Nasjonale veiperler

Innen 2015 skal 18 veier ha status som nasjonal turistvei. Vi stakk innom en av dem.

Sist oppdatert

- Hvorfor gjør vi ikke dette oftere? Kjenn lufta. Kjenn roen!

Nordlien og undertegnede velter oss i høstfarger og super i oss skarp fjelluft. Etter Ringebu har vi tatt av fra urkjedelige E6, som med sin skog av fotobokser og uendelige rekke av 60 km/t-soner effektivt river i stykker selve kjøreopplevelsen. Vi klorer oss oppover riksvei 220. Når de lengste bakkene er unnagjort må vi bare stoppe. La objektivene få jobbe i det vakre lyset fra en nedadgående sol.

Vi er like ved målet for denne turen. Rondeveien. Eller en viktig del av den. En strekning på riksvei 27, mellom Atnbrua og Folldal - kjernestrekningen som har fått status som Nasjonal turistvei. Det betyr at den skal by bilistene på noe ekstra. Eller som det heter hos Statens Vegvesen: "En reise i harmoni med det ytre landskap og ens eget indre.". Veien skal gå gjennom et område med unike naturkvaliteter, og dertil by deg på en kjøreopplevelse utenom det vanlige.

Nasjonal turistveg

Statens Vegvesens Turistvegprosjekt skal plukke ut 18 veistrekninger på til sammen 1600 kilometer, som i perioden 2002-2015 gis status som "Nasjonal turistvei". Prosjektet koster 800 millioner kroner å gjennomføre, og de aktuelle veistrekningene skal rustes betydelig opp. Ambisjonsnivået er høyt, og om prosjektet skriver Vegvesenet at "De Nasjonale turistvegene skal være strekninger der det gode samspillet mellom vegen og det unike landskapet gir en opplevelsesrik og variert kjøreopplevelse i storslått norsk natur."

De veifarende skal på strekningene finne rasteplasser med nyskapende arkitektur, som skal forsterke opplevelsen av natur og landskap. Et omfattende informasjonssystem, med turistveilogoen som kjennemerke, skal guide bilistene til en opplevelse våre hovedårer ikke kan tilby.

Pr. i dag er fem strekninger godkjente som Nasjonal turistveg. De andre fjorten skal videreutvikles og foredles, og vil få sin godkjennelse i løpet av de neste ni årene.

www.turistvegprosjektet.com

www.turistveg.no

Vi drar videre. På Rondeveien mot Enden, før vi reiser nordover mot Atnbrua. Selv om vi akkurat der og da befinner oss underveis på noen vakre kilometer asfalt som strengt tatt ikke er innenfor grensene for denne nasjonale turistveien, spiller ikke det noen rolle.

For å komme til de fire milene mellom Atnbru i sør og Folldal i nord må du jo først inn på en tilliggende strekning. Når du kommer sørfra, og som sagt tar av fra E6 etter Ringebu, møtes du av lang, sveipende og behagelig asfalt, som slynger seg som et sort ordensbånd mellom bakker og berg.

Et fjellhotell

Foto: egil nordlien

- Et hvert sted på fjellet må ha fyr på peisen. Varme er ett av våre fire elementer!

Hotelleier Jens Hammer på Folldal Fjellstue (www.folldalfjellstue.origo.no) er egentlig oslomann, med en forkjærlighet for Nordmarka. Faktisk har han bodd syv år i huset som Rimi-Hagen nå eier i Voksenkollen. Men da han og kona fikk se plassen på Storhøseter, som de senere overtok, ble de bergtatt.

Det er ikke vanskelig å forstå. Utsikten mot Rondane er formidabel, og i seg selv langt mer verdt enn Tusenfryd. Som opplevelse. For voksne, i hvert fall. Barn er ikke spesielt velkomne her heller, av hensyn til freden og roen Hammer-paret vil skal prege Folldal Fjellstue. Så mas om is og brus og fornøyelsesparker er uansett ikke tema innefor disse veggene.

