2 OM Å VÆRE 25:

- Jeg er ikke et produkt av «generasjon prestasjon»!

For Lisa Gregusson Svartdal (25) handler det om leve opp til sine egne, ikke andres, forventninger.

LESELØVE PÅ 25: Lisa Gregusson Svartdal (25) gikk til skolen - og ble der i 17 år. Resultatet er en mastergrad i nanoteknologi og jobb på Radiumshospitalet.
LESELØVE PÅ 25: Lisa Gregusson Svartdal (25) gikk til skolen - og ble der i 17 år. Resultatet er en mastergrad i nanoteknologi og jobb på Radiumshospitalet. Foto: Anja KA
Sist oppdatert

25 år og ulike liv

1.Vi lever i et samfunn med svært mange muligheter. Tidligere hadde unge mennesker i større grad en gitt rolle å gå inn i; forventninger fra familie og samfunn om å gå en vei. Idag er valgfriheten høyt verdsatt, ulike alternativer er sosialt akseptert og det unike betraktes som verdifullt.

2. Kombinasjon av valg og tilfeldigheter. Vi står stadig i små og store veikryss, og foretar valg som fører oss i en gitt retning. Samtidig spiller tilfeldigheter en stor rolle.

3. Personligheten vår påvirker våre interesser, sosiale relasjoner, helse, yrkesvalg og parfohold.

KILDE: Espen Røysamb, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Selv om du hadde puttet Lisa Gregusson Svartdal (25) under mikroskopet, hadde det ikke vært en kvartlivskrise å spore der. For mens de som rammes av en tidlig midtlivskrise ofte sliter med å finne sin rolle i voksenlivet, tar heller Lisa det å ha ting på stell til nye høyder.

Hun er en av fem jenter Det Nye har intervjuet i en serie om hvordan det er å være 25 år, og hun har nettopp blitt ferdig med en mastergrad i nanoteknologi fra NTNU.

Lisa er også nyansatt ved Radiumhospitalet, hvor hun jobber med mikrometastase, som vi har googlet oss til at har med kreftceller å gjøre.

Men det stopper ikke der. Lisa skriver også for nettsiden Smallprint.no om kreftforskning og nanoteknologi, i tillegg til at den hvite frakken innimellom må vike for couture – siden hun også jobber som modell.

Tilfeldig suksess

– Jeg hører det jo nå, når jeg sier det høyt, at det kan virke som at jeg er et produkt av «generasjon prestasjon», de unge som jager etter å være bra nok. Men det er jeg ikke, sier Lisa til Det Nye.

- De eneste forventningene jeg noensinne har forsøkt å leve opp til, er de jeg har hatt til meg selv. Jeg har bare gjort det som jeg synes er interessant.

For selv om det kan høres ut som om livet hennes er et resultat av en nøye skissert plan, eller press fra et prestasjonsorientert samfunn, er det heller konsekvensen av en dryss av tilfeldigheter.

Og en god dose motivasjon og læringsglede, selv om hun innrømmer at det kan høres litt nerdete ut.

Modellkarrieren hennes, for eksempel, var det mormoren til Lisa som landet. En modellspeider oppdaget Lisa i London da hun var 15 år, og mens Lisa trodde at han tullet, så fikset mormoren en avtale med Team Models. 

– Jeg snublet virkelig inn i det der, ler Lisa, som ikke trodde at hun var modellmateriale.

Satt ikke på første rad

Selv om det er ganske lett å forestille seg det, har Lisa ikke alltid vært hun på fremste pult, med hånda hevet høyt i været.

LESELØVE PÅ 25: Lisa Gregusson Svartdal (25) gikk til skolen - og ble der i 17 år. Resultatet er en mastergrad i nanoteknologi og jobb på Radiumshospitalet.
LESELØVE PÅ 25: Lisa Gregusson Svartdal (25) gikk til skolen - og ble der i 17 år. Resultatet er en mastergrad i nanoteknologi og jobb på Radiumshospitalet. Foto: Anja KA

Ja, hun hadde en tidlig drøm om å bli lege, men det var først da hun kom til delen om medisin, kropp og celler på mastergradens fjerde og femte år, at hun virkelig stakk nesa si ned i boka.

