Den avskyelige bilen har blitt bedre

DÜSSELDORF (Side3): På norsk kalles «yeti» for den avskyelige snømannen, og er ifølge en apelignende gigantskapning fra Himalaya. Da Skoda for noen år tilbake avduket sin litt høyreiste terrengbil, fant de kanskje bedre enn noen et passende navn på en bil. For mens selskapets «Rapid» er et av de mer malplasserte navnene i bilverdenen, er Yeti utvilsomt en avskyelig sak.

Det er virkelig ikke for å være slem, for undertegnede har alltid hatt sansen for doningen, men designmessig er det funksjon over stil.

Og når nå Skoda lanserer en 2. generasjon / facelift / midtlivsoppgradering (kjært barn har mange navn), bygger de videre på det som har gjort Yeti så spennende: Dette er en bil nær sagt uten nevneverdige svakheter, som skal være nær sagt alt for alle. Den har veldig fleksibel seteløsning, et hav av innvendig plass, masse bakkeklaring, nøytrale kjøreegenskaper og god fremkommelighet.

Et kvantesprang - i ordets rette betydning

Skal vi være brutalt ærlig er det ikke den mest omfattende midtlivsoppgraderingen i historien. Understellsmessig er det den samme bilen, motoralternativene er stort sett de samme - men Skoda har tatt fram sminkepungen for å gjøre noen kosmetiske endringer.

Det et fristende å ta fram analogier om sminke og griser, men resultatet er at Yeti har blitt hakket mer spiselig. Skoda har implementert en god del av sitt nye designspråk de har rullet ut de siste par årene, noe en særlig ser på fronten med nye lykter - men også noen mindre endringer på baksiden.

En har også bestemt seg for å lansere bilen i to estetisk forskjellige versjoner: En «vanlig» versjon og en «Outdoor»-utgave. Vi trodde alle biler var for utendørsbruk, men det skal vi ikke dvele videre med. Dette er en av «headline»-nyhetene, men er i praksis en ekstrautstyrspakke til 1500 kroner, som gir svarte lister i stedet for lister i bilens farge, felger i annet design, annet setetrekk, takrailing og litt forsterket beskyttelse av understellet.

Teknisk er kanskje den største endringen at firehjulstrekksystemet er oppgradert fra 4. til 5. generasjon Haldex. Utover vekt er ikke forskjellene store, men Haldex har forenklet systemet (les: færre ting som kan gå i stykker) uten å gjøre kompromisser på funksjonaliteten.

I forbindelse med lanseringen av den oppgraderte versjonen blir den i Norge solgt med litt mer utstyr, samt én ny motor/girkassekombinasjon.

Vi snakker altså om relativt sett små endringer.

Fremstår mer enn det er

For anledningen inviterte Skoda oss på en bråvisitt til Tyskland for å vise hvor allsidig denne bilen egentlig er, med et spesielt fokus på offroadegenskapene. For i disse dager er det ikke til å komme utenom at det finnes biler som skryter av å være SUV-er og det som verre er, som definitivt gjør seg best på asfalt.

Men det første vi la merke til da vi satt oss i bilen er at den har fått en liten opplevd kvalitetsheving. Innvendig føles det veldig som forrige generasjon VW-modeller, og det i seg selv er ikke det mest forferdelige en kan si. Setene er fortsatt litt harde, men det er relativt enkelt å finne seg til rette. I det hele tatt oppleves bilen mindre spartan å sitte bak rattet enn vi kan huske fra våre tidligere opplevelser med Yeti.

At det står «Sound System» på «sølvmerker» på høyttalerne - fordi det ikke er noe kjent merke som har laget lydsystemet - virker omtrent like kunstig som de trefargede plastdetaljene du kan kjøpe.

Men når en tar en titt på prislista, er det vanskelig å ikke tilgi det. Vi snakker om en bil som det er utfordrende å spekke til over 400.000 kroner - selv når man setter på de største motorene og alt av utstyr.

Kjøreegenskapene på vanlig vei er like nøytrale og udramatiske som vi husker den. Den er ikke overveldende myk, men klarer seg godt gjennom både svinger og dårlig veistandard.

En høyhastighetssluker

Utgangspunktet for turen var egentlig å se på bilen i litt røffere omgivelser enn vi har mulighet til under normal testing, men siden vi først var en tur i Tyskland, er ubegrenset autobahn i nærheten.

Tett trafikk gjorde virkelig høyhastighetskjøring litt utfordrende, men når vi av og til fikk muligheten til å følge trafikken i 180-190 km/t på speedometeret med en 2-liters diesel på 140 hestekrefter under panseret, var det hele uten noen form for dramatikk. Støynivået var behagelig, og tross bilens styltete fremtoning, var det ingen tegn til «dansing» - noe som ikke uvanlig på andre litt høye billigbiler.

En yeti i terrenget

Det er derimot ute i terrenget at Yeti viser seg som den avskyelige snømannen, som ifølge myten trives i områder der det går litt hardt for seg. I et scenario der en blir invitert med for å se hva bilen kan klare, vet man selvsagt at Skoda har lagt opp til et opplegg der en ikke møter veggen, men vi ble likevel overrasket over hvor tøffe utfordringer den billige styggingen kastet seg over uten å rynke på nesten.

Dessverre hadde vi av rene praktiske muligheter ingen mulighet til å ta bilder i områdene vi opplevde som verst, men det som overrasket oss mest var hvor kapabel og «effortless» bilen er i møte med utfordringer som vi under normale omstendigheter aldri ville utsatt bilen for.

Offroadprogrammet er et av de mest intuitive vi har brukt noen gang, og bilen bare gjør det den føler er best i enhver situasjon - og det fungerer. Spesielt gjelder det krypfunksjonen i kraftige nedoverbakker.

Yeti er en bil som ikke noe som ser ut som en terrengbil for motens skyld. Yeti vet knapt hva mote er.

Alt dette hjelper selvsagt ikke på om du står fast med snø oppunder bunnpanna på vinteren, men da er det sjåførens feil ...

Konklusjon

Hver gang vi setter oss inn i en Yeti blir vi overrasket over hvor allsidig denne bilen egentlig er. Det er på mange måter en komplett mangel på lidenskap, men du skal jobbe hardt med å finne feil utover det estetiske.

At bilen gjør seg like godt i nær umulige terrengløyper som den er dønn stabil og udramatisk i nærmere 200 km/t på motorvei er i seg selv noe som taler sitt tydelige språk.

At den har masser av bagasjeplass og fleksible løsninger hjelper selvsagt på - og Skoda liker å gjøre det litt uventede med små detaljer som kan være lett å overse, men som bare tenker «oi, det var smart», som for eksempel tosidige matter i bagasjerommet.

Prismessig byr ikke den oppgraderte Yeti på noen store overraskelser, og det betyr mye bil for pengene.