Skaffet seg en Hobby

Foran oss, i all sin burgunderrøde prakt, står en tilårskommen men tilsynelatende velholdt Hobby 600. 1987-modell. Overlevert for fire år siden av en eldre dame i Kristiansand som forlangte 87 000 kroner i gjengjeld.

De nye eierne heter Kristine Kopperud og Anne Mette Thorshaug. To damer i slutten av femtiårene, med en forhistorie med både mann og barn. Begge lot etter mange år sin naturlige legning vinne frem.

- Mette og jeg traff hverandre der lesber treffer hverandre - på internett, smiler verbale Kristine. Det er stort sett hun som fører ordet denne nydelige solformiddagen på småbruket Pilhaug nær svenskegrensen, mellom Ørje og Halden.

Beskyttet av puddel

"Protected by Poodle" står det, ikke helt til troendes, på matten ved inngangen til terrassen. De to har hele fire av dem. Lille Laika - oppkalt etter den første hunden i verdensrommet - får dele kaffekosen ute med oss. De tre andre tripper forventningsfulle på to bak vinduene; vi skimter bare ivrige snuter mot glass og urolig skyggedans fra logrende haler.

Småbruket Pilhaug kjøpte Mette (hun bruker som regel bare det navnet) allerede for 11 år siden. For 4-5 år siden flyttet Kristine inn, til tilsynelatende drømmedager, med fire pudler og ditto antall lamaer, en obsternasig og nylig rømt mohairgeit, en katt, angorakaniner og et fjærfylt utvalg høner og haner.

En idyll som selvsagt har en bakside visiterende på den tidvise besøksgården selvsagt sjelden tenker på. Dyr og planter krever stell, og kan være en svært arbeidskrevende hobby. Derfor har de to planer om å selge gården (noe som i lesende stund er gjort).

Banebrytende da den kom

Men dette handler ikke om hverken pudler eller besøksgårder. Det handler om en spesiell bobil. En gammel Hobby. En bobil som var eksklusiv og banebrytende da den kom. Og den drøye seks meter lange 87-modellen leverer altså fortsatt varene.

Den har tverrstilt dobbeltseng bak, romslig toalett, to bluss, kjøleskap og det man trenger for å kalle noe for et hjem. Løsningene er til dels sjarmerende annerledes enn i dagens moderne bobiler. Integrerte kassettholdere, for eksempel. Og et instrumentpanel for boenheten plassert over passasjerdelen av førerhuset.

Inspirert av en Statoil-kopp

Mindre sjarmerende er det nok at toalettkassen må fraktes ut "kjøkkenveien", gjennom bobilen. De to prøver å unngå den dristige manøveren mens de bor på campingplasser.

Da Kristine og Mette kjøpte sin Hobby 600 var den blå og grå.

- Men vi er vel litt røde vi da, flirer Kristine - og lanserer prompte historien om hvordan Hobbyen fikk sin noe nær burgunderrøde lakkfarge.

- Vi har alltid likt rødt. Mette var landpostbud i Trøgstad, og da blir man jo glad i rødt. Men vi ville ikke ha den knallrød.

Kristines sønn er gift polsk, og har sin svigerfamilie i Polen. Dit ville Kristine og Mette ta bobilen for en noe rimeligere lakkering enn de ville få her hjemme. Utfordringen var å finne den riktige fargen.

- Jeg fortalte sønnen min at vi ville ha den noe nær burgunderrød. Men han dro litt på det, og var usikker på hvordan han skulle få forklart den polske lakkereren dette. Men så har det seg slik at jeg har en Statoil-kopp med samme farge som vi ville ha. Den ble løsningen på kommunikasjonsutfordringen. Så nå har jeg matchende bobil og kaffekopp, ler Kristine.

Smidig bilmekaniker i Polen

Hobbyen hadde gått 150 000 kilometer da de to kjøpte den. Og hvordan gikk så turen tur-retur Polen med den noe alderstegne bobilen?

- Det gikk helt greit. Bortsett fra at den ikke ville starte en gang vi tok en kaffepause på en bensinstasjon på vei tilbake mot Tyskland, beretter Kristine.

Den unge jenta bak disken på bensinstasjonen snakket ikke et kvekk engelsk. Men hun skjønte problemet. Ga de to norske kvinnene et visittkort til en bilmekaniker. En halv time senere var han der, og lokaliserte fort feilen. Den ene batteripolen var ikke festet skikkelig.

Så var det tid for betalingsplunder. Og en kreativ løsning, signert den unge jenta på bensinstasjonen.