– Jeg var ikke en nileser fra dag én på NTNU, for å si det sånn. Da jeg begynte å studere, gjorde jeg akkurat det som skulle til, før jeg hadde det morsomt resten av tiden.

- De første årene var jeg veldig sosial og brukte tiden på mye annet enn lesesal, med flere verv i Linjeforeningen og Studentersamfundet, sier hun.

Men selv om lesesalen nå har blitt erstattet av lab, har Lisa det som plomma i egget. Hun ønsker voksenlivet velkommen med åpne armer og gleder seg til både stasjonsvogn og hus, selv om hun ikke vil ha det akkurat nå. 

– Jeg har fast arbeidstid, noe som er en fantastisk overgang fra studielivet. Nå har jeg ettermiddagen og kvelden til overs for andre ting; akkurat nå pusser vi opp hjemme, for eksempel.

- Men når vi er ferdig med leiligheten, vil jeg gjerne jobbe som frivillig for Røde Kors, med barn som trenger å aktiviseres. Fordi jeg virkelig har lyst til det, ikke fordi jeg føler at jeg må, presiserer hun.

Både barn og voksen

En som også er 25, er Camilla Jorddal, men hun lever et ganske annerledes liv enn Lisa. Interiørjournalisten bor i et rekkehus på trendy Lille Tøyen Hageby i Oslo – sammen med mamma, pappa og katten Lucifer (som faktisk er skikkelig snill).

HUN MIDT IMELLOM: Camilla Jorddal 825) har en fot i hver leir, som både litt barn og litt voksen. For samtidig som hun er en skikkelig karrierekvinne, bor hun hjemme hos mamma og pappa.
HUN MIDT IMELLOM: Camilla Jorddal 825) har en fot i hver leir, som både litt barn og litt voksen. For samtidig som hun er en skikkelig karrierekvinne, bor hun hjemme hos mamma og pappa. Foto: Anja KA

Men selv om Camilla fremdeles bor på pikerommet sitt, er ikke omgivelsene hennes helt som man innbiller seg. Veggene er ikke lyserosa og det henger ikke en Justin Bieber-plakat over senga hennes. Rommet, i rekkehusets tredje etasje, er heller et sted hvor Camilla oppfører seg som en sjuer på voksenskalaen.

Et slags hovedkvarter, hvor hun jobber hardt med å slå igjennom som journalist og stylist.

Grunnen til at hun ikke har flyttet hjemmefra ennå, er nemlig ikke at hun og foreldrene er uatskillelige, selv om det jo skal bli vanskelig å si «på gjensyn» til farens hjemmelagde søndagslasagne.

Årsaken er heller at hun har prioritert andre ting, som jobb, jobb og jobb. Å kjøpe leilighet har derfor havnet på annenplass, sammen med et privatliv.

Kåk og kis får komme siden.

Travle tider

– De to grunnene til at det fungerer godt å bo hjemme, er fordi vi har et stort hus og fordi jeg sjelden er hjemme, ler Camilla, som jobber så mye at hun er usikker på hvordan hun skrur på tv-en sin.

For selv om ukene hennes alltid ser ulike ut, avhengig av hvilke styling- eller skriveoppdrag hun blir hyret til å gjøre, er den røde tråden at hun alltid er skikkelig travel.

Grunnen til det er ikke bare at Camilla elsker å jobbe, så høyt at arbeidsdagen ofte varer til hun innser at klokka er blitt 23.30, men at hun attpåtil lider av den uhøytidelige diagnosen «FOMO» (Fear Of Missing Out). Hun kan fint gå glipp av en venninne-middag, hvor hun bare misser interne historier, men i jobbsammenheng er hun nødt til få med seg alt.

Derfor skviser hun gjerne inn to pressefester på samme kveld, selv om det skjer på en onsdag. Fordelen og ulempen ved å være frilans, er nemlig at det ikke finnes noe som heter 8.00 til 16.00. Derfor kan hverdagene ofte bli vel festlige, mens helgene ikke blir så veldig «helgete».

– Den indre alderen min avhenger av når på døgnet du spør meg, ler Camilla.

Hun beskriver seg selv som yngst når hun våkner opp og legger seg under foreldrenes tak, men når hun er på jobb, så oppfører hun seg heller som hun er 30. Det vil si, helt til det skjer noe morsomt. Da blir hun 25 igjen.

- Ikke barn før 32

– Jeg stresser verken med at jeg bor hjemme, eller at jeg er singel. Jeg har ikke tid til å få barn før jeg er 32 uansett. Hvis ikke det skjer et uhell, da, ler Camilla.

Valgfrihetens tidsalder

Ifølge psykolog ved Universitet i Oslo, Espen Røysamb, lever vi i en tid hvor valgfrihet sees på som en stor gode, men valgfriheten har også en kostand.

Vi må stadig bruke mental energi på å vurdere ulike alternativer, og vi ender ofte opp med å gruble over om vi brude ha valgt annerledes.

Vi har dessuten en iboende nysgjerrighet og trang til å utforske verden, noe som kanaliseres i ulike retninger - til å reise jorda rundt, prøve ut en ny jobb, begynne et nytt studie, eller få barn.

Utforskning kan være spennende, men også krevende, hvis man opplever at man ikke vet hva man vil.

Midlertidige løsninger er ikke noe for henne, verken når det gjelder leilighet eller ledsager. Skal hun flytte hjemmefra, er det for å flytte inn i den leiligheten som hun ønsker seg, og skal hun kjøpe en sofa, skal det være den hun har siklet på i tre år.

Det samme gjelder menn. Hun endrer ikke sivilstatus på Facebook, før hun treffer «The One». Som aller helst skal være noen år eldre enn henne.

– Jeg er veldig god til å gå på første, andre og tredje date, men etter det, så stopper det liksom opp. Da begynner jeg å spørre meg selv om han egentlig passer inn i livet mitt og om han kommer til å forstå at jeg jobber så mye. Hittil har han ikke gjort det, sier hun.

Men en del har hun likevel på plass, selv om leiligheten og samboeren mangler. Hun har allerede drinkglass og et fullt servise, med tolv av alt. Og så vet hun akkurat hvordan spisestuestoler hun skal ha; fra Arne Jacobsen, Fritz Hansen og Vitra.

Litt miljøskadet blir man jo, av å jobbe med interiør.

- Mulighetenes tid

Ifølge Espen Røysamb, som er psykolog ved Universitet i Oslo, lever vi i et samfunn med svært mange muligheter. Tidligere hadde unge mennesker i større grad en gitt rolle å gå inn i; forventninger fra familie og samfunn om å gå en vei.

Idag er valgfriheten blant de i 20-årene høyt verdsatt, ulike alternativer er sosialt akseptert og det unike betraktes som verdifullt.

Vi står stadig i små og store veikryss, og foretar valg som fører oss i en gitt retning.

Samtidig spiller tilfeldigheter en stor rolle.

Og personligheten vår påvirker våre interesser, sosiale relasjoner, helse, yrkesvalg og parfohold.

Likevel har alle disse valgene vi har en kostnad.

- Vi må stadig bruke mental energi på å vurdere ulike alternativer, og vi ender ofte opp med å gruble over om vi burde ha valgt annerledes, sier Røysamb.

Dette intervjuet er også publisert i Det Nye 13.

P.S. Da vi først publiserte denne saken, ble Lisa omtalt som lege ved en feiltagelse - hun har mastergrad i nanoteknologi og jobber med kreftforskning, og feilen er rettet opp.

Følg Det Nye på Instagram og Facebook

Denne saken ble første gang publisert 01/12 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også