Forhold

- Redd for å bli alene!

Hun har aldri vært i et forhold mer enn to år. Nå er hun redd for at hun ikke skal finne noen å dele livet.

ALENE: Det er ikke alltid lett å finne en man kan dele livet sitt med, skriver leseren til psykolog Sigrid. M. Skeide.
ALENE: Det er ikke alltid lett å finne en man kan dele livet sitt med, skriver leseren til psykolog Sigrid. M. Skeide. Foto: Istock
Sist oppdatert

Sigrid M. Skeide

Det Nyes faste psykolog er 30 år og kommer fra Asker, Akershus. Hun er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo og driver sin egen psykologpraksis.  Still henne spørsmål ved å sende en e-post til [email protected].

Jeg har vært i flere forhold som har vart i et par års tid, men har aldri klart å være sammen med den samme personen lenger enn dette. Forholdene har for så vidt vært bra, men et fellestrekk er at vi har kranglet mye, og de romantiske følelsene har «gått over» for meg eller den andre etter hvert.

Nå begynner jeg å bli voksen, og mange av vennene mine har slått seg til ro og stiftet familie. Jeg ønsker også å møte noen jeg kan dele livet mitt med, men er redd for å aldri få det til.

- Ikke alene

La oss starte med det positive først. Du har allerede erfart at du klarer å møte noen og ta den emosjonelle sjansen det innebærer å starte opp en intim relasjon.

Du beskriver forholdene du har vært i som gode, selv om de har vært relativt kortvarige. Det betyr at du gjør veldig mye «riktig», og at et langvarig forhold ikke nødvendigvis er så langt utenfor rekkevidde.

Du er heller ikke alene med din utfordring. Problemene du møter på i et langvarig forhold er av et helt annet kaliber enn de man støter på i den første tiden. Når forelskelsens slør letter, kommer gjerne våre særheter og vanskelige sider fram.

Samtidig ser vi sider av partneren vår som vi misliker. Spenningen og interessen til hverandre kan også dabbe av etter den første bli-kjent-fasen er over. I mine øyne er det en kunst og en stor prestasjon å bevare kjærligheten i langvarige forhold. Alle som har fått det til fortjener applaus.

Én av de største utfordringene langvarige forhold serverer oss, er at vi utfordres på et svært personlig plan, noe som kan bringe til overflaten følelser og sider av oss selv som vi er ukomfortable med.

Kald og avstengt

Dette kan ha å gjøre med at intime kjærlighetsforhold vekker til live noen av de samme emosjonelle mønstrene som vi utviklet allerede i barndommen.

Det er fordi tilknytningsbåndet i et kjærlighetsforhold både biologisk og psykologisk sett ligner på tilknytningen mellom foreldre og barn. Til daglig er vi ikke nødvendigvis i kontakt med disse dype, sterke følelsene.

Les også: 20 ting som beskriver hvordan det er å være 20

Men når vi gradvis slipper en annen inn under huden og tillater oss å være sårbare, blir historien en annen. Plutselig kan den minste avvisning sette oss totalt ut av spill, og selv mennesker som til vanlig er vært rolige, kan plutselig observere seg selv skrike og smelle med dører.

Andre kjenner at konflikter gjør dem overraskende kalde og avstengte. Det er lett å skylde på forholdet når slike tendenser viser seg – «vi passer bare ikke sammen», eller «han får ikke fram det beste i meg». Vi kan også bli såpass skremt av slike opplevelser at vi distanserer oss fra den andre.

Veldig forenklet tror jeg det er tre hovedingredienser som trengs for å skape et godt, langvarig forhold. Den første ingrediensen, som kanskje framheves mest i vårt samfunn, er riktig person. En viss grad av tiltrekning, kjemi og personlighetsmessig samklang er selvfølgelig viktig.

Må lære seg å leve med

Men det som teller enda mer, tror jeg er to andre ingredienser – nemlig villighet til å utforske seg selv og tålmodighet til å jobbe med forholdet. Jeg vet at noen psykologer er uenige med meg her, og mener at personlighetsmessig likhet er det viktigste for å få til langvarige forhold.

Men min erfaring tilsier heller at det er utrolig hvor store forskjeller man kan lære seg å leve med (og til og med kan lære seg å sette stor pris på) hvis man har disse to siste ingrediensene.

Helt konkret, tror jeg det absolutt er nyttig å tenke over hva slags person du ønsker å våkne opp hver dag med (ikke bare i noen måneder, men i årevis), og forsøke å finne en som passer for deg og vil deg vel.

Men når du har fått til det, begynner den virkelige jobben. Den innebærer å bli kjent med egne reaksjonsmønstre, hvordan du kjenner og uttrykker kjærlighet, og hva som gjør deg glad, sint, skuffet og redd. Husk at ingen er perfekte, og jo bedre vi kjenner oss selv, jo ærligere kan vi være i relasjon til andre.

Ingrediens nummer to, som handler om å jobbe aktivt med forholdet, innebærer å vise interesse i partneren din, kommunisere dine egne tanker og følelser, lytte og tilpasse deg det den andre uttrykker som viktig.

Ingen snarveier

Det er viktig å jevnlig ta temperaturen på forholdet («hvordan har vi det sammen nå?»), og arbeide for å gjenoppta den gode kontakten hvis du oppdager at det er i ferd med å utvikle seg en avstand. Og det innebærer rauset og store porsjoner tilgivelse.

Som du forstår, tror jeg ikke det finnes noen snarveier når målet er et kjærlig, langvarig forhold. Men er man tilstrekkelig motivert, som det virker som at du begynner å bli, er det heldigvis absolutt mulig.

Jeg tror faktisk alle mennesker kan få det til, så lenge de er villige til å legge inn en skikkelig innsats. Som de aller fleste andre ting i livet, er det som virkelig er verdt noe også verdt å jobbe for. Lykke til!

Denne saken ble første gang publisert 16/04 2015, og sist oppdatert 29/06 2017.

Les også