Når alt går galt, er det bare én ting som redder deg

KOMMENTAR: Hvis du skal være ærlig med deg selv: Vet du nøyaktig hva som skjer med din bil hvis du i morgen må foreta en brå unnamanøver i en sving som viser seg å være litt glattere enn du trodde?

Har bilen din ABS? Har du bak eller forhjulsdrift? Kanskje firehjulsdrift? Hvordan hjelper ESP-systemet inn? Skal du gi på eller bremse hvis du mister grepet? Hvordan bremser du hvis du velger å bremse? Skal du reagere på samme måte hvis det slipper på bakhjulene som hvis forhjulene sklir? Hvor mye er for mye å svinge mot hvis du får en sladd? Hvor mye er for lite? Hva gjør du når kontraen kommer?

Får du tenkt deg om, har du kanskje svarene på alt dette. Når bilen i morgen slipper, og du braser mot en treåring på akebrett, har du et par tideler å reagere på. Hvis du må tenke, er det for sent.

Når var sist du mistet kontrollen over bilen du kjører nå?

Alle som har tatt førerkort i Norge har vært på glattkjøring. Vi har sittet bak rattet når kjørelæreren har nappet på brekket på et forutsigbart tidspunkt, og vi har sett at det tar lenger tid å bremse når det er glatt enn når det ikke er glatt.

Kanskje svingte vi unna den falske elgen som kom over veien. Kanskje traff vi den.

Så vidt jeg kan huske fra den gang jeg selv tok lappen var det ikke en gang mulig å stryke på glattkjøringen - og det kan ikke ha vært mer enn 5-6 drag på NAFs testbane. Kanskje litt mindre fordi kjørelæreren hadde mest lyst på lunsj.

Da det selvfølgelige skjedde

Et drøyt år etter at jeg besto oppkjøringen med det jeg i min tenårings naivitet tolket som stående applaus fra sensor, var jeg ute og kjørte med en bil som definitivt ikke hadde bestått en EU-kontroll.

Bilen var rett og slett livsfarlig. Nær all bremsekraft var på bakhjulene, ABS eksisterte ikke - og jeg la igjen bremsespor i ethvert kryss jeg stoppet i. Det er slik man har råd til når man er 18-19 år.

På vei over en typisk norsk vintervei, med et underlag bestående av en salig blanding av tettpakket snø og is, fikk jeg følelsen av at det gikk litt for fort inn mot en sving. Ikke fortere enn fartsgrensen, men jeg syntes det var litt for fort for svingen som kom i en nedoverbakke.

Jeg touchet så vidt bremsen - og bakhjulene låste seg på den lave friksjonen. Effekten var den samme som å dra i håndbrekket hardt.

I en sving er det ensbetydende med at rumpa kaster seg ut. Rumpa kommer fort når du sitter i andre tanker.

Plutselig havnet jeg i en situasjon jeg aldri hadde opplevd før. Her er det ikke tid til å tenke, her reagerer man bare.

Ulovlig å lære

Under kjøreopplæringen lærte vi aldri hvordan vi skulle håndtere en slik situasjon. Ved et par anledninger nappet kjørelæreren i brekket, og vi satt der alle i høykonsentrasjon klar for å styre i mot sladden vi visste kom. Kanskje gjorde vi det bra, kanskje gjorde vi det ikke bra. Det betydde jo ikke så mye så lenge man ikke kunne stryke.

Om vi etterpå mot formodning faktisk ønsket å lære oss å bli gode på dette - om vi gud forby skulle forsøke oss på en sladd med vår egen bil på vinterføre på en parkeringsplass - kan du banne på at politiet kom kjørende med sirener.

De har med seg det heftet der forenklede forlegg skrives ut. Om de var i virkelig dårlig humør, ville de ha førerkortet også.

Fremprovosering av sladd er ikke bra. Det er uaktsomt. Fy skam!

Dessuten kan en sladd tolkes som noe gøy. Er det noe som er tabu her i landet, er det å ha det gøy bak rattet.

Rett instinkt - feil refleks

Tilbake i den brå sladden: Jeg gjorde nøyaktig som instinktene sa. Jeg styrte i den retningen jeg ville at bilen skulle gå - mot sladden - for å rette opp.

