Crawler-transportørene
Breanne (24) styrer verdens største kjøretøy
Å føre en 3000 tonns farkost lastet med 8200 tonn er ikke for hvem som helst.
I 1965 fikk verden se to nyttekjøretøyer av episke
proporsjoner. Crawler- Transporter 1 og 2 så dagens lys ved hjelp av selskapene Marion Power Showel og Rockwell International. Prislappen var på 14 millioner dollar hver.
Ved overleveringen var CT-1 og -2 de største selvmotoriserte kjøretøyene på landjorda. Oppdragsgiver var NASA, og gigantene er blitt verdenskjente fra nyhetssendinger og filmer.
De har blitt veteraner for lengst, men er langt fra pensjonerte. Komponentene som ble brukt den gang er blitt beskrevet som overdimensjonerte. Det er noe av grunnen til at de lever i beste velgående.
Crawlerne veier nesten 3000 tonn hver, som tilsvarer vekten av 15 statuer av Frihetsgudinnen. De kan frakte 8200 tonn, noe som tilsvarer vekten av 20 fullastede Boeing 777.
Skummelt
En av førerne på de enorme farkostene er 24 år gamle Breanne Stichler. Hun har jobbet som crawler-sjåfør ved NASAs Kennedy Space Center siden 2019. Stichler er ansatt i ARTEMIS-programmet, som har som ambisjon å lande den «første kvinne og neste mann» på Månen innen 2024.
Hun har jobben med å føre Crawler-Transporter 2 som skal frakte NASAs mobile utskytningsrampe med den nye tungtløft-bæreraketten SLS (Space Launch System) – NASAs kraftigste rakett noensinne – og romraketten Orion.
Turen går fra den enorme og 160 meter høye Vehicle Assembly Building (VAB) til Launch Pad 39B, som ligger cirka 5,6 kilometer unna på Kennedy Space Center i Florida.
– Å få kjøre en Crawler er jo en sjelden mulighet, siden det bare finnes to av dem. Men det er også ganske skummelt på grunn av den massive størrelsen, sier Stichler til Spaceport Magazine.
– Det er litt som å styre et stort skip. Og når raketten er om bord, blir det som å styre et stort skip lastet med en skyskraper, sier Stichler.
Hun kan røpe at det er overraskende vanskelig å kontrollere Crawleren på de rette strekningene selv om topphastigheten kun er 3,2 km/t. Men sneglefarten er også noe av problemet.
– Størrelsen på Crawleren gjør at man faktisk ikke får noen følelse av å bevege seg fremover, sier Stichler.
Kjørt i 50 år
I over 50 år har disse to kjøretøyene beltet seg opp og ned NASAs grusvei mellom deres massive montasjeavdeling (VAB), og de to utskytingsrampene på utskytingskompleks 39.
Marion Power Showel Company:
Etablert i 1884 i Marion, Ohio i USA. Produserte dampdrevne linegravere, gravemaskiner og store linegravere for dagbrudd. Solgt til Dresser Industries i 1977, flyttet over i holdingselskap i 1992, Global Industrial Techonologies. Marion-delen ble solgt til rivalen Bucyrus International i 1997 som integrerte produktene i sin portefølje og stengte fabrikken i Ohio.
Teknologien som skulle til for å bygge slike kjempekjøretøy, som i tillegg skulle klare å bære noe enda større på ryggen, eksisterte hos et selskap i Ohio.
Marion Power Shovel Company eksisterte fra 1884 til 1997, og var et selskap som bygde gigantiske gravemaskiner for kullindustrien. De kunne dermed et og annet om massive maskiner på belter, og fikk kontrakten med å bygge to farkoster som verden aldri hadde sett maken til.
Amerikanerne omtaler dem som «the twin crawler-transporters», eller CT-1 og CT-2.
Første oppdrag var å frakte den første Saturn V-raketten for Apollo 4-ferden i 1967. Siden har de fraktet samtlige romferger den samme strekningen mellom VAB og utskytingsområdet. CT-1 har kjørt over 3154 kilometer, mens CT-2 har kjørt rundt 3551 kilometer.
Storservice
For nyttekjøretøyer med en alder på 50 år hadde kanskje ikke vært så unaturlig om de hadde havnet på museum, et stort museum. Men i stedet fortsetter de å skape romhistorie ved å være en del av NASAs ferd mot Månen og Mars.
Da CT-2 ble pekt ut til ARTEMIS-programmet var det på tide med service og oppgradering. Det var nødvendig, ikke bare på grunn av CT-2s alder.
Bærekapasiteten måtte økes fra 5400 tonn til 8200 tonn for å klare vekten av den mobile utskytningsrampen samt de fremtidige romfarkostene, inkludert tungtløft-bæreraketten SLS og romraketten Orion.
Oppgraderingene som ble gjort på CT-2 inkluderte nye motorer, ny eksos, nye bremser, ny hydraulikk og nye datamaskiner.
Nye kulelagre ble testet ut, og ble klarert for bruk på to av de massive belteseksjonene. Arbeidet med CT-2 var ferdig tidlig i 2016, og den fikk status som Super-Crawler.
Planen for CT-1 er at den skal være tilgjengelig for å frakte andre romfartøy. Det er tenkt at maskinene skal holdes i drift i ytterligere 20 år.
Sko på 900 kilo
CT-maskinene bruker åtte belter, to i hvert hjørne. Hvert belte har 57 sko, og hver sko veier 900 kilo. Kjøretøyet måler 40 meter i lengde og 35 meter i bredden. Høyden fra bakken til plattformen er justerbar fra seks til åtte meter og hvert hjørne kan justeres individuelt.
Det brukes et laser- og nivelleringssystem for å holde den mobile utskytningsplattformen relativt rett under transporten opp den fem prosent bratte stigningen opp til utskytningspunktet. Det krever 30 ingeniører og teknikere for å kjøre en av Crawlerne.
Crawler Transporter 1965-modell:
Høyde: 6–8 meter (justeres)
Lengde: 40 meter
Bredde: 35 meter
Vekt: 2721 tonn
Motor: 2x2750 hk V16 Alco 251 C Diesel (driver fire generatorer)
Fremdriftsmotorer: 16 fremdriftsmotorer drevet av 4x1341 hk-generatorer
Generatorer: 2x1006 hk generatorer drevet av 2x1065 hk dieselmotorer (høyderegulering, styring, lys og ventilasjon)
Drivstoffkapasitet: 19 000 l.
Topphastighet: 3,2 km/h
Belter: 4x2 belter, 57 sko på 900 kilo på hvert belte.
Kort historikk:
Mars 1963: Produksjonen av Crawlerne begynte i Ohio.
23. januar 1965: For egen maskin for første gang.
26. august 1967: Den første Saturn V-raketten blir fraktet til utskytingsbasen for den ubemannede Apollo 4-ferden.
1. mai 1979: Crawler frakter NASAs første romferge Enterprise, den enorme, eksterne tanken samt to utskytingsboostere til Launch Pad A for sjekk.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 35 2021
Denne saken ble første gang publisert 02/09 2021, og sist oppdatert 21/09 2021.
