På Hardangervidda er BMWen i sitt ess

Ja takk, jeg kjører gjerne bil til Bergen. Og tar helst riksvei 7 over Hardangervidda når anledningen byr seg. Det er noe med det store høyfjellsplatået, på 8000 km² og det største i Nord-Europa. Når Geilo og Ustaoset forsvinner i bakspeilet blir det goldt, værhardt og fascinerende. Men aller mest blir det øde.

På E18 vestfra inn mot Oslo passerer det inntil 3 000 biler i timen. Når vinteren legger sitt hvite slør over vidda, er det rundt 200–400 i døgnet her oppe. Ikke rart du føler deg alene i Kong Vinters grep på de 67 kilometerne som utgjør nasjonal turistvei mellom Haugastøl og Eidsfjord.

Det er en perfekt dag å ta turen. Tidlig i mars, og etter en lett lunsj på Geilo, skal jeg kose meg over vidda. En grå morgen har blitt til en strålende formiddag og gradestokken er akkurat så mye på den blå siden, at jeg er garantert stabilt vinterføre hele veien over.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En eksotisk blomst

Transporten til Bergen er ikke den mest spektakulære. Samtidig er bilen kanskje en av de «vanlige» bilmodellene som er mest egnet for en slik tur; fartsgrenser, veistandard og føreforhold tatt i betraktning.

Skjønt, helt vanlig er bilen ikke. BMW 420i xDrive Gran Coupé er en av de mer eksotiske blomstene i BMW-bedet. En av de mange variantene dyrket frem på basis av BMW 3-serie. Mens 3-serien har sedan, kombi og stasjonsvogn, rommer 4-serien coupé, cabriolet og denne: En femdørs kombi med stor bakluke, men med linjer, detaljer og egenskaper som skal få frem langturskvaliteter både i design og kjørefølelse.

Drivlinjen er velkjent, BMWs xDrive-system har gjennom flere år vist seg som et at de mest stabile og kjørevillige på vinterføre. En stabil kraftflyt med bakhjulsdrevet vekting, kombinert med raske justeringer av kreftene og presis dosering av stabilitetskontrollen. Og mulighet for å velge kjøreprogram som muntrer opp de elektroniske kontrollørene, om du skulle føle for det.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En herlig drivlinje

Under panseret sitter 20i-versjonen av BMWs toliters, firesylindrete bensinturbo. Her yter den 184 hk og 270 Nm, alt over et bredt turtallsregister. Maksimalt dreiemomentet er tilgjengelig fra 1250 til 4500 o/m, mens du har 184 hk tilgjengelig mellom 5000 og 6200 o/m. Dermed er kraftutviklingen utrolig lineær og sømløs.

Det høres kanskje en smule kjedelig ut, men slik kjennes ikke motoren ut i virkeligheten. I daglig kjøring har du all kraft du trenger, uten at den kjappe åttetrinnsautomaten trenger å stresse særlig med nedgiringer. Når veien åpner seg og du har lyst til å sette kreftene fri, går motoren til verket med en spiss, sportslig lyd og en turtallsvilje som ikke står særlig tilbake for den kraftigere 28i-varianten med 245 hk og 350 Nm. En nedtrimmet dieselmotor kan noen ganger føles slapp, men det er ikke tilfellet for denne bensinturboen.

Selve høyfjellsdelen av veien over Hardangervidda starter etter Haugastøl. Først med noen fine svinger ned utsikt til Ustevannet på venstre side, så oppover dalføret mot selve fjellplatået. BMW-en trives med både svinger og motbakke: Skiftende bar og isdekket veibane er ikke noen suksessoppskrift på jevnt driv gjennom svingene. Det gode bittet i forhjulene og fin følelse gjennom rattet, gir likevel tilstrekkelig tillit til veigrepet. De gangene det slipper litt foran, er det bare å lette en smule på gassen og korrigere svingbuen med rattet.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Selv med «bare» 184 hk, er det ikke lenge du skal trykke hardt på gassen før hastigheten blir interessant både på den ene og andre måten. Derfor liker bensinturboen og jeg både svingene og motbakkene. Det gir anledning til å sette girkassen i manuell modus og bruke girhendlene på rattet.

Helt unødvendig, siden automaten klarer jobben fint selv, enten du velger normal eller sportsinnstilling. Men morsomt, siden det gir en følelse av engasjement og involvering du sjelden opplever i tett trafikk med moderne biler. Med åtte trinn er stegene mellom girene tette, og du kan klikke deg ned og opp to-tre ganger uten at det kjennes unaturlig.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

xDrive og sportsseter...

Jeg stopper noen minutter ved Ørteren og nyter utsikten innover i retning Hardangerjøkulen. Til å være på en veistrekning som var stengt 920 timer vinteren 2014, må værforholdene være eksepsjonelle. Det er bare et lite drag i lufta, sikten går fra horisont til horisont og på tross av minusgradene har marssola begynt å varme slik at tankene straks går til termos, appelsin og påsketur.

Hardangervidda ble isfri for omtrent 9 000 år siden og i 8 000 år har mennesker ferdes her oppe. Hovedveien over fjellet er av langt nyere dato. Fra tidlig i 1920-årene hadde Fossli Hotell ved Vøringsfossen kjørevei ned til Eidfjord, mens veien over vidda til Haugastøl kom på plass i 1928 og ble ferdig videre til Geilo i 1943.