Når den ene tvillingen dør
Solveig ble mamma til tvillinger. Men bare den ene fikk leve
Sorgen og gleden eksisterte ved siden av hverandre.
Allerede da strekene på graviditetstesten lyser mot Solveig Huset Nereng (31) fra Skreia på Østre Toten, forteller morsinstinktet at hun bærer på tvillinger. Hun og mannen Pål Andre Nereng (34) er lykkelige over at de på ny skal få oppleve å bli foreldre, og sønnen Emil Leander (5) bli storebror.
I uke seks bestiller de privat ultralyd, og overraskelsen er stor da legen forteller at her finnes det bare én fostersekk.
Solveig klarer ikke å slå seg til ro med dette, og ber om å få komme til tidlig ultralydundersøkelse ved sykehuset.
Den sterke magefølelsen hun har hatt, viser seg å være rett – etter mye leting finner jordmoren to små bankende hjerter.
De første ukene går raskt, og Solveig nyter graviditeten. Men i uke 11 begynner hun å blø. Først små mengder tidlig på morgenen, så mer og mer utover kvelden. Hun kjenner på en sterk angst over at noe er galt med tvillingene, og ringer sykehuset. Det viser seg at det er godt med liv i magen, men at blødningene kan være tegn på en truende abort. En rekke prøver blir tatt. Etter noen uker kommer svaret om at hun har en infeksjon i kroppen, men at den med rett behandling ikke vil ha noen betydning for de små i magen.
Konstant redd
Blødningene gir seg ikke, og fortsetter helt til uke 23. Solveig kjenner konstant på en redsel og usikkerhet. Gang på gang må hun mase for å få lov til å komme til kontroll på sykehuset. Hun føler seg maktesløs da hun blir møtt med ordene «Du kan ikke komme hit til kontroll annenhver dag. Det er uansett ikke noe vi får gjort».
Spesielt bekymret er hun for den lille gutten i magen. Hun har fått vite på hvilken side i magen gutten ligger på. Mens jenta helt fra starten har vært en liten turner der inne, gir tvillingbroren sjelden fra seg spark og viser få tegn til å trives.
Fulle av forventning drar Solveig og Pål Andre til rutinekontroll i uke 31. For første gang på lenge kjenner Solveig på en helt egen ro. Hun er ikke lei seg, bekymret eller trist slik hun har vært så ofte før i løpet av svangerskapet.
På keiserlig vis
Hun gleder seg til denne ultralyden. Den lille gutten, som ligger på høyre siden i magen hennes, har nemlig nå vist at han både kan sparke og hikke. Rett som det er holder han litt av et show for mammaen og tvillingsøsteren sin.
Hun legger seg rolig ned på benken, og stemningen i rommet er god. Gutten er unormalt aktiv, og det blir vanskelig å få tatt de nødvendige målene. De fortsetter med den lille jenta, som viser seg å ha en perfekt størrelse for svangerskapsuken. Så er det på nytt lillebror sin tur.
Med ett blir det stor aktivitet i rommet; gutten er så altfor liten, og blodgjennomstrømningen til navlesnoren svært dårlig.
Lungemodningssprøyte blir satt i all hast og ambulanse rekvirert. Med sirener og blålys befinner de seg etter en halvtime på Lillehammer sykehus.
Med få minutters mellomrom kommer tvillingene til verden på keiserlig vis. De er små, men perfekte og fantastisk nydelige.
Solveig og Pål Andre gir dem navnene William og Linneah.
De første tegnene
Begge trenger pustehjelp i starten. Linneah, som er den sterkeste, blir lagt i åpen kuvøse. William er svakere, og blir lagt i lukket kuvøse. Legene forteller at barna er friske, og at de nå bare skal vokse, bli sterkere og etter hvert lære seg å spise.
Etter et par dager kalles foreldrene inn til et møte med barnelege og sykepleier på nyfødtintensivavdelingen. Solveig er nervøs, men forsøker å slappe av. Med rolig stemme forteller legen at alt så langt ser fint ut, men at William enda ikke har urinert eller hatt avføring. Trolig er det bare snakk om et tidsspørsmål, men legen legger likevel ikke skjul på at de neste 48 timene vil være avgjørende for hva som vil skje videre.
– Både leger og sykepleiere var fantastiske og viste stor medmenneskelighet i møte med både oss og storebror. Dette er mennesker med hjertet på rett plass, sier Solveig takknemlig.
Livet snus på hodet
To dager senere, en sen novembernatt, blir William plutselig alvorlig syk. Kuvøsen med den lille gutten blir i all hast fraktet med ambulansehelikopter til Rikshospitalet.
Pappa følger med, mens Solveig blir værende igjen for å ta seg av Linneah. På dette tidspunktet mistenkes det at William har fått blodforgiftning, og legene forsikrer henne om at de vil ta kontakt så snart de får overblikk over situasjonen.
Samme kveld kommer telefonen. Det er den behandlende barnelege ved Rikshospitalet som ringer. Om de ønsker at William skal døpes, må det skje nå med det samme. Den lille gutten er så svak og dårlig, og vil ikke overleve natten, tror han.
For Solveig stopper verden opp. Likevel må hun tenke klart.
Saken fortsetter under bildet.
– Å si ja til å døpe William ville bety at vi der og da ga opp alt håp. Vi bestemte oss derfor for å si nei, sier hun stille.
Vakker som en engel
Nå haster det med å komme til Rikshospitalet og William. Det skal vise seg å bli vanskelig. Ingen taxisjåfører vil ta på seg oppdraget med å kjøre Solveig, som er nyoperert, den lange veien fra Lillehammer til Oslo. Etter en time i telefonen møter hun omsider på det hun omtaler som en reddende engel fra Gjøvik taxiselskap. Han sier ja til å frakte Solveig og hennes mor trygt frem.
Før de setter seg i bilen, tar hun et kjærlig farvel med Linneah. Stryker henne varsomt over ansiktet, og med hviskende stemme lover hun å komme tilbake så snart det lar seg gjøre.
Vel fremme hos William tar Solveig plass ved siden av kuvøsen. Så syk, men likevel vakker som en engel, tenker hun. Natten er lang, og det føles som om timene snegler seg av gårde.
Finnes det håp?
Utrolig nok begynner verdiene til William å stige, og han blir bedre. Fra å være livstruende lavt, går blodtrykket over til å bli normalt. I sitt stille sinn tenker Solveig at legene kanskje tar feil