ikke myrer og tilførselen av grunnvann er god. Grunnvann er «filtrert» gjennom sand og grus, er svært næringsfattig, og uten partikler og humus.
Her er tre bekker hvor ørreten kan gyte, i tillegg gyter fisken i utløpsoset. Ser vi Valdesæterbekken, som er den største, forstår vi at rekrutteringen i bekkene må være ytterst liten. Mesteparten av reproduksjonen foregår i sjøen. Rekrutteringen generelt er liten sett i forhold til uttaket av fisk. Vågå fjellstyre setter derfor årlig ut rundt 5000 to-somrig og toårig ørret. Fisken er merket med klippet fettfinne. HC mener fordelingen mellom slik fisk og villfisk er 50/50. Fjellstyret er av samme oppfatning.
Like ved det 3,6 km² store og 42 dype vannet ligger Trollhøe (1370 moh.) og Gråhøe (1290 moh.) som runde og «bedagelige» fjellformasjoner. Mot vest endrer landskapet betydelig karakter. Her er fjellene langt høyere og utpreger seg med botner, egger, tinder og isbreer. Ingen andre områder i Norge har så mange topper som rager over 2000 moh.
LOVNADER: Den første ørreten til reporteren ga lovnader om høy kvalitet på fisken.
Marflo
– betydningsfull
For båtfiske på Lemonsjøen er det to viktige regler: Å kjøre mot sola, og alltid kjøre til høyre for møtende båter. En bør merke seg at oterfiske er populært, og at den redskapen tar mye plass. Dette fisket foregår også om natta. En må derfor være på vakt for ikke å kjøre inn i en lang oterline.
For HC er det markdrag som gjelder. Hvilke type drag han bruker er han ikke så opptatt av lenger. Derimot mener han det er avgjørende å få redskapen ned, ja helt ned til 20 meter. Med hastigheten han holder på båten går dragene på 7–10 meter. For å fiske dypere brukes søkke. Dette tunge fisket krever nokså grove stenger og tilsvarende sneller med 0,40 mm sene. Dragene fiskes 40 meter bak båten.
Ekkoloddet om bord er til stor nytte, og gjør det enklere å følge bunnen med redskapen.
– Skriv gjerne at jeg «slekar» bunnen med markdragene. Min mening er at ørreten oppholder seg her mye av tiden, I hvert fall på dagtid. Når dette er sagt vil jeg understreke at overflatefiske også gir resultater. I dag fikk jeg et eksempel på det ved båtutsettingsplassen. Her traff jeg et par som fortalte om dagens fiske med høytgående wobblere. Hun hadde fått sju pene ørreter. Han fisket blankt på tross av at de brukte samme type wobbler.
At marflo er ørretens livrett i Lemonsjøen er det ingen tvil om. De første fiskene jeg fikk i år, i første halvdel av juni, nærmest spydde ut de små krepsdyrene. Vi har veldig mye å takke marfloen for. Den gir fisken god vekst, høy kvalitet og en herlig kjøttfarge og smak, forteller min kjentmann begeistret.
Ørreten HC nå får bekrefter hans ord. Bortsett fra Haugatjønna (693 moh.) ved Røros, tror jeg ikke at jeg har besøkt en sjø hvor dette krepsdyret har så stor betydning for fisken.
Hva med ørekyte, eller golløye som den kalles lokalt? Det vrimler jo av den langs land. Av alle ørretene HC har sløyd har han til gode å finne ørekyte i magesekken til fisken. Underlig? Kanskje ikke, da ørreten trolig foretrekker krepsdyr framfor fisk.
Ellers må det nevnes at den allsidige naturbrukerens pers herfra er på 3,2 kilo, mens årets hittil største veide 1,8.
Fiskevær og «bøttemetoden»
Nordavær er håpløst på Lemonsjøen. Sol og blikkstille er jo gjerne kjent for å være dårlig fiskevær, men det gjelder ikke her. HCs erfaring er at fiske med markdrag kan være veldig bra når sola steker midt på dagen, men da må redskapen helt ned til bunnen.
Som andre erfarne markdragfiskere jeg har møtt, er også han veldig opptatt av hastigheten på båten. Skjeene skal ikke rotere raskt og monotont, men heller slik at de akkurat er på grensen til å «slukne»; det vil si at de skal pulsere like mye som å spinne. Med andre ord må hastigheten være lav; ja så lav at skjeene på draget akkurat roterer, og at stengene av og til gjør dovne nikk.
