Rett vest

Nordmenn flest føler de har brukbart taket på hva Vestfold dreier seg om. Tjøme, Nøtterøy, Tønsberg. Men det finnes mer.. Vi la ut på veisafari i indre Vestfold. Der fant vi mye rart.

Publisert Oppdatert
Du kjenner også kanskje Stavern, Åsgårdstrand, Larvik og Sandefjord. Politisk blått som havet. Kystlinje, svaberg, rikinger fra hovedstaden på hyttetur og bryggepils til nærmere tusenlappen.

Men det finnes altså et Vestfold de fleste overhodet ikke har begrep om. Vi snakker innlandet. Vi snakker bønder. Noen vil kalle det harry-land. Andre vil kalle det sivilisasjonens utpost. Selv visste vi ikke helt hva vi skulle kalle det. Derfor satte vi oss i en utgammal Saab og startet opp. For å se nærmere på hvordan livet leves på den gærne siden av E18.

Dallas midt i Vestfold

- Den gærne sia av E18 er mer en tilstand enn en geografisk oppdeling, sier kjentmann Bjørn Helge Jahnsen. Det er mulig han har rett. Maks fem meter fra E18 i Undrumsdal, men altså på det som oppfattes som "riktig side", ligger for eksempel Undrumsdal Hyttegrend, der du for 450 kroner døgnet kan leie deg en rødmalt liten stue og høre fuglesang iblandet tungtrafikk som dundrer forbi. Vår kjentmann mener hele innlands-Vestfold har et cowboypreg som er en studie verdt. Derfor er vi nå på vei til Våles kulinariske samlingspunkt, Dallas Grillkjøkken.

- Dallas drives av Mor og Far, og de er visst et kapittel for seg. I tillegg har vi Dallas Kro, men den befinner seg en mil sørover, i Revetal, forteller kjentmann Jahnsen. Vi guffer på det Saaben kan makte for å komme oss til cowboy- Vestfolds andre Dallas. Vel fremme sliter vi litt. Her er det jo ikke noe skilt?

- Det ble bare surr med to Dallaser så nære hverandre. Ting som skulle til Mor og Far havnet her og omvendt. Derfor har jeg døpt det om til Revetal Kro. Men alle kaller det Dallas likevel, forteller innehaver Rolf Berg, som i motsetning til alle andre faktisk er sønn av Mor og Far.

Cowboy-eldorado

På den andre siden av gaten finner vi Revetal Gamle Station, som på typisk bygdenorsk vis nå tjener som indisk/kinesisk/norsk restaurant og pub. Her stoppet i sin tid Eidsfossbanen, som tidligere gikk i skytteltrafikk mellom Tønsberg og Eidsfoss Verk.

- Når toget ble lagt ned? Var det ikke i totida, da? Jeg husker neimen ikke. Sitter her på stassjon og venter på toget ennå, jeg, humrer Arild Venås, som likevel ikke har ventet lenger enn at han fortsatt er i det hjelpsomme hjørnet. Han ringer mora si, som vet beskjed:

- 1938. Da var det kroken på vogna for toget.

Litt klokere drar vi videre sørover, til en virkelig bastion i cowboy-Vestfold. Furulund Kro & Truckstop ligger ved gamle E18 like utenfor Stokke, rett over gata for Stokke Pukkverk. Foran kroa har vi noe som fortoner seg som Nord-Europas største parkeringsplass, og sannelig er den ikke nesten full også. Ganske absurd, siden folk faktisk må forlate hovedveien for å finne frem til denne veikroa. Pussig nok har stedet blitt mer populært etter at hovedfartsåren ble flyttet. Forklaringen ligger sannsynligvis i en blanding av gedigne porsjoner og så mye kaffe og dessert du orker inkludert i prisen. På Furulund Kro gror gresset fritt på taket, og på innsiden blir vi møtt av en diger bison uten kropp. Og en høyrest bjørn med cowboyhatt.

- I går serverte vi over 700 middager, i dag blir det vel litt mer. Men rekorden er 969, sier daglig leder Terje Jørvum, som likevel ikke har hendene fulle med matservering. Noen meter under kroa driver han nemlig Convoy Mail, kjellersjappa som stadig refereres til som "Vestfolds beste butikk". Og hva slags varer en slik butikk fører, begynner vel nesten å gi seg selv: cowboyutstyr og trucker-effekter.

