Mars og Venus og meg

Øynene står på vidt gap allerede fem minutter før klokka ringer. Klærne ligger klare på skrivepulten: Et sort skjørt, sort genser og en dypblå blondetopp. Kunne like gjerne tatovert "dølling" i pannen. Men jeg har fått beskjed om å kle meg som en byråkrat, så filmstjernelooken får vente til den første Hollywood-jobben er booket.

Kl 0755: Møter opp fem minutter for tidlig. Har aldri forstått dette med "fashionably late" likevel. De andre statistene sitter under et slags partytelt og drikker kaffe, det ser ut som om de kjenner hverandre. Og ganske riktig - de har vært med på film sammen før, de. Det er visst noen som har dette som fast hobby. Heldigvis er det også andre ferskinger der. Jeg holder meg med dem, og forsøker å se verdensvant og uaffisert ut.

Kl 0830: Statistansvarlig kommer og tar en titt på oss. Jeg spretter opp og påpeker høylytt det velkomponerte byråkratantrekket mitt. Kaffedrikkerene er ikke imponert.

Kl 0937: Pia Tjelta går forbi. Hun sier hei til gjengen. Nikker jovialt tilbake. Jeg og Pia, liksom.

Kl 1000: Dagens første tagning nærmer seg, og vi tropper opp på taket av en bygning helt ytterst på Tjuvholmen. Vi skal være byråkrater på party, der Pia Tjelta skal presentere sitt store prosjekt. Jeg får et sjampisglass i hånda, som viser seg å inneholde eplejuice med farris. Skal vedde på at kaffegjengen ble tipset om hvor de ekte varene sto.

Kl 1015: Regissøren deler ut roller til statistene. Jeg får beskjed om at jeg skal være ordførerens sekretær, og skal sirkle rundt ham med sekretæraktig opptreden. Hva nå enn det er. Jeg har en formening om at sekretærer skal være glade og hyggelige, så jeg ler høyt og skingrende med åpen munn hver gang han sier noe.

Kl 1635: Har holdt på hele dagen med å liksom-le av ordførerens liksomvitser, og er derfor klar som et egg når jeg for første gang i løpet av dagen får en utfordring av regissøren. Eva Dahr (som altså er sjefen på hele innspillingen) har funnet ut at akkurat i det kameraet kjøres forbi meg, skal jeg snu meg til sidemannen og si noe - sånn at det ser ut som om vi skravler og er kompiser. Greit, sier jeg. Helt OK oppgave. Dette skal jeg klare. Det nærmer seg tagning, kameraet er i utgangsposisjon, og innspillingslederen roper "Værsågod!"

Kamera begynner å bevege seg mot meg, jeg forbereder meg på å snu meg nonchalant og tilsynelatende tilfeldig til karen ved siden av. Et par sekunder før kamera svinger rundt, kommer jeg plutselig på at jeg ikke har funnet ut hva jeg skal si til sidemannen! Hjernen jobber febrilsk, panikken smyger seg innpå. Skal jeg late som om jeg virkelig er ordførerens sekretær, og si noe sånt som at "den siste proposisjonen ser ut til å bli en suksess", eller skal jeg si noe helt dagligdags ettersom det jeg sier tross alt ikke kommer til å høres? "Jammen tar det tid å spille inn en film, gitt!" ville jo vært passende - problemet er at den setningen er fullstendig oppbrukt etter en lang dag med innspilling av få scener.

Akk, jeg rekker ikke å pønske ut noe før det er for sent. I det kameraet ruller forbi, snur jeg meg til sidemannen og sier noe sånt som "Skvutut, blupp? Blabla, ehh.. hehe" Ja, jeg tror faktisk det var nøyaktig ordene jeg brukte. Han nikker og smiler, og tar min nyetablerte lampefeber utrolig sporty.

Kl 1700: Står ved siden av Jon Øigarden. Det er en liten pause i innspillingen, lite folk i nærheten, og det hadde vært et godt tidspunkt for å si noe smart og vittig for å vinne en av kjendisenes gunst. Mitt problem er at jeg verken føler meg smart eller vittig, så jeg tar opp mobiltelefonen og later som om jeg har fått en tekstmelding.

Kl 1900: Dagen er over. Jeg får utbetalt 500 blanke kroner, som takk for innsatsen. Temmelig lusen timepris, men på kjøpet får jeg noe som penger ikke kan skaffe meg: Ære og berømmelse. Bare vent.

Frogner Kino, 2. oktober, kl 1800: Jeg er invitert på testvisning av filmen. Et utvalg mennesker skal si sin mening om dette og hint i filmen, mens den ennå er under produksjon. Vi får utdelt skjema der vi skal krysse av hva vi liker og ikke liker i filmen. En grusomt irriterende barne-fortellerstemme får strykkarakter, mens jeg venter på det eneste som betyr noe: Min egen innsats. Vil det bli noen nærbilder? Og vil jeg i såfall se bra ut?

Kl 1930: Øyeblikket nærmer seg. I det siste møtet mellom filmens helt og heltinne skal min tid komme, og jeg fikler febrilsk med godteposen mens jeg venter. Litt for febrilsk, viser det seg, for akkurat i det øyeblikket jeg dukker opp i et hjørne av lerretet på Frogner Kino, mister jeg godteposen på gulvet. Innen jeg har fått plukket den opp, er filmen over.

Hollywood ringer nok snart.