- Livet er det fineste!

Jeg tror jeg har kjent på det siden onsdag. Kanskje mandag, i én uke. Nerver jeg ikke klarer kontrollere, følelser jeg ikke kjenner igjen. Dødsangst. Redsel.

I de roligste timene, som gjerne også er de aller mørkeste, kommer hodet og hjertet til en skremmende form for enighet. Her er jeg skummelt nær ved å forsone meg med at dette nok vil bli slutten. At jeg ikke vil få leve stort lenger.

Tårer. Og stadig flere. Ute av kontroll. Emosjell på nasjonaldagen, i bunad, med barnetog, flagg og heiarop foran meg. Den fineste dagen i året, også i år – kanskje særlig i år – samtidig som jeg tenkte at det kunne bli min siste syttende. Skjønt, sånt noe vet en aldri.

Kreft eller ei. Det er bare latterlig absurd å måtte forholde seg til det på denne måten. Langt mer realistisk enn hypokondrisk eller pessimistisk. Oppreist. I bunad. Med søster og mormor. Verdens beste dag.

Mandag var dommedag, og jeg var forberedt på dødsbudskapet. Urimelig, kanskje, men fullt ut virkelig. For første gang siden Haukeland-oppstarten for en drøy måned siden, skulle legen min fortelle meg hvordan kroppen min så langt har klart seg i kampen mot de aggressive kreftcellene, og for alt jeg visste, fantes det fryktelig få grenser for hva jeg kunne få høre.

Jeg har heller aldri fått utelukkende gode nyheter i løpet av denne sykdomsperioden, knapt en eneste, og legeprat er derfor blitt noe jeg assosierer med snuteslag og kontrabeskjeder. Som «det er funnet kreft i svulsten vi sa var godartet». Eller «kreften har spredt seg».

Stille i passasjersetet fra Stavanger til Bergen mandag morgen. Litt fordi nasjonaldagen fikk omtrent alt jeg hadde av krefter. Mest fordi jeg var så himla ustabil, og brukte overskuddet mitt på ikke å gråte.

Det er så ufattelig vanskelig å kontrollere dråpene som ligger så latent. De hoper seg opp, vil ut, uten å ta hensyn. Jeg var livredd for beskjedene jeg ble stadig mer innstilt på at ville komme.

Nye svulster eller ytterligere spredning, kanskje. Kreftceller så ute av kontroll, at behandling ikke lenger ville la seg gjøre. Jeg ga etter, og det er greit.

Så skjedde det, altså. Det jeg på ingen måte forventet, eller våget ta for gitt. Det jeg ikke engang tillot meg selv å fantasere om. Kroppen responderer fint, sa legen. Det begynner å se ut sånn det skal se ut inni meg, når kreften ikke får boltre seg fritt.

Allerede før den beinharde behandlingsinnspurten. Det er den beste beskjeden jeg har fått i år, kanskje hele livet, alt tatt i betraktning.

Jeg spør etter de dårlige nyhetene. Det er ingen. Jeg leder, for første gang. Jeg gråter av glede, for første gang. Livet er det fineste jeg vet, døden er utsatt, og jeg skal få være her en stund til.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå er jeg på oppløpssiden, og nekter å snuble mer. Snart har jeg en dato for siste behandling. Snart er jeg ferdig. Snart er jeg fri.

Samtidig vet jeg at jeg ikke vil bli frisk på veldig lenge, og ordet «tilbakefall» vil følge meg på daglig basis. Kreften forsvinner kanskje aldri. Uten at det får hindre meg i å leve. Det skal bli så fint å være meg igjen.

Denne saken ble første gang publisert 31/05 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.