Men jeg hadde jo aldri erfart skikkelig hvor mye jeg skulle korrigere i en slik situasjon - og i alle fall ikke med min bil. Min livsfarlige bil hadde totalt annerledes kjøreegenskaper enn den moderne vi hadde på glattkjøringsbanen i noen minutter.

Med bilen på vei over i feil kjørefelt i svingen, overkompenserte jeg så det sang og fikk kontra. Det endte med et overraskende positivt møte med nesa først inn i en myk snøfonn.

I det jeg hadde stoppet, så jeg derimot en bil komme mot. Den hadde ikke lav fart. Hadde den vært ute 10 sekunder tidligere hadde det vært front mot front.

Som en bekjent så fint beskrev en annen situasjon der marginene hadde vært på hans side: «Ulykken var en dødulykke, alt tilsa at jeg skulle blitt drept, men jeg overlevde.»

Viktigheten av å miste kontrollen

Etter den opplevelsen forsto jeg raskt følgende: Å kunne kjøre bil når alt er som det skal er én ting, men den første gangen du virkelig mister kontrollen over bilen kan ikke være på veien.

Hvis du først mister kontrollen over bilen, noe som kan skje hvem som helst på overraskende glatt føre, så må refleksene sitte der rett. Du rekker ikke å tenke.

Senest fredag denne uken så jeg en svindyr SUV dulte borti kanten rett der jeg bor i en 40-sone etter at han trodde asfalten var våt, men det var svartholke på morgenkvisten.

Etter smellen bestemte jeg meg for å faktisk lære meg å håndtere en bil som mister grep.

Det trenger ikke å være noe hokus-pokus, men den eneste måten å gjøre det på, er å presse bilen ut av komfortsonen under kontrollerte omstendigheter.

En tom parkeringsplass kan være et godt sted å starte. Risikoen er selvsagt at politiet, som helt sikkert kommer kjørende de minuttene du er der, ikke har fått med seg UP-sjefens formaninger.

Om de ikke har det, vis til denne saken: - Helt greit å sladde litt

Viktigheten av å ha det gøy

I mitt virke som journalist har jeg det privilegiet at jeg en gang eller to i året får være med på skikkelige kjørekurs på isføre. Her er det snakk om profesjonelle og dyktige instruktører, som har forstått at den beste måten å lære noe på, er å gjøre det lystbetont - samtidig som en gir deg en aha-opplevelse.

Nylig hadde jeg gleden av å være med på «BMW Winter Experience», der en bokstavelig talt har en dag på glattisen for å lære seg å bli en bedre sjåfør om vinteren. Det legges opp til en rekke øvelser, på alt fra å kjenne på kroppen hva som faktisk skjer med bremselengden når farten øker, og ikke minst unnamanøvrering når du presser farten for langt - til å sitte på med noen av landets beste sjåfører.

Men inspirasjonen til denne saken kom da vi skulle sette oss inn i noen rallyspekkede biler på ispigg, og vi skulle ut på en svingete bane som var laget på isen:

- Målet med denne øvelsen er at vi skal sladde slitt - vi skal lære å kontrollere bilen i sladd, sa instruktøren, før vi fikk tredd en hjelm over hodet og ble kastet ut på en isbane.

Etter 5-10 minutter bokstavelig talt på grensen av grep, med sammenhengende smil fra øre til øre, har en lært mer om agering i nødssituasjoner enn du noen gang kan lære ved at noen forteller deg viktigheten av å gjøre det viktige.

Det du i alle fall har forstått er at feil bruk av bremsen kan være forskjellen på liv og død.

Det er den morsomste formen for læring jeg kan tenke meg.

Bør tilbys over alt

Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke hver eneste kommune i landet, hver eneste vinter, rydder til en lekeplass på et frossent vann. Der kan de stille med instruktører som kan rettlede enhver som ønsker det.

Jeg kan garantere høyt oppmøte - og en hyggelig bieffekt med tryggere sjåfør, og at de vet hvordan deres egen bil fungerer.

Det er ikke gratis, men siden en dødsulykke koster samfunnet 30 millioner kroner, en hardt skadet kostet 10,5 millioner og en alvorlig skadet 8,1 millioner - er det ikke mange ulykkene du skal unngå ved å skape dyktigere sjåfører før dette blir såkalt «samfunnsøkonomisk lønnsomt».

Det er et ord politikere ser ut til å være glade i.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!