Olav Brostrup Müller:

Nytt år, gamle mønstre

Flere av punktene på lista over hva som skal gjøres har vært med oss i flere år, allerede. De ble med oss inn i 2018 også, som en slags leieboere vi aldri blir kvitt.

Olav Brostrup Müller (40) er ny spaltist i Kamille. Han jobber som kultursjef på Lillehammer, der han bor med kone og to barn. Han har skrevet boka Kjedet enebolig – rapport fra provinsen, en personlig fortelling om å slå seg til ro i livet.
Olav Brostrup Müller (40) er ny spaltist i Kamille. Han jobber som kultursjef på Lillehammer, der han bor med kone og to barn. Han har skrevet boka Kjedet enebolig – rapport fra provinsen, en personlig fortelling om å slå seg til ro i livet.
Publisert Oppdatert

Søvnen forlater kroppen med et lite plopp. Ingen gradvis overgang, ingen langtrukken oppvåkning, kun dette ploppet – omtrent som når en sportsdykker feilberegner mengden luft i drakta og plutselig flyter opp til overflaten med beina først. Problemet er bare at klokka er 04:42. Problemet er bare at hun som ligger ved siden av meg i senga trenger all den søvnen hun kan få, og at så mye som et knirk fra meg vil jage også henne ut av søvnen. Det er problemet.

Et sted over oss har dagen allerede begynt. Vintermørket ligger rundt den lille byen vi bor i som en enorm polvott, men fra spisestua og kjøkkenet kan man likevel se de aller første frontlyktene flytte på seg på motorveien, langt der borte i det fjerne. Jeg kunne gått dit opp nå, laget meg en kopp kaffe, bladd i en bok, skjøvet en stol helt inntil vinduet. Isteden ligger jeg her og tenker på dagen som venter – ikke bare denne, men alle de andre også. Toogfemti uker er det i et år. Kalenderen har allerede begynt å fylle seg opp, den store krittavla på kjøkkenet ser ut som et meslingutbrudd. På den synkroniserte Evernote-appen vi bruker, har vi ført sirlige lister over alt som skal gjøres på lengre sikt:

Legge steinheller nord for huset.

Lage gelender ved dukkestua.

Kjøpe: Stige, fuktmåler, radonmåler.

Påmelding svømmekurs.

Tanntråd.

Trene.

Være god med penger.

Flere av punktene på lista har vært med oss i flere år, allerede. De ble med oss inn i 2018 også, som en slags leieboere vi aldri blir kvitt. Men jeg liker dem. Jeg har vokst opp i en familie med lav terskel for å endre planer underveis, og hvor et løfte om at noe skal skje ikke nødvendigvis betyr så veldig mye mer enn at det er et løfte. Et utsagn. Så får man heller se hvor det bærer. Derfor har jeg alltid likt januar. Det nye året er blankt og ubrukt og fullt av muligheter. I noen korte uker nå, har jeg fortsatt mulighet til å overbevise meg selv om at jeg egentlig er en annen. En som trener tre ganger i uka, slik det står på lista i Evernote. En som legger steinheller og snekrer og holder på. En som leser «Den guddommelige komedie» av Dante på senga, og som står opp grytidlig for å start dagen med en smoothie og litt lydløs brødbakst. Den største løgnen av dem alle, er at jeg planlegger å begynne å stå opp tidlig for å skrive en roman før huset våkner. Rådet fikk jeg av en kjent norsk forfatter i høst, da vi satt og snakket sammen etter at jeg hadde bokbadet ham på et bibliotek. Trikset, sa den bestselgende forfatteren, var å sørge for å få skrevet én time hver dag. Gjør du det i et helt år, har du plutselig skrevet i 365 timer. Det blir noen arbeidsdager av det, for å si det sånn.

Problemet er bare, og her kunne jeg lagt til et «heldigvis», at hun som ligger ved siden av meg trenger søvnen sin. Som sagt. Det ville rett og slett være uansvarlig av meg å stå opp nå. Det er klart at jeg gjerne skulle hatt unna en lang joggetur i grålysninga, eller hanket inn en Bragepris, men det ville jo vært direkte ufint, ikke sant. I høst hadde vi nye jobber begge to; Møter som skulle ledes, organisasjoner som skulle omorganiseres, budskap som skulle kommuniseres. Enkelte dager kunne vi våkne av at hjernen begynte å gå av seg selv. Det kan vi ikke risikere nå. Derfor er det klart at jeg ikke kan stå opp og begynne å skrive den romanen i dag. Eller ta den joggeturen. Eller bli god med penger. Det riktigste jeg kan gjøre akkurat nå, er å ligge helt stille. Det er toogfemti uker i et år.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen