KJÆRLIGHETEN SOM TOK SLUTT:

- To dager er gått, to dager siden vi forsvant!

Nina (15) skriver om dagene etter bruddet med kjæresten. Hva om hun ikke hadde dratt, eller (mest av alt) om han ikke hadde latt henne gå?

SLUTT MED KJÆRESTEN: Bare noen dager har gått etter det ble slutt etter bruddet med Nina og kjæresten. Kunne ting ha vært annerledes? Nina angrer ikke - likevel så brenner det i kroppen.
SLUTT MED KJÆRESTEN: Bare noen dager har gått etter det ble slutt etter bruddet med Nina og kjæresten. Kunne ting ha vært annerledes? Nina angrer ikke - likevel så brenner det i kroppen. Foto: Getty
Sist oppdatert

Nina (15):

To døgn er gått. Det er mørkt i byen, helligdagen har lagt seg som et dempet teppe over befolkningen.

Jeg kan ikke tro du er borte. Det er så rart, å føle seg alene midt i det hele. Alene, men med mennesker på alle kanter. Aldri har jeg virkelig forstått det uttrykket, før nå.

Jeg sitter med blikket festet på en stor skjerm, røde stoffseter. Allikevel, er det kun du som opptar tankene mine. Jeg er rastløs, som om jeg vandrer omkring i blinde uten mål og mening.

Bildene på skjermen danser forbi, uten at jeg egentlig enser dem. Det er våre scener som spiller i hodet mitt.

Vi er skuespillerne, alt vi kunne gjort annerledes. Alle replikkene som kom ut feil. Alt det som førte oss hit, men det er ikke noe vi. Ikke nå lenger.

To dager er gått, to dager siden vi forsvant. Siden jeg lot oss forsvinne. Jeg angrer ikke, du måtte gå, jeg måtte dra. Vi kunne ikke snuble rundt i ingenting lenger. Men det brenner allikevel, stikker, bittert.

Jeg snur på meg, setene gjør nakken min stiv. Lukten av popcorn og smør river i meg, jeg er uvel, kvalm. Som om jeg må spy, eller i alle fall legge meg ned.

Smatting fra bakerste rekke, latter fra høyre, men alt overskygges. Du overdøver alt.

Et kjærestepar sitter bak meg, kjente fjes i en mørk sal. De holder hender, jeg biter meg i leppa. Blod, en ny svie. Jeg snur meg i desperasjon, kikker ned i fanget mitt.

Du er ikke her, ikke nå lenger. Prøver å følge med, men jeg skjelver. Jeg vil skrike, besvime, oppnå en reaksjon fra menneskene rundt meg. Få dem til å se at hei, alt er ikke bra med hun der.

Kanskje havner jeg i en artikkel, som du kanskje ser en dag. Å så tenker du på meg, på oss. På preteritumet, alt vi var. Infinitiv, å være. Alt vi kunne ha vært.

Hvis ikke du hadde sluttet å bry deg, hvis jeg hadde prøvd hardere. Om jeg ikke hadde dratt. Eller mest av alt, om du ikke hadde latt meg gå.

For du gjorde det, som om det var verdens enkleste sak. Og mens jeg går hjem, i lyset fra dunkle gatelykter, innser jeg at det går bra. Alt går bra. Det kommer til å gå helt fint.

Send oss din tekst til [email protected] og merk emnefeltet med «Det jeg ikke sier høyt».

Denne saken ble første gang publisert 21/04 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også