Hvorfor har så mange biler denne fargen?
Milliardbeløp står på spill.
MÜNCHEN (Side3): Nylig ble vi invitert ned til det aller helligste av BMW. Vi snakker om BMWs FIZ (Forschungs- und Innovationszentrum) i München.
Mange bilentusiaster reiser hvert år ned til det som kalles BMW Welt i München, der en blant annet kan komme på omvisning på en av konsernets fabrikker, som er en av byens mest besøkte turistattraksjoner. Men det er det som foregår drøyt tre kilometer unna, på FIZ, som egentlig er det virkelig spennende.
På FIZ gjennomføres forskning og utvikling av alle selskapets modeller - og da snakker vi om forskning på alt fra metallforskning og vindtunneltesting, til prototyping av nytt design.
Stedet å se biler som ikke eksisterer
Grunnet et strengere fotoforbudsregime enn vi er vant til, er det dessverre ikke så altfor mye spennende vi kan vise fra området. Men det er interessant hvorr mye man egentlig kan få med seg hvis man holder øynene oppe i et slikt område.
I løpet av noen timers omvisning fikk vi, mer eller mindre tilfeldig, se «ikke-eksisterende» modeller som X2, 4-serie Grand Coupé, M3, M4, M4 Cabriolet og X5M. Ja, i tillegg til et hopetall av hydrogentestbiler og BMW i8 i veiklar løsning.
Noen av bilene var påført skilter og kunne bli observert i Münchens gater. Andre var godt stuet bort i mørke hjørner i BMWs utviklingssenter. Fellesnevneren for alle er derimot at de har «psykedeliske» mønstre klistert over hele kroppen. Tanken er at en skal maskere bilene før offisiell lansering.
Påfallende nok er dette nærmest signalfarge til alle som er bilinteresserte om at her kommer det en modell som egentlig ikke er avduket. Så hvorfor annonserer man nærmest for modeller som ikke er lansert?
Ekstremt dyrt å lage ny bil
Det å utvikle en ny bil er en tidkrevende og dyr jobb. Selve produksjonen en ny bil - eller marginalkostnaden - er på ingen måte stor. Nesten uansett hvordan en vender og vrir på det, koster det en bilprodusent bare lommerusk å produsere én bil ekstra. De fleste biler består av masseproduserte deler og stort sett ganske billige materialer, som til slutt blir satt sammen av roboter.
Det som virkelig koster penger er å finne ut hva disse robotene faktisk skal gjøre. Å utvikle en splitter ny modell koster ifølge eksperter et sted mellom én og seks milliarder dollar, avhengig av hvor «splitter ny» bilen er.
Disse enorme utviklingskostnadene er litt av årsaken til at for eksempel VW-konsernet eier ikke mindre enn syv (og et halvt) forskjellige bilmerker, fra Skoda til Lamborghini. Når man først har utviklet en teknologi, kan den samme teknologien brukes på mange modeller, og dermed fordeles utviklingskostnadene. For eksempel er en VW Golf og Audi A3 grunnleggende nær sagt identiske, men med forskjellig «sminke». På samme måte finner du den samme motoren i en Lamborghini Gallardo som i en Audi R8. Dermed får man en «to til prisen av én»-effekt.
Vil unngå piratkopiering og lekkasjer
Siden det å lage en ny bil koster enormt med penger, har bilprodusentene svært mye å tape om deres hemmeligheter skulle komme på avveie.
Bilprodusentenes hjemmeligheter er like mye design som teknologi, og piratkopiering er ikke noe som bare skjer med musikk og LV-vesker: Det er kinesiske selskaper som i mange år har skodd seg på å lage nesten identiske kopier av tyske modeller - og sluppet unna med det når søksmålene har kommet.
I tillegg er det ikke til å komme utenom at selskapene helst vil ha regien på hvordan en ny multi-milliardinvestering skal avdukes for verden.
Flere måter å gjøre det på
I løpet av de 4-6 årene det tar å utvikle en bil, blir bilene gjerne testet ut med forskjellig grad av kamuflasje for å holde på hemmelighetene. Jo tidligere man er i utviklingsprosessen, jo viktigere er det å holde på hemmelighetene.
I noen tilfeller plasserer man et gammel design på toppen av en helt ny plattform, og i andre tilfeller blir bilene dekket til med store mengder «puter» og ekstra paneler for å skjule designet.
Eller en god kombinasjon: En ny bil der de viktigste designelementene - gjerne lykter - er byttet ut for å ikke avsløre indrefileten.
Problemet med denne typen kamuflasje er derimot at det både ødelegger aerodynamikken, skaper ekstra vekt og en del andre utfordringer. Den beste måten å teste på er derfor selvsagt uten noe ekstra tull, og det er her kamuflasjemønsteret kommer inn i bildet.
Lurer fotografene
Dette er et ekstra vinyllag - eller i noen tilfeller polyester - som legges på bilene, på samme måte som på reklamebiler. Dette har primært to hensikter: For det første gjør det veldig spesielle mønsteret at det er veldig vanskelig å se linjer og detaljer på et bilde, og i mange tilfeller forvrenge detaljer til å se ut som noe annet enn det egentlig er.
I tillegg er enkelte av løsningene laget slik at det skal lure enkelte typer autofokus, slik at fotografen skal få noen ekstra utfordringer.
- For noen bilder kan en fotograf tjene 100.000 euro om en observerer en ikke-lansert bil. Fotografene står jo og tar bilder nærmest på hvert et lyskryss i området her. Når vi har slik maskering på, er det nær sagt umulig å se linjer og detaljer, og da får de heller ikke solgt bildene sine, sier en BMW-representant som helst ikke vil la seg identifisere.
Når utviklingen har kommet så langt at du kan se modellene ute på gata, handler det i liten grad om å stoppe konkurrentene, men i stedet å ha full kontroll på lanseringen.
Ja, og så kjører man gjerne litt rundt ekstra før en lansering for å bygge opp en hype, men det snakker man ikke så høyt om ...