- Du finner ikke bedre cowboy-sjappe i Sverige engang, skryter Jørvum.

Vi kosær vårs

Vi krutter gjennom Klinestad uten å observere for mye amorøs action der, og håper i vårt stille sinn at det heller ikke blir noe snusk dersom vi kommer oss så langt som til Skrukkehølet i Lardal. Mer rekker vi ikke å fundere på dét, for plutselig oppdager vi noen laksefiskere midt i tjukkeste Vestfold.

- Den største laksen jeg har fått her, var på 10,2 kilo. Det var den 15. juni i år, cirka klokka fem.

Vi befinner oss på Holmfoss, elva er Numedalslågen og fiskeren er Frode Riis fra Sandefjord. Men han bor her ved elva i campingvogna si i hele juni og juli, selv om han av og til må avbryte fiskelykken med en tur på jobb. Makker Kurt Pleym fra Vadsø trives også.

- Men det e no litt mer futt i laksen noen hundre mil længre nord, bemerker han.

Vi spinner videre langs indre Vestfolds svingete landeveier, og får så vidt øye på det som må være verdens minste campingplass.

- Jeg vet ikke om den er verdens minste. Men Vestfolds minste, det er den nok, sier Berit Ørbekk mens politiradioen skurrer utekoselig i bakgrunnen. Hun driver den vesle campingflekken sammen med ektemannen Jan, som etter hvert også tusler ut på tunet for å myse litt på fremmedfolket som spør og graver så fælt. På Nord-Kvelde Camping, som plassen heter, teller vi sju campingvogner, de fleste ser ut til å stå der permanent.

- Det går jo ikke an å leve av dette, det er mest for å ha noe å pusle med, vet du. Men gjestane trivas her. Vi kosær vårs som bare det. Her er vi venner alle sammen, konstaterer en smørblid Berit Ørbekk.

Skrotnisse i skauen

Tilbake på landeveien bærer det videre, helt til vi ser et svært skilt som reklamerer for Gråtasstunet. Ikke alle i bilen er like bevandret i nymotens barne-TV, men vi blir snart nødt til å enes om at Gråtass er en traktor med øyne, en viss form for personlighet og åpenbart stor grad av TV-tekke. På tunet møtes vi av en koselig vindmølle som spinner flittig selv om det er vindstille, samt noen sauer og høner som står på sitt. Og selveste Gråtass, selvfølgelig, som tre år gamle Albert Nyborg nekter å slippe rattet på selv om lillesøster Marte for lengst har ramlet av og ligger og roter i grusen like under bakhjulet.

- Det var dumt dere ikke kom før. Det har vært over tusen folk her i dag og sett forestillingen, kvitrer en fornøyd Gråtass-direktør Bjarne Steen.

Etter en fettdryppende middag på Svarstads matsentrum, Snæx'n, bærer det videre. Vi nærmer oss Lønnskollen i Vivestad, det høyeste punktet i Vestfold, der du visstnok kan se over til fem fylker dersom du gidder å klatre opp. Like under kollen skimter vi noe rart i skogholtet. Er det en fylling? Kanskje noen som er i ferd med å flytte? Nei, det er visst et bare et gedigent bruktmarked midt ute i ingenmannsland.

- Dere trenger ikke å dra til Sverige lenger. Nå finner dere alt her, proklamerer Freddy Voldstad. Som om vi var på vei til Sverige.

Tidligere har Voldstad drevet antikvitetsbutikken - eller skal vi rett og slett kalle den brukthandelen - Mormors Kjeller gjennom tretti år i Tønsberg sentrum. Så flyttet han virksomheten ut hit. Og her flyter det av gammelt skrot over alt - og kanskje noe brukbart hist og her. Et opplagt problem slår mot en: Tar han alt inn om kvelden?

- Tingene blir stående, sommer som vinter. Jeg går inn, kunngjør brukthandleren, før han vikler seg inn i en lengre harang om udugelige byråkrater og en skattefut uten moral, som skal ha vært årsaken til at han nå driver businessen sin i det fri.

- Vi får vel kalle dette handelsstandens grenseland. Men i dag har det nærmest vært kork her. Det bugner av kunder, helt topp! Jeg må nok bygge ut hele dalen med skrot!

FOTO: Mattias Thronsen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen