Espevær

Espevær: Med sild og UFO på programmet

Istedenfor å ta den trygge leia mellom Haugesund og Bergen, la vi turen ut i havet, til Espevær. Noen andre kom visst rett ned fra verdensrommet.

Publisert Oppdatert

Sildeeventyr. Ordet vekker minner fra en fjern historietime. Uskarpe svart/hvitt-bilder av overfylte båter og en tekst som fortalte om stor velstand, men hardt arbeid. Det er vel omtrent slik de fleste av oss har det i forhold til fiskeeventyret på vestlandskysten. Og studiet av fenomenet stoppet også der, siden neste side i boka handlet om framgangsrik skogsindustri eller noe slikt.

Nå er vi på vei langs sildeeventyrets åsteder, og historien kommer nærmere. Det er mulig å fornemme hvordan det var, takket være stor lokal innsats for å bevare minnene fra storhetstiden.

Vi, det er kollega Fredrik Finnes og undertegnede. Vi er på en vestlandsvisitt der stoppesteder mellom Bergen og Haugesund er målene. Vi reiser meget standsmessig denne gangen, med en 50-foter. Derfor har vi bedt med våre samboere for å prøve ut bobekvemmelighetene om bord.

Godt forspent med både kart og elektronikk er det uproblematisk å finne selv den minste jernstake på vår ferd. Hvordan var det den gang, en regntung vinterdag i en åpen fiskebåt? Navigeringen måtte være litt av en prøvelse, og var uhellet ute, var det vel ikke lett å få hjelp heller.

- Er kaffen klar, roper jeg ned til byssevakta. Jeg er da tross alt skipper på en båt med kommandobru. Så litt service kan jeg forlange.

Men, nei hun sitter på akterdekket og leser, uten tanke for hvor farlig det kan være å la skipperen få kaffeabstinens.

Trygg havn

Den beste ruta inn på Espevær er mot Døvøy fyr på østsiden. Her er det to innseilinger, sør- eller østfra. Det gir valgmuligheter i forhold til vind, og det er gode fyrsektorer begge steder.

Det sørligste innløpet ved Murholmen fyr er mer åpent for vind og bølger, og anbefales bare når været tillater det. Det samme gjelder den nordlige innseilingen, den er dårligere merket og krever enten lokalkunnskap eller meget fine forhold. Nordvest av øygruppa ligger et mylder av små øyer og skjær som man helst bør holde seg unna.

Vel inne i smult farvann er det fine forbindelser mellom alle havnene, selv om det til tider føles vel trangt med vår digre skute; lav fart, ett øye på stakene og ett på ekkoloddet er god medisin. Vi hadde i tillegg guiden som kjørte foran oss for å vise vei til brygga vi skal låne.

Gjestehavna ligger i den største pollen. Den byr på gode fortøyningsmuligheter og har de fasilitetene du trenger.

- Klar til fortøyning!

Mannskapet har lært og legger boka til side og prioriterer de viktige matrosoppgavene. Så får jeg heller ta meg av kaffekokingen selv. Skjønt koking. Vi har da en kaffetrakter, må vite.

Baadehuset

En tur til Espevær krever et besøk på stedets gamle handelshus. Det er ikke alltid åpent, men flere av de fastboende har nøkkel og kan sin historie, så alternativet er å drive litt oppsøkende virksomhet for å komme inn. Huset ligger på en mindre øy som heter Andeøy. Dit går det en kabelferge laget lokalt med et sinnrikt styresystem. Den koster fem kroner og tar fire personer over sundet, som er 50 meter på det bredeste.

Historieboka fortalte oss at silda ga arbeid og inntekter, men det som ikke kom like klart fram var at fordelingen av rikdommene var svært ujevn; mange fisket og noen andre tjente gode penger, i første rekke handelsmennene. En av dem var hans Jacob Baade som kjøpte Baadehuset i 1848.

Her etablerte han et administrasjonssenter for øya og tilbød husly for så mange fiskere som overhodet mulig på loftet. Der skulle de ligge så trangt at det ikke gikk an å få en stokk mellom skuldrene deres; en slik glippe betød tapte inntekter, siden alle måtte betale for husvære, og en til borte ved døra var bra for butikken.

Hvordan lukten og luftkvaliteten var på det loftet klarer jeg ikke å forestille meg, men 50-60 våte mann på et så lite areal må ha vært forferdelig. De følte seg nok likevel privilegerte, for de aller fleste sov ute under velvede båter eller om bord i større fartøyer på havna.

Totalt var det mellom 20 000 og 30 000 mennesker her under vinter-/vårfisket etter sild midt på 1800-tallet. Det må ha fortonet seg som det komplette kaos.

