Kongen av ekstremt dårlig vei

Selv om Volvo for tiden ikke har det mest oppdaterte modellutvalget på markedet, gjennomførte de for ikke altfor lenge siden en massiv oppdatering av sitt eksisterende modellutvalg. Nærmest rubbel og bit fikk en ansiktsløftning.

XC60 var en av de som fikk størst endring. Vi snakker om nær sagt en splitter ny front, et nytt interiør - og ikke minst har en fått fjernet en del av begrensningene som lå i enkelte av utstyrskombinasjonene.

Og en kan jo forstå at Volvo ikke ser det store behovet for å oppgradere XC60 nevneverdig: Siden bilen ble lansert i 2008, så har salget økt år for år.

Vi plukket derfor opp «råtassmodellen» T6 med firehjulsdrift. Og selv om dette er en bil som nå strengt tatt er inne i sitt 7. leveår, er den litt av tass.

En råtass av en motor

Men la oss hoppe rett på moroa: Under panseret sitter det en rekkesekser som ifølge Volvo yter 306 hestekrefter - noe som er en god håndfull og en halv mer enn hva motoren hadde da bilen ble lansert.

Motoren går omtrent som hånd-i-hanske med den nær to tonn tunge SUV-en, og gjør at bilen oppleves direkte sprek. 0-100 går unna på 6,9 sekunder - den virker samtidig utrolig sofistikert i kombinasjon med Volvos 6-trinns automatiske girkasse.

Forbikjøringer, påkjøringsfelt og alt annet du kan kaste etter bilen, er en glede.

Så får vi heller se litt gjennom fingrene på at 6 trinn på en premiumbil i dag fremstår litt... knapt. Noe som også gjenspeiler seg i et relativt raust drivstofforbruk.

Ja, vi ruller - veldig bra

Når det kommer til kjøreegenskaper så er XC60 en liten nøtt.

Under normal kjøring er bilen nesten oppsiktsvekkende nøytral. Det er fint lite å sette fingeren på, og ut over motoren, er det heller ikke veldig mye å virkelig juble for. Det er en bil, og den gjør jobben sin.

Girkassen er sofistikert, og fungerer like greit på motorveien som den gjør i saktegående kø, styringen er relativt direkte, men ikke nevneverdig følsom. I svinger kjenner man at bilen er tung og relativt høy, men du sitter på ingen måte og tenker at du kjører en høy SUV. Til det er bilen for godt satt opp.

En mangler derimot mye av den direkte kjøregleden en kan finne hos enkelte av de tyske premiummerkene, men det virker trygt og kjent. I så måte er den optimal for den jevne sjåfør.

Men det er når veien blir dårlig - ja virkelig dårlig - XC60 virkelig viser seg fra sin beste side.

En sidevei vi ofte bruker under prøvekjøring av biler, har en lei tendens til å få ekstreme telehiv på våren. Og bare dager før vi kom med XC60, hadde vi kjørt en annen bil på testveien, med til dels voldsomme utslag: Kraftige telehiv førte til at vi gang etter gang måtte bråbremse kraftig før stygge partier i asfalten - og likevel kunne det være ubehagelig.

Men med XC60 var de samme telehivene som bagateller å regne. Bilen suser over ujevn vei som om det skulle være nærmest en hoovercraft. Jo dårligere veien blir, jo bedre ble bilen.

Det gjør at motorens fulle potensial kan utnyttes til fulle på veier som en helst bør styre unna med andre biler. Det er et solid pluss i margen - og vi har sjelden hatt det så moro med en så stor bil på så dårlig vei.

Jeg fortalte om denne hendelsen til et svært bilinteressert familiemedlem, som ikke øyeblikkelig trodde på dette.

- XC60 er jo en ganske gammel bil nå...

Bak rattet havnet han, og motbevise meg skulle han.

Også han er nå overbevist.

Samme - men bedre

Når vi snakker om bilen innvendig så er det plassmessig i all hovedsak snakk om det samme som tidligere. Det vil si at det er helt greit å sitte i baksetet selv for voksne mennesker, og bagasjeromkapasiteten er på romslige 495 liter.

Vår eneste lille irritasjon her er at den automatiske bakluken var i overkant fintfølende, noe som gjorde at den ofte avbrøt åpningen om du holdt åpneknappen inne et brøkdel av et sekund for lenge.

Men foran har bilen blitt hevet opp til flere hakk. I vår R-Design modell sitter en i litt utypiske bøtteseter, og med en virkelig utsøkt trim i interiøret.

Instrumentpanelet er også byttet ut med Volvos eminente fargesprakende system - så får det heller være at det fortsatt er i overkant mye knapper i en Volvo.

Eldes med stil

XC60 begynner å dra på årene, men det er fristende å si at det ikke gjør noe. Bilen var bra da den kom, og den er fortsatt en konge på norske forhold.

Utgaven vi har vært ute med denne gangen kommer aldri til å bli en toppselger, med en prislapp solid over en million kroner, men det er i all hovedsak på grunn av alle bensinhestene under panseret. Vi unner alle å ha slike krefter, men noen i Finansdepartementet har bestemt at det skal være uoppnåelig.

Det skal da neves at vår testbil er utstyrt med ekstrautstyr etter «jo mer, jo bedre»-prinsippet. Ekstrautstyrslisten på bilen er bokstavelig talt på fire A4-sider, og inneholder alt fra takluke til elektrinsk bakluke, til circa alt som finnes av førerassistansesystemer, ekstra skinnpakker, nødsystemer, oppvarmede bakseter og så videre, og så videre. Mye er nødvendig, noe er herlig luksus og noe klarer du deg fint uten.

Men ser vi bort i fra prisen, viser Volvo hvorfor XC60 fortsatt er en bil som veldig mange har lyst på.