Her hersker vanligvis tradisjonell mat og summende samtaler. Selv mesker vi oss med reinsdyr og sik som er filetert under steking. Da slipper beina taket i fisken, og du kan nyte den uten å spise med fingrene fomlende rundt i gapet. Nydelig! Og fra peisen spraker det i en ny kubbe, mens vi klapper oss på buken, raper diskret og takker ja til en kopp kaffe.

Gruve og stugu

Før vi forlater Folldal må vi en tur innom stedets mest kjente turistattraksjon. Gamle Folldal Verk. Fra 1748 åsted for gruvedrift. I dag et sted hvor turister tilbys en orientering om dette, og få seg en skumpet kjøretur med tog innover en av de utallige lange gruvegangene. Her, mellom så mange høye tinder i Rondane og på Dovre, gravde man seg ned for å finne rikdommene.

Foto: egil nordlien

Etterpå henger vi oss i hælene på Gunn Schistad. Hun er reiselivskoordinator og prosjektansvarlig for Rondeveien som nasjonal turistveg, og loser oss frem til en av de mange severdighetene i området - et bygdetun. Uppigard-Streitlien er faktisk et kunstig sted, i den forstand at det var doktor Anton Raabe og skuespillerinnen Tore Dyveke Segelcke som i perioden 1942-1957 samlet sammen en rekke bygninger fra Folldal og andre steder.

Godkjente:

  • Gamle Strynefjellsveg
  • Sognefjellet
  • Helgelandskysten - Nord
  • Hardanger
  • Lofoten

Fremtidige:

  • Andøya
  • Atlanterhavsvegen
  • Aurlandsfjellet
  • Gaularfjellet
  • Geiranger - Trollstigen
  • Havøysund
  • Helgelandskysten - Sør
  • Jæren
  • Rondane
  • Ryfylke
  • Senja
  • Valdresflye
  • Varanger

På en strekning er et meget spesielt stoppested bygget mellom trærne. En plattform, arrangert som små stier som slynger seg mellom trærne, byr på utsikt over fjell udødeliggjort av maleren Harald Sohlberg

Flere severdigheter farer forbi. Og en av de på sett og vis største ville vi garantert ha spunnet forbi uten å lee på et øyelokk, var det ikke for tipset fra Folldal Fjellstues Jens Hammer. En nygift Knut Hamsun kom til området i 1909, for å skrive. Hytta, hvor forfatteren og Nobelprisvinneren i det etterfølgende året skrev "En vandrer spiller med sordin", står der stusselig og helt anonym.

Verket ble til med en dør på to bukker som skrivebord, og en appelsinkasse som stol...

Svensk kirketyv

Vi avslutter vår rekognosering i Sollia, som ligger like sør for Enden, som er den offisielle avslutningen på turistveien sørover. Der finner vi nemlig en eventyraktig liten tømmerkirke bygget i 1738, og vel verdt et besøk. I hvert fall når 85 år gamle Knut Haugland kan være omviser.

- Benkene her er ikke særlig gode å sitte på, men de ble bygget slik helt bevisst. Da var det nemlig ingen som sovnet under prestens tale, kan han fortelle. Enda morsommere blir det når han drar historien om den staselige kirkedørsnøkkelen som forsvant i august 1975. Den havnet i lomma på en svensk turist, og forsvant sportløst.

Låsesmeden på Toten fikk laget en ny lås med nye nøkler, men etter åtte år dumpet et brev ned i postkassa til kirketjeneren. En eldre person, ikke fra bygda, tilbød seg å skaffe nøkkelen tilbake, mot at han fikk servert - av alle ting! - middag. Brevet ble ikke besvart, men to år etter det igjen lå den forsvunne nøkkelen på kirkemuren. Ingen vet hvor den har vært.

Foto: egil nordlien

Sollia kirke er ellers praktfullt dekorasjonsmalt, med detaljer du kan dvele lenge ved. Vi nevner i fleng Christian 6.'s monogram i taket, og over korbuen ser vi et sceneteppe som er trukket til side - og vi skuer like inn i himmelriket.

Et himmelrike for farende folk kan også våre Nasjonale turistveier bli. Olja er mye verdt, men ikke mye å se på. Naturen vår er derimot av visuell verdensklasse.

Denne saken ble første gang publisert 14/07 2008, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også