PRØVEKJØRT: AUDI RS4
AUDIENS MED EN RACER
– 420 hestekrefter? Hvem er det egentlig som trenger det? spurte fatter’n da jeg fortalte ham at jeg skulle til Gotland for å prøve nye Audi RS4.
- Ikke mange, svarte jeg. Og la til: - Antakelig ingen. Det holder vel at det er moro.
Rasjonalitet er ikke min målestokk for slike biler, særlig ikke når prislappen er 1,3 millioner kroner og de eneste reelle konkurrentene heter BMW M3, BMW M5 og Mercedes-Benz C55 AMG. RS4 er ekstrem daglignytte og moro for dem som har råd til sånt. Jeg spør rallyveteranen Stig Blomquist hva han mener om bilen.
- Det är ju en leksaksbil. Det är roligt att ha något extra. Men det kan vara svårt att motivera frun för en sådan bil. Man borde kanske vänta tills herrgårdsvagnen kommer, smiler svensken, som tok hjem gull i rally-VM med selveste Ur-quattro'n i 1984. RS4 bygger på de samme prinsippene, men med bøtter av elektronikk og finesser i tillegg som ikke fantes den gang.
- Det är inte möjligt att skruva på den här bilen själv. Här behövs ingeniörer, nærmest beklager Blomquist.
Trenger vi ESP?
Motoren pludrer fint på lavt turtall i pitlane'en, nesten litt for rolig. Jeg er spent, og vil bare ut på banen - den nye og særdeles krokete, seks kilometer lange Gotland Ring. Når guttedrømmer går fra å være bare det, til virkelighet, gjør det noe med pulsen. Den er langt unna hvil.
- Helt rått! Kanon! roper jeg ekstatisk inn i diktafonen, idet vi drar inn i første høyresving. Litt for fort, og litt for ivrig, men ESP-systemet tar tak. Hjulhvin à la amerikanske halvdårlige biljaktfilmer funker ikke i baneracing. Jeg gir gass ut av svingen, bilen setter seg bak, og blir litt overstyrt inn mot neste - for så å gå over i svak understyring. Ikke for det. Bakkekontakt har vi. Nesten i overkant, blir vi enige om. Vi får en sterk trang til å sjekke ut hva som skjer hvis vi kobler ut første trinn av ESP-systemet. Vi dropper antispinn, men beholder stabilitetskontrollen. Det gjør underverker for den opplevde råheten. Et par powerslides senere, på alle fire altså, kjører vi inn i pitlane'en med brede glis og høy puls. "Jeg bare drar på og drar på, og glemmer å gire. For turtallet er helt rått", noterer jeg i margen.
Riktignok er ikke V8-jernet knallsterkt i bunnen, men bare vi får dratt oss over 2500-3000 omdreininger, kommer kreftene kontant. Og de bare varer og varer så lenge på andregiret at man nesten glemmer å gire til tredje. Etter noen runder kommer jeg fram til at det beste er å hive kjapt ned i andre, for så å legge inn tredje ut av svingen. Jeg hører et deilig brøl og får maksimalt ut av momentet. Svetteperlene henger i panna.
Sport for alle penga
Jeg noterer meg den kuleste dingsen innvendig i bilen: S-knappen på rattet. Trykker du på den, får du en helspent gasspedal, hissigere brøl i potta, og sidestøtten i setene strammes automatisk inn. Mer forundret blir jeg over å finne komfortutstyr som vanlige koppholdere og ryggekamera - sikkert praktisk for dem som faktisk kommer til å kjøpe denne bilen
Heftigere er rattet, som for sikkerhets skyld er "avrettet" i bunnen - for ikke å komme i konflikt med beina. I en sportsbil må man sitte tett på rattet, og da er det greit å ha plass til beina også.
Utenpå er det bare noen luftinntak, en anonym spoiler bak og noen heftigere skjermbuer som avslører bilens sportslighet. Om man ser bort fra hjulene, da. Lagd for høy hastighet og i 225/35-19-dimensjon. Ikke akkurat for sofamyke passeringer over trikkeskinner i tigerstaden og kontante humper ellers, men desto mer for klistring til varm baneasfalt. Eller kanskje aller mest: Rett fram mellom Hamburg og Frankfurt på Autobahn.
Noen vil mene at bilen hører mest hjemme der.
Klam, men like blid
Forgjengeren Forrige RS4, som ble produsert i 2000 og 2001, solgte i beskjedne åtte eksemplarer i Norge, 27 i Sverige og fire i Danmark. Den hadde en V6-motor på 2,7 liter med biturbo, 380 hestekrefter og et dreiemoment på 440 Nm. 0-1 00 gikk på 4,9 sekunder, altså bare én tiendedel mer enn nye RS4, men så hadde den jo turbo, og var også litt lettere. |
Jeg sitter ved siden av på en runde, og kan ikke annet enn å bli imponert.
Tilbake i det kappkjøringsaktige Recaro-setet i RS4'en sitter jeg som i et skinnhylster. Det innebærer en noe småklam følelse i visse kroppsområder under tøff kjøring. Men ikke verre enn at det kan tolereres. Sånt hører med. Særlig når gutta prioriterer bort klimaanlegget til fordel for høyere ytelse der foran under panseret.
Dagen nærmer seg uheldigvis og ubønnhørlig slutten. Jeg parkerer bilen, går ut og ser på forhjulene. Kantene er godt slitt, og de lekre 19-tommerne er dekket med bremsestøv. To bevis på en underholdende dag. Kjørecomputeren viser et gedigent forbruk. Nei, dette er ingen billigbil for den som liker å gasse. Jeg noterer et snittforbruk på 3,8 liter på mila. Men pytt.
Dette var en strålende dag på kontoret.
|
|||||||||||||||||||||||||||
|
Denne saken ble første gang publisert 15/11 2005, og sist oppdatert 04/05 2017.