På date med en venn av en venn
Line (26) gikk på blinddate
Praktikant Line brukte kompiskanalen i sin jakt på kjærligheten, og fant ut at blinddate kan være innmari hyggelig.
Line (26), praktikant
Har vært singel i 1 år.
Er på jakt etter en ærlig fyr som kan skravle og tulle, men som også tør å være helt stille og se meg dypt inn i øynene.
På date er jeg skravlete, fnisete og flørtete - men også granskende og (dessverre) litt tilbakeholden.
Jeg synes det er romantisk med spontane overraskelser, hyggelige post it-lapper og å stå nese-til-nese inntullet i store luer og skjerf i tjue minus.
Min drømmemann er Ryan Gosling.
Jeg har en veldig god kompis, som kjenner meg veldig godt. Heldigvis for meg, så kjenner han også noen fine gutter. Blant annet en smart og morsom type han lenge har prøvd å få meg til å dra på blind date med. Men jeg synes det virker skummelt!
Jeg er generelt supersosial og åpen, men når det kommer til gutter som jeg føler meg tiltrukket av, går jeg i romantisk dvalemodus og skrur på kompistonen med det samme. Antagelig fordi jeg er redd for å få avslag, bli såret og ende opp ensom.
Men jeg skjønner jo at jeg ikke kan trekke kompiskortet til evig tid hvis jeg faktisk skal finne tonen med noen. Jeg må ikke være så redd for å feile, tørre å gjøre nye ting!
Derfor har jeg kledd telefonen min i et fargesprakende Wonder Woman-deksel, og latt teksten Be fucking bold pryde skjermspareren min.
Telefonen min er utvilsomt langt tøffere i trynet enn meg, men jeg prøver å la meg inspirere. Så når kompisen min for tiende gang nevner denne fantastiske fyren på skolen, kikker jeg spørrende ned på Wonder Woman, og godkjenner at han gir vedkommende telefonnummeret mitt.
Blind-teksting
Noen dager senere dukker det opp en sms i innboksen min:
Hei. Jeg aner ikke hva du heter eller hvem du er, men har du lyst til å finne på noe en dag?
Jeg kniser. Dette er morsomt! Jeg tenker at han allerede har vist seg å være kul som tør å ta utfordringen.
Vi tekster litt fram og tilbake. Er enige om at dette er litt merkelig, men mest gøy. Han skriver på en morsom og søt måte, og vi avtaler å møtes over en øl.
Når datingdagen kommer, er jeg litt nervøs. Jeg er ikke vant til å date, og har faktisk aldri gått ut med en jeg aldri har møtt før. Tenk om han er kjemperar? Eller bare kikker ned på klokka og leter etter en unnskyldning for å kunne gå? Tenk om det går dødsbra og ender med at det kan bli noe mellom oss? Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilken tanke som er mest skremmende.
Plutselig innser jeg at jeg helt har glemt klokka. Oh no! Dårlig stil! Hans førsteinntrykk av meg daler sikkert for hvert minutt som går! Jeg spretter opp av stolen, haster ut døra og sender ham en sms hvor jeg beklager at jeg blir litt sen.
Helt kult. Jeg kjøper drikke så lenge. Øl eller vin? svarer han.
Wow! Jeg blir superlettet, og kjenner det rykke i smilebåndet.
Fremmed fornøyelse
Når jeg ankommer kafeen vi skal møtes på, sitter han allerede ved et bord, lent over en notatbok. Han kikker opp og jeg vinker kleint tilbake. Jeg gliser mens vi hilser og gir hverandre en klem. Han sier at han heller aldri har vært på blinddate før, og at kompisen vår er en luring.
- Han får ting til å skje da, istemmer jeg.
Jeg finner raskt ut at han er nerd på flere av de samme tingene som meg. På det lille kafébordet er det en ensom tulipan i en liten vase, og han synes det er fint når jeg forklarer at jeg digger måten tulipaner knirker når de står sammen i en bukett.
Jeg slår på stortromma og introduserer ham for en italiensk øl han aldri har smakt før. Han virker faktisk litt imponert. Og jeg lar meg imponere av de interessante tingene han sier, som får meg til å tenke nytt.
Plutselig har vi sittet og pratet i tre timer. Vi har pløyd oss gjennom utallige samtaleemner, lett og ledig, løst og fast. Og jeg har ledd høyt flere ganger! Før vi vet ordet av det, er vi de eneste gjestene i lokalet, i tillegg til servitrisen som nå vasker bordene og sender oss lange blikk.
På utsiden blir vi stående på hjørnet og skravle enda litt til, før vi omsider klarer å si ha det.
- Dette må vi gjøre igjen, synes han.
Jeg nikker og gir ham en klem.
Traskende oppover fortauet, tar jeg meg selv i å smile. Jeg prøver å se for meg detaljene og husker hvordan han smilte med de mørke øynene når han lo.
Så rart at det å møte en helt ukjent kan være så innmari hyggelig!
Denne saken ble første gang publisert 06/06 2014, og sist oppdatert 25/06 2017.