- Jeg kunne ikke brydd meg mindre om jeg ble drept
Stina Brendemo (26) omtaler seg selv som en kjedelig tobarnsmor fra Skedsmo. Men da hun satt fengslet i Bolivia, turte hun ikke gå nær en trapp i frykt for at hun skulle kaste sønnen utfor.
Stina Brendemo har en historie å fortelle. Den handler om svik, sinne, frustrasjon og angst. Den handler om tre jenter som dro til Bolivia som venninner, og endte som fiender etter å ha blitt fengslet for narkotikasmugling. Stina hevder hun var en naiv 17-åring som ikke ante hva som foregikk da politiet på flyplassen i Cochabamba stakk kniven i bagasjen hennes og ropte: «Cocaina!».
Det skjedde for over åtte år siden, og siden har hun sittet fire år i kvinnefengselet San Sebastian i Bolivia, vært tre måneder på rømmen, født to barn, og flyttet tilbake til Skedsmo hvor hun vokste opp og hvor hun nå bor.
– Jeg vil fortelle, men det er ikke alt du kan skrive, på grunn av sikkerhet, sier hun.
Så Stina forteller om fengslingen og den tre måneder lange flukten via Brasil og Mellom-Europa, mens pennen ligger stille ved siden av notatblokka. Av og til stopper hun opp og unnskylder seg for de mange krumspringene. Hun forteller den samme kompliserte historien som hun fortalte i rettssalen i Cochabamba, og som vitne under ed i Borgarting lagmannsrett. Hun hevder hun ikke visste at det var kokain i Adidas-bagene som ble funnet i koffertene deres. Bagene var for øvrig innpakket i plast, som om de var nye og uåpnede. Det var en opplysning denne journalisten ikke hadde fått med seg, og som gjør at det ikke er noe poeng å terpe på spørsmålet om hvorfor hun ikke sjekket innholdet i bagen.
– Mye av det jeg forteller deg har jeg aldri fortalt til noen, for ingen spør meg om noe som helst. Jeg forstår ikke hvorfor folk ikke spør? Jeg hadde ønsket å vite alt, sier hun.
«Bolivia-følelsen»
Dette skulle egentlig være en historie om hvordan alt går så mye bedre nå. «Bolivia-Stina», som vi i media døpte henne, ser veldig annerledes ut i dag enn hva hun gjorde på de bildene vi husker av henne fra fengselet. Hun sier hun gikk opp 69 kilo da hun var gravid, men har klart å kvitte seg med kiloene igjen. Hun tar opp fag hun gikk glipp av da hun satt inne, og har lyst til å bli klinisk ernæringsfysiolog.
På terrassen foran rekkehusleiligheten står hagemøbler av den behagelige varianten. Det er stearinlys og pyntegjenstander på bordet. På plankegulvet ligger utendørsleker i plast, slik det gjør i alle småbarnshjem. Stina har to barn, Paola har ett.
– Jeg er veldig opptatt av familien og er hjemmekjær. Jeg er blitt ei kjerring som liker å lage mat, vaske og rydde, og ta det rolig hjemme. Jeg er egentlig veldig kjedelig, sier hun.
Så går kanskje alt så mye bedre nå. Men når regnet øser ned og skaper en slags isolerende vegg på alle sider av parasollen vi sitter under, forteller Stina om angsten, og at det på noen måter var enklere i fengsel, hvor hun hadde rutiner og visste hva hun måtte forholde seg til.
– Når livet er bra, er det veldig bra. Men når jeg er deppa, er jeg langt nede i dritten, sier hun.
– Da ser jeg ikke meningen med livet, og forstår ikke hvorfor jeg er her. Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, men kaller det bare for «Bolivia-følelsen». Jeg trodde jeg måtte være manisk depressiv og bipolar, men psykologen mener jeg ikke er det. Likevel fikk jeg angstanfall flere ganger i påsken og trengte å være alene. Jeg satt inne i skapet og tenkte at dersom jeg faller lenger ned nå, så tar jeg livet mitt.
– Ikke min sønn
Stina trekker beina opp i sofaen. Hun tenner en røyk og forteller at hun egentlig har sluttet. Sigarettene er rester etter en pakke hun kjøpte under Oslo Pride.
– Jeg skrev dagbok hver dag i fengselet, og når jeg åpner dem nå, synes jeg det er rart at jeg tenkte og følte som jeg gjorde. I begynnelsen var jeg hun blide; hun som aldri gjorde noe galt.
Hun forteller om dagliglivet og rutinene i fengselet. Hun holdt cellen ren og ryddig, strikket og leste bøker.
– Jeg leste faktisk Bibelen to ganger fordi jeg kjedet meg så mye. Også hadde jeg besøk av misjonærer og folk fra ambassaden. Det som holdt meg oppe var de forhåpningene jeg fikk hver uke om at jeg snart skulle ut. Mamma var der nesten like lenge som meg. Hun hadde det ille, og var en zombie i alle de årene jeg var der nede. Men hun er beintøff, sier Stina.
Så skjedde det noe da Stina ble gravid: Faren til hennes førstefødte vil hun ikke snakke noe særlig om. Hun forteller at det var en colombianer som utga seg for å være en annen enn det han egentlig var.
– Jeg gikk inn i en psykose og ble skikkelig deprimert. Jeg var sint og slo i veggen til jeg knuste hånda mi. Jeg hørte at det knakk, men jeg klarte ikke å slutte å slå. Alle knokene ble knust, og den ene flyttet seg til håndleddet. Jeg gikk med gips i tre og en halv måned, sier hun.
