En bil til å bli småsyk av

Jeg husker fortsatt rimelig godt den første gangen jeg kom over ryktene om en L-versjon av Fiats retro-småbil 500. Å lage en stor flerbruksbil ut av en av de mest karakteristiske småbilene på markedet virker - for å si det på en litt pen måte - litt merkelig.

For å sette det litt i perspektiv: Bilen veier nesten 50 prosent mer enn sin navnebror, den er nær sagt 20 prosent lenger, ti prosent bredere og 12 prosent høyere. Akselavstanden er hele 31 centimeter lenger - og svingradiusen tilhører ikke engang samme klasse.

Forskjellen er så stor at bilene - i alle fall i Norge - ikke er tilgjengelig med tilsvarende motoralternativer. Og interiøret har knapt nok en eneste likhet.

Så selv om fronten på bilen kan se ut som en forvokst Fiat 500 på steroider, så la oss bare gjøre dette helt klart: Dette er ikke en Fiat 500, det er en bil Fiat har kalt 500 fordi småbilen var en så stor suksess. Det Fiat egentlig har gjort er å lage en direkte utfordrer til Mini Countryman - selv om bilene egentlig klassifiseres i to forskjellige kategorier.

Det positive

La oss begynne med det positive: 500 L er en bil som det oser plass av. Det er kanskje den mest romlige bilen vi har kjørt. Det er høyt under taket, veggene er rette noe som skaper en stor romfølelse - og med glasstak føles det nær sagt som å sitte i en åpen bil på grunn av alle glassflatene rundt.

Bilen har et - i forhold til klassen - romslig bagasjerom på 400 liter, noe som er 50 liter mer enn Contryman - og legger du ned setene vil du oppleve at det er plass til 1310 liter i bilen. Det er 140 liter mer enn Countryman, og vanvittige 760 liter mer enn navnebroren. Løsningen med justering av flere «hyller» er også meget god.

Det er solid blass i baksetet, og i forsetene føler en seg nesten naken fordi det er så mye luft.

Prismessig er bilen en relativt hyggelig affære, med en startpris på 220.000 kroner - noe som er vesentlig lavere enn Countryman.

Alt det andre

Vi har ofte sagt at det ikke finnes dårlige biler på markedet - og at alle modeller og merker har et eller annet ved seg som gjør at det finnes en kundegruppe som en bil er skreddersydd til, og elementene over er ikke så dårlige. Problemet er bare at med på kjøpet får du - i alle fall på testbilen vi har vært ute og kjørt - med en solid dose ulemper.

Det aller verste med bilen er utvilsomt kjøreegenskapene. Bilen har en styrefølelse som er ullen og upresis, og en har fint liten følelse av at rattet er koblet til hjulene. En føler konstant at det er en forsinkelse i alle svingbevegelser.

Det eneste positive vi kan si om styringen er at Fiat har en egen bymodus, som gjør at rattet blir ekstremt lett - noe som er fint på parkeringsplasser, lukeparkering og lignenden.

Bilen er relativt høy, og krenger til dels mye i svingene - selv i relativt lave hastigheter.

Resultatet av alt dette er at undertegnedes kone klaget på at hun bokstavelig talt ble kvalm av å sitte på i forsetet - og for å være helt ærlig kjente også jeg at kvalmefølelsen presset seg på.

Drivlinjen

Og om kjøreegenskapene er ille, er det heller ikke mye pent å si om bilen drivlinje. Testbilen er utstyrt med Fiats Twinair-motor med 105 hestekrefter, og det høres i utgangspunktet greit ut. Men vi snakker om en tosylindret motor på 0,875 liter - altså Fiats ærverdige 1,75-liter kuttet i to.

Å få 105 hestekrefter ut av dette er i utgangspunktet downsizing på sitt beste, og fungerer ganske greit i de aller minste motorene. Men på en bil som veier rundt 1300 kilo, pluss innhold, oppleves ikke motoren kraftig nok - og all effekten ligger helt i toppen av turtallsregisteret. Det er første gangen jeg har fått følelsen av at en motor er i ferd med å kvele seg på 3000 RPM. Motorlyden er ekstremt grov, og det er en utfordring å ta i gang fra stillestående uten at det nøkker i bilen.

Motorlyden gir deg for øvrig alltid følelsen at turtallet er halvparten av det reelle turtallet, noe som ofte får deg til å ligge langt over normalt fornuftig turtall. Det reelle snittforbruket på bilen klarte vi ikke å rikke fra 0,79 liter per mil.

Bilens manuelle girkasse er en historie for seg selv. Den har ekstremt lang gange, er upresis - og den første manuelle girkassen vi har testet på mange år som det faktisk kan være utfordrende å få skikkelig i gir.

Resultatet av motorens drivlinje og kjøreegenskaper, er at den med all ærlighet føles som å kjøre en litt aldrende kassebil. Fiat 500 L rekker ikke Countryman opp til kneskålene når det kommer til kjøreegenskaper.

Design

Da skulle vi gjerne kontret med at det å sitte i bilen var en god opplevelse. Men bilen har kanskje de dårligste setene vi har sittet i på en stund. Seteputene er lattervekkende små, og dekker så vidt rumpa, og de gir ingen sidestøtte. Det å finne en god sittestilling i bilen ga vi til slutt opp.

Interiøret er ellers for så vidt ganske funksjonelt - med blant annet masse lagringsplass for småting, men det føles litt umoderne og det bærer preg av å ikke være laget av de mest eksklusive materialene. Noe som stikker seg ut er blant annet oransje kjørecomputer, en relativt liten infotainment-skjerm i midtkonsollen - og skal du ha GPS, blir det en ekstern løsning du kan koble til på dashbordet.

Konklusjon

Om plass, god utsikt og brukbar pris er det eneste du ser etter i en bil, så kan Fiat 500 L være det rette valget. Utseendet er også morsomt og annerledes, men ellers er det mye som ikke er godt nok med 500 L.