I medvind vil farten bli for høy. Da bruker HC «bøttemetoden». Den går ut på å ha en eller to vaskebøtter – alt etter vindstyrke – med tau hengende bak båten. Enkelt og funksjonelt.
Om han er redd for å røpe denne sjøen? Nei! Nå er det fellesferie og det er brukbart vær. Likevel er det ikke mange båtene utpå, så om det hadde vært noen flere gjør ikke noe for HC.
Han legger også til: «Vi som driver med dette må bidra med tips og råd for å få folk til å komme seg ut med fiskestanga. Det blir jo bare færre og færre fiskere på grunn av svak rekruttering».
fettfinne, er omtrent 50/50.
Tandemtakkel
HC bruker både butikkmark og kompostmark. Hvilke av dem som fisker best vil han ikke fastslå. Når ørreten ikke er på hugget, og bare napper i enden på marken uten å bli kroket, bruker han to kroker i et slags tandemtakkel. Én stor enkelkrok foran, og en mindre dobbeltkrok like bak. Ikke sjelden sitter ørreten på den bakre kroken. Får reporteren si sin mening, så er dette en meget god løsning. En stor krok foran, som bærer agnet og en liten, sylskarp «lurekrok» like bak. Dette kan være den gode resepten på dager da ørret og røye bare smånapper i agnet.
«Når kjerringa vil se på fotball, reiser jeg på Lemonsjøen»
Vi som driver med fiske og jakt vet så inderlig godt hva ordet «tålmodighet» betyr. I flere timer kan vi ha fisket blankt. Den ene dagen kan være like mager som den forrige. Slik er det bare, og det gjelder å holde ut og ikke miste troen.
Så kommer den gylne stunden da fisken av en eller annen uforklarlig grunn begynner å bite. Da er det vi forstår hvorfor vi holder på med dette. Slike stunder gir ikke bare sann lykke; de gir også den gode mestringsfølelsen, mener fredrikstadmannen.
Siste dans
Turen til Lemonsjøen har bydd på mange gode inntrykk; mye takket være HC. Været har skiftet fra kraftige regnskyll til godvær. Temperaturen har hele tiden vært ganske lav. Fisket har gått veldig trått i forhold til innsatsen. Både HC og jeg har mer en gang vært enige om at vi enda ikke har opplevd fiskevær. Å ikke ha bilde av et par fotofisker med hjem føles tungt. Verken fiskeren i meg, eller reporteren, har fått drømmen oppfylt.
Turen er nesten over da jeg setter kursen hjemover med båten som fjelloppsyn Vidar Rugsveen har lånt meg. Værforholdene har nå endret seg merkbart. Temperaturen er behagelig, og skyene er hvitere og har ikke samme hastighet som før. Det skifter fra solgløtt og vindstille til duskregn og lette krusninger på vannoverflaten. Såpass temperatur er det at jeg ikke må kle på meg, men av meg. Dette må være fiskevær.
I området utenfor der hvor de to store Valdesetrene ligger, lar jeg mine to høytgående wobblere få gjøre en siste dans for ørreten. Fisket foregår slett ikke bare langs land, men like gjerne et par-tre hundre meter ifra. Utenfor Valdeseterbekken røsker det til i stanga som har den minste wobbleren på fem centimeter. Men fisken slipper.
En halv time seinere biter det igjen, og snart ligger en meget fin ørret på 40 centimeter i håven. Den er uten fettfinne. Det er da jeg ber de høyere makter om tre ting: Å få en kilosfisk, som har fettfinne og rikelig med marflo i magen. Om så skjer vil reportasjen bli forløst med både en happy ending og to etterlengtede motiver: Makrobilde av marflo og bilde av to representative ørreter fra Lemonsjøen.
Ønskene mine blir innfridd da en ørret på 43 centimeter kan håves. Fiskefeber er det sjelden jeg opplever lenger, men nå kommer den med full styrke. Ørreten er syn for øyet. Den har fettfinne, er blank og feit, og har rikelig med marflo i magesekken. En delikat kjøttfarge får tennene til å løpe i vann. For en råvare for matbordet!
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske nr 10 2020