Det ble ikke bedre da barnet ble født. Stina tok keisersnitt dagen før hun skulle i retten.
– Jeg skvatt da jeg så sønnen min, og trodde ikke at han var min. Jeg fikk det for meg at de hadde lurt meg og gitt meg et barn som ikke var mitt, sier hun og forteller om hallusinasjoner og marerittaktige bilder og opplevelser.
– Jeg tenkte flere ganger på å ta livet mitt, og da jeg rømte kunne jeg ikke bry meg mindre om jeg ble drept eller ikke. Men samtidig visste jeg at jeg var syk; at ting ikke var normalt. Så jeg lot som om jeg var glad i babyen og ga ham kjærlighet. Men det var perioder hvor jeg for eksempel ikke turte å gå nær trappa med ham fordi jeg var redd for at jeg skulle kaste ham utfor. Jeg husker jeg sa til mamma: «Ta ungen. Jeg vil ikke ha den». Det er veldig vondt å tenke på. Da jeg etter hvert ble frisk, slet jeg skikkelig med de tankene jeg hadde hatt. Nå betyr barna alt for meg, og jeg vil gjøre alt for dem, men jeg har fortsatt ikke den «Ah! Jeg er mamma»-følelsen som jeg hører at mange får.
Stina unnskylder seg. Det blir litt for mye for henne, sier hun, og beklager dersom det hun forteller framstår som rotete.
Datteren fikk hun etter at hun kom hjem og bestemte seg for leve et normalt liv med mann, barn, hus og bil. Det gikk ikke slik hun hadde tenkt.
– Hun tar meg som jeg er
Så dukket Paola opp. De møttes på nettstedet Gaysir, gikk på date på fredag og var et par søndag. Tre måneder senere ble de forlovet.
– Jeg har bare vært forelsket én gang, og det er i Paola. Jeg har aldri blitt tiltrukket av menn på den måten, sier Stina.
– Hun har fått meg til å føle meg som et menneske, og
har forståelse for hva som har skjedd. Hun er den eneste jeg har fortalt alt sammen til, og hun tar meg som den jeg er, uavhengig av hva som står om meg i media. Det er en ny verden for meg.
– Hva er forskjellen på den Stina som ble satt inn, og den Stina som kom ut igjen?
Stina tenker seg om.
– Jeg er nok fortsatt godtroende, men jeg var enda mer naiv før jeg dro til Bolivia. Nå er jeg mer skeptisk og redd for ting. Jeg blir redd når jeg ser folk i uniform, har noen tvangstanker og er litt paranoid. Og så har jeg disse periodene hvor jeg er veldig deprimert, sier hun.
– Det er nok den største forskjellen. Jeg var mer glad før, og tok livet litt mer som det kom. Nå må jeg planlegge alt, og dersom folk for eksempel ikke holder avtaler, blir det så mye rot i hodet mitt at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.
Stina vrir seg i stolen. Hun sier hun er sint og lei seg. Forteller at hun har sett og hørt ting i fengselet som ingen bør se eller høre. Hun snakker om personer hun har møtt, og som har fortalt om hvordan de tok livet av sine egne barn, eller sin egen søster og mann. Hun forteller om en baby som blødde neseblod og hadde feber, og at hun prøvde å si ifra til vaktene, men at ingen ville høre på henne. Dagen etter var barnet dødt.
– Det var veldig tungt, sier hun.
Sint er hun også på mange av de andre som var involvert i saken, og hun er ikke nådig i sine beskrivelser.
– Det er fortsatt så mye som handler om Bolivia. Det er fortsatt en så stor del av livet mitt, og det hater jeg. Jeg vil videre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til, sier hun.
Mye merkelig på mail
Ett grep kan være bloggen hun begynte å skrive på i mai. Det skal være hennes historie, sier hun, som et motsvar på alt hun føler har kommet feil ut i media. Hun skriver noen poster av og til. De handler om livet i fengselet og om livet nå. De handler om å få «en ny start», som hun skriver i det første innlegget.
– Jeg er ikke ute etter oppmerksomhet, og jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Men jeg har et behov for å få det ut. Og jeg holder barna anonyme, sier hun.
– Skal de noen gang få vite historien til mor?
– Sønnen min vet litt, men han skal få vite alt når han blir større. Han begynner snart på skolen, og jeg vil ikke at han skal få vite ting der. Jeg er redd for at han kan bli mobbet, men det må vi ta om det kommer, sier Stina.
Hun plukker opp telefonen og leter seg fram i innboksen på Facebook.
– Jeg får så mange merkelige henvendelser og ekle forespørsler på mail, sier hun og viser fram telefonen.
Det er tilbud fra menn om giftermål, og kvinner som gjerne vil bli en slags mamma for Stina. En mann har lyst til å gi henne barn, og ikke forstår hvordan Stina kan bli tilfredsstilt av en kvinne.
– Noen er hyggelige og vil bare støtte meg, men det er også mye dritt. Det var en som ville at jeg skulle trene i det samme undertøyet i en måned og sende det til ham. Og så er den noen som kommer med trusler og sier de skal banke og drepe meg.
– Blir du redd?
– Ikke når de kommer anonymt på nettet. Det blir så tomt. Har folk noe å si, får de si det direkte til meg.
– Kommer du noen gang tilbake til den du var?
– Jeg vet ikke, men jeg håper det. I noens øyne vil jeg sikkert alltid være «Bolivia-Stina», men jeg orker ikke å grave meg ned i det som skjedde der borte. Jeg må komme meg framover.