Sørvågen: Krydder i det skjønne
Folk fra Sørvågen i Lofoten har alltid vært begeistret for det som er nytt og moderne. Da overrasker det ikke at maten er temmelig heftig på serveringsstedet Maren Anna.
I Lofoten ligger idyllene nærmest oppå hverandre, og da kan det by på problemer å velge mellom alle ankerfeste-perlene. Setter man kurs mot brygga i bildeskjønne Reine, kan man skryte av å ha fortøyd i et fiskevær som nylig ble kåret til Verdens vakreste tettsted.
Går man ut dit veien slutter, kan man søke havn på et sted som karakteristisk nok heter Å. Vi velger den gylne middelvei - Sørvågen, et lite fiskevær midtveis mellom Reine og Å.
Selv om alle tre stedene kan tilby utmerkede gjestehavner - Reine har en nyanlagt flytebrygge i hjertet av det pulserende kommunesenteret, og i lille Å har man nærmest landligge i midten av et museum - er det bare Sørvågen som kan skilte med serveringsstedet Maren Anna.
Hjertesukk
Restauranten ble startet etter at stedets væreier hadde ytret frempå om at han savnet et skikkelig spisested hvor han kunne beverte sine søreuropeiske tørrfiskkunder.
Det hjertesukket ga Anette og Trond Bjørnsen en idé, og for fire år siden flyttet de fra Stockholm, fast bestemt på å etablere restaurant på fødestedet i Lofoten. Spisestedet Maren Anna - oppkalt etter en berømt skute fra fiskeværet - har en fantastisk beliggenhet midt i Sørvågens havn, og fra terrassen over brygga kan en følge med på aktiviteten i fiskebrukene.
I Sørvågen er havna anlagt i en lun og innbydende bukt, noe som gir god beskyttelse mot bølger og vind. Tidevannet er det eneste man må ofre en særlig omtanke ved fortøyning.
- Avstanden mellom springflo og storfjæra kan være over tre meter, forteller Trond Bjørnsen.
Les også
Tips til hvordan du får mer fisk
Femte generasjons væreier
I likhet med ekteparet Bjørnsen, søkte også Øivind Arntzen impulser utenfor Lofoten, før han valgte å reise hjem til familiebruket og en annen livsform.
- I Sørvågen kan du leve det gode liv uten storbyens mas og jag, forteller mannen som uten fiksfakserier lar seg titulere som væreier. Hans mangfoldige virksomhet omfatter både trelasthandel, butikk, fiskemottak, båtslipp og rorbuutleie. Han var ikke vanskelig å be da ekteparet Bjørnsen - godt hjulpet av velvillige familiemedlemmer - ville starte restaurant.
Fiskebrukets gamle trandamperi sto tomt, og dermed satte væreieren i gang arbeidet med å bygge om slik at de driftige restauratørene kunne få et høvelig serveringssted. Arntzen er femte generasjon som driver fiskeværet, og han kan fortelle mange gode historier fra forgangne tider.
Folkevandring
- Sørvågen fikk tidlig anlagt en generator som produserte elektrisitet. Vi fikk kino i 1927, og det var tidligere enn Narvik. Trandamping var vi også tidlig ute med, etter at familien hadde sendt en mann til Amerika for å lære teknikken. Tradisjonelt ble tranen kokt, men dette var en metode som ga dårlig kvalitet, forteller Arntzen.
Etter at trandamperiet kom i drift, var det rene folkevandringen til Sørvågen. Ja, selv fra Russland kom spioner for å se på dette nymotens påfunn. Det var likevel en episode hundre år tilbake i tid som virkelig kom til å sette Sørvågen på kartet.
I 1906 ble det åpnet en trådløs, enveis telegraf med mottakerstasjon på Røst, og på verdensbasis var det bare én som tidligere hadde tatt i bruk gnisttelegrafen. Etter at signalene var oppfanget på øya lenger ute i havet, tok en mann årene fatt og rodde inn til Sørvågen, en strekning som tilsvarer en god dagsmarsj.
- Vi hør dokk, skrek han og rodde tilbake.
Telesambandet ble sett på som en milepæl i arbeidet med å samordne behovet for agn og utstyr når skreien nærmet seg land.
Les også
Reiselysten? Se våre reisesider
Spicy hval og eksklusiv sei
Vårt vertskap kan fortelle at mye er forandret i Lofoten etter at veien ble anlagt på midten av 60-tallet. De gamle, veiløse fiskersamfunnene lenger ute på Lofotodden ble mer eller mindre forlatt, og steder som Sørvågen fikk glede av ny tilflytting. Øivind Arntzen tror at det vil være mulig å opprettholde bosettingen i området så lenge folk kan livnære seg av det kystnære sjarkfisket.
- Små sjarker som fisker med en eller to mann om bord kommer daglig inn til mottaket for å levere. De store båtene kan være ute i uker av gangen, og da blir gjerne fisken losset på større steder, påpeker væreieren, som har tilhold i en staselig bolig som forfedrene oppførte i 1843. Væreierboligen er selvsagt skinnende hvit - i gamle dager var det den fargen som var dyrest å fremstille, men vi lærer også at andre gamle fargekoder fortsatt gjelder i Lofoten.
- I fiskevær med flere mottak skal alltid det største fiskebruket være rødt og det nest største okergult, forteller Trond Bjørnsen.
I Sørvågen kan man skilte med både rødt og gult fiskemottak, og da er det ganske åpenbart at man bør velge sjømat når det skal bestilles middag.
Les også
Fisk til middag? se oppskrifter her
Håndplukket
Servitøren på Maren Anna blir fortalt at vi ønsker å smake på en av havets store delikatesser og til vår store overraskelse foreslås det sei.
- Sei blir sett på som en billigfisk, men sannheten er at den har et ekstremt fint, hvitt kjøtt. Det er ingenting som smaker bedre, men det forutsetter at man velger den rette størrelsen, serverer den helt fersk og med riktig tilbehør, sier Trond Bjørnsen.
Hans arbeidsdag begynner med å håndplukke de fineste filetene på fiskebruket. Deretter overtar kona ansvaret for råvarene.
- Tilbehør som sauser og krydder gir mer smak og løfter måltidet, forteller kjøkkensjef Anette Bjørnsen. Sammen med sin brasilianske kokk, Alejandro Santos Fernandes, lager hun mat i en kontinental tradisjon.
En av de andre lokale spesialitetene på Maren Anna er hvalbiff som er hentet i havområdene like utenfor. Også hvalen serveres med pikante smakstilsettinger og spennende saus.
- Ferske råvarer og velegnet tilbehør skal være selve kjennetegnet på maten i Sørvågen, påpeker det driftige ekteparet.
Reiselysten? Les også