- Bilmekanikeren tok ikke kort. Og vi kunne ikke ta ut kontanter på bensinstasjonen med Visa-kortet vårt. Men jenta ba oss bare vente litt. Snart kom det inn en kunde som hadde fylt masse bensin. Jenta ordnet det slik at vi betalte for ham med kortet vårt, så fikk vi kontantene og kunne betale bilmekanikeren de 300 kronene han skulle ha. Ville en polakk i Norge opplevet tilsvarende smidighet? spør Kristine retorisk.

Dropper Sverige

Så langt har ikke Kristine og Mette fått de lange turene med sin Hobby 600. Mange småturer har det imidlertid blitt. Blant annet til nærliggende Sverige. For eksempel på en slottsbesøksrunde Vänern rundt.

Men det kan bli slutt på Sverige-turene nå, med fire hunder som skal være med.

- Det er blitt så mye styr med hunder og hundepass og piller mot innvollsormen norsken er så redd for skal komme inn i landet. Så vi må vel droppe Sverige, fastslår Kristine.

Ellers fungerer bobilen som medbrakt hjem når familie besøkes. Og den var bryllupssuite da Kristine og Mette giftet seg på Refsnes Gods på Jeløya 25. mai.

Best på campingplasser

Det har også hendt at de to har tatt seg turer alene, med en hund eller to som selskap. Mens den andre har måttet være hjemme og ta seg av gården. Da har gjerne Kristine sporet opp en øde grusvei ned til et vann, og fricampet uten frykt for hverken troll eller banditter - og neppe fordi hun var "protected by poodle". Mens Mette liker seg best på campingplasser.

- Jeg føler meg tryggest der. Og så er det tross alt greit å kunne bruke et skikkelig sanitæranlegg, og ha strøm til bobilen, smiler Mette.

- Joda; det er jo greit med strøm. Jeg er jo glad i duppeditter, og har ikke noe i mot Wi-Fi og å få ladet opp iPaden, istemmer Kristine.

- Men vi bruker nå uansett lite strøm hvis vi fricamper. Stort sett bare til leselysene. Vi fyrer heller opp mange stearinlys, særlig når vi sitter ute.

Veibok og atlas

For Kristine og Mette handler bobil om friheten til å dra hvor de vil når de vil. De elsker å ramle over nye plasser, og dropper derfor å bruke GPS.

- Mette liker å bruke NAFs Veibok og et atlas. Det har hendt mange ganger at vi har tatt en annen vei enn planlagt, hvis vi har fornemmet at et sted er spennende, forteller Kristine.

Slik var de første bobilene

VW og Westfalia startet det hele.

Spørsmålet måtte jo komme. Hvordan er det å kjøre en 25 år gammel bobil?

- Den kan nok være en utfordring å lukeparkere, siden vi ikke har styreservo, hevder Mette - mens vi hever øyenbrynene. Ingen servo?

Og den har heller ikke ryggekamera. Damene nøyer seg med å bruke sidespeilene. Og vi har stor forståelse for at de "aldri har lukeparkert på Grünerløkka", som vi lar oss fortelle.

- Men vi kommer vårs frem, fastslår Kristine løsningsorientert.

Ikke mange hester

Vi vet jo ellers at fordums europeiske bobiler ikke hadde all verdens av motor. Det har heller ikke denne, selv om vi måtte nøye oss med eiernes uspesifiserte utsagn siden Vognkortet i farta ikke lot seg oppspore under vårt besøk.

- Jeg veit ikke hvor mange hester den har. Det ække mange. Men den gjør da 130 km/t på motorveien, selv om det som regel er lite igjen av den når vi endelig kommer opp i den farta, flirer Kristin.

Litt skummelt gir

- Og så har den et litt skummelt manuelt gir, der femte og reversen er på samma hakket. For sikkerhets skyld har vi alltid på en ekstra halvliter med girolje.

Bobilenes store bruksområde demonstrerte Kristine en tid etter vårt besøk på Pilhaug gård. En morgen dro hun og samboeren mot mot A-hus og en meniskoperasjon. I bobilen.

- Jeg kunne fått et hotellrom til 750 kroner. Men vi kjører inn med bobilen, og overnatter på parkeringsplassen utenfor sykehuset, forklarer Kristin.

Det er med bobiler som med sykehus. Du har frihet til å velge.

Les også:

Pickup med boenhet - har alt

Bobil for de rikeste

Slik kjøper du bobil

Denne saken ble første gang publisert 27/03 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.