I tillegg til fiskerne var det også betydelig aktivitet på land, med ikke mindre enn 30 salterier her. Espevær var også et av de første stedene i landet med telegrafstasjon. Fangstrapporteringene var så viktige at bare den raskeste måten å melde dem på var god nok. Denne stasjonen var også lokalisert i Baadehuset.

I dag er dette huset omgjort til museum og selskapslokale. Det drives av det lokale husmorlaget, som også har stått for restaureringen. Annen etasje er bevart slik man mener den så ut rundt 1899. Her finnes det også en betydelig samling av gjenstander fra den gang. I kjelleren er det et selskapslokale hvor det arrangeres lukkede selskaper. Også her er den gamle stilen bevart.

Besøk fra verdensrommet

Men det er ikke bare gammel historie som preger Espevær. I 1975 oppdaget noen turgåere et uforklarlig fenomen på omtrent den eneste gressletta på hele øya - en oval ring som er 26 meter lang og 14 meter bred. Selve avtrykket er 30 cm bredt og 5-10 cm dypt. Det er utelukket at noe kjøretøy kan ha laget dette avtrykket, og UFO-entusiaster fra hele verden har derfor kastet seg over fenomenet; de mener et landingsfartøy fra verdensrommet har avlagt øya et besøk.

Vår guide, Torfinn Bie, tar oss dit båtveien. På nordvestsiden av øya er det en liten bukt med en brygge hvor vi legger til med skjærgårdsjeepen hans. Båter over 20 fot bør ikke gå inn her. Derfra er det fem minutter å gå.

- Jeg kan ikke forklare det, men spør du meg, har det ikke vært noen UFO her, sier han.

Hvorpå vi begynner å diskutere hva eventuelle besøkende fra verdensrommet ville rapportert tilbake hvis de hadde vært her.

- Hadde de kommet 100 år før, ville de sett en overbefolket øy og sagt at plassmangelen på jorden er prekær og at planeten er befolket som en maurtue, mener Frederik. - Men nå så de ikke en levende sjel og meldte kanskje at jorden er avfolket?

- Det er kanskje derfor de ikke er kommet tilbake, skyter Maria inn.

- Eller de har reist tilbake for å hente resten, mener jeg. - Så om et år eller to kommer det en hel armada hit.

Det utenomjordiske er ikke lett å begripe, og før det tar helt av, legger vi diskusjonen død og går tilbake til båten.

24 000 hummer

Planen er nå å få oss et måltid på det lokale spisestedet, Biekronå, som vi har hørt serverer bra mat. Vi har gode kjøkkenfasiliteter om bord, men noen glemte å kjøpe mat& Skuffelsen er derfor stor da vi får vite at kafeen er stengt. Vi må derfor ta til takke med enkel servering om bord eller vente med middagen til neste havn.

Før det står neste severdighet på programmet - Hummerparken. Dessverre er vi noen år for sent ute til å kunne nyte godt av stedets råvarer. Det ble nemlig stengt i 1959 og forfalt fram til 1994, inntil noen ivrige sjeler satte i gang med restaureringsarbeidet og lagde museum.

Hummerparken ble bygd i 1887 av Chr. Bjelland fra Stavanger (ja, han med hermetikken). Formålet var hummereksport. Han trengte et sted å lagre all hummeren han kjøpte av fiskerne, inntil den skulle fraktes sørover i Europa. Løsningen ble å legge et stort tak over en naturlig bukt. Det sørget for stabile klimatiske forhold og god utskifting av vann. Her var det på det meste 24 000 hummer som gikk samtidig. Så det hadde avgjort løst vårt lille matproblem.

- Hummer er et lite sosialt dyr, forklarer Torfinn oss. - De er kannibaler, så det viktigste var å sørge for at klørne var forsvarlig surret. Hvis ikke hadde det bare vært én igjen i parken når de hadde slåss ferdig!

Bygget er unikt. Etter restaureringen er det blitt fredet av riksantikvaren, og det har også mottatt internasjonale priser for godt restaureringsarbeid.

- Eksport til Europa, undrer jeg. - Hvordan ble hummeren holdt i live på en seilskute?

- Foruten å være kannibaler, er de enormt seiglivede, forklarer Torfinn. - En overfart på 14 dager pakket i kasser med treull var uproblematisk. De var like spreke da de ble pakket ut som da de dro.

Dessverre fanget man litt for mange av dem. Midt på 50-tallet var de nærmest utryddet, og bestanden har siden aldri kommet seg opp igjen.

Vi kan bare konstatere at vi må besørge vår egen mat, og legger turen videre til Haugesund, 11 nautiske sultne mil. Amanda var ikke hjemme, men på Egon får vi litt mat.

Neste gang skal vi proviantere bedre og bli en dag til på Espevær.

Nyttige adresser

www.angelfire.com/ut/tilespevaer1
www.espevaer.no
www.visitsunnhordland.no

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen