Helamerikansk allrounder

Chaparral har vist seg å være en habil båtprodusent - det er i alle fall hovedinntrykket vi sitter igjen med etter flere tester av båtene. I Norge ligger likevel navnet litt i skyggen av mer etablerte merker som Sea Ray, Bayliner og Boston Whaler, men vi ser ikke bort ifra at dette kan endre seg med tiden, for også denne gangen leverer Chaparral varene.

SE ALLE VÅRE BÅTTESTER HER.

At dette er en typisk amerikansk turbåt, trenger man ikke lupe for å se. Cockpit-løsningen er på det jevne og nærmest blottet for innovative krumspring, men ikke mindre trivelig av den grunn. Med en relativt stor dørkflate, svulstige puter trukket i lyst kunstskinn og en rommelig og velutstyrt badeplattform, er dette en båt bygd like mye for solrike badeturer som for overnattingsturer. I amerikansk ånd er også båten den eneste som tilbyr utgang til fordekket gjennom en luke i vindskjermen, på lik linje med de mindre daycruiserne. Da slipper man den lange veien via scandekkene.

I sofakroken rundt det oppslagbare bordet er det plass til fem spisende personer, og programmessig har 290 også et drinkpantry med kjøleskap mot babord. En grei, langsgående sittebenk på motsatt side av førerplassen gir fin plass til to voksne personer. I utgangspunktet er vi ikke tilhengere av å sitte vinkelrett på kjøreretningen, men løsningen fungerer i båter på denne størrelsen og oppover.

Yankee'en 290 Signature har blitt "norskifisert" for å være mer konkurransedyktig her hjemme. Blant annet har importøren fått montert et spesialbygd baugspryd som gjør tilleggingen til brygga enklere, og pantry er ombygd med parafindrevne eller gassdrevne kokeplater. Ankervinsj akter er en selvfølge, uten denne selges ikke båten, men det mest avgjørende er likevel motoriseringen: Testmodellen 290 Signature hadde to VP D3-160 maskiner med DPS-drev, noe som skulle tilfredsstille både dieselfanatikere og den sikkerhetsbevisste båtbrukeren. Ankepunktet er at det blir noe trangt i motorrommet, og det er heller ikke spesielt ryddig her nede.

Nok sitteplasser

Det er under dekk at forskjellene er størst mellom våre tre testbåter. Chaparral utmerker seg med en stor og luftig lugar, mye takket være de høye fribordene, og innredningen er lys og trivelig i blanklakkert finérfinish og kunstskinnpolstring. Standardutstyr som TV, DVD og stereo er selvsagt på plass.

290 Signature er alene om å ha to sofaløsninger; en liten treseter ovenfor pantryet kommer i tillegg til den kombinerte V-køya og sofakroken helt foran i båten. Da har også barna en egen spiseplass under dekk. Romfølelsen er flott, men vi tipper likevel at de mange sitteplassene stjeler vel mye plass fra baderommet og den åpne midtkabinen, som begge med fordel kunne vært større. Som turbåt for fire har Chaparral uansett nok komfort for en weekendutflukt.

Bastant

Amerikanere flest er instrumentfetisjister, og er derfor glade i overlessede og uoversiktlige dashbord. Chaparral har gjort et unntak og laget en velformet førerplass med ryddig instrumentering. Og når også førerkomforten i den todelte og justerbare førerbenken er fin, kan vi ikke klage. Et noe liggende dashbord inviterer til stående kjøring, og slik trives vi også best bak rattet. De svulstige og trege girspakene står imidlertid i grell kontrast til Volvos elektroniske kontrollboks EVC, som vi etter hvert er blitt vant med.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I likhet med sine medsøstre, er midtkabinbåten Chaparral 290 et vindfang av dimensjoner, høy og voluminøs som hun er. Spesielt sportslig eller morsom å kjøre er altså denne båten ikke. Med 320 hk under motorluken gjør vi trivelige, men moderate 33 knop ut mot havgapet. Ved nærmere ettertanke ville valgt 2x190 hk - eller aller helst en enkel 370 hk D6-motor - for å kompensere for vekta.

Som med de fleste båter i denne klassen er ikke fintrimming av stor betydning, men Chaparral kjennes uansett dyp og velbalansert som bare en twin-installert båt kan være. Etter litt kjøring sitter vi dessuten igjen med følelsen av at dette bastante skroget tåler en støyt; båten vekker en komfortabel trygghet i oss. Det skal litt mer enn en bris til for å stoppe denne maskinen. Dessuten er hun overraskende presis i vendingene. Litt synd er det imidlertid at sjøspruten litt for lett finner veien over vindskjermen.

Denne saken ble første gang publisert 09/08 2008, og sist oppdatert 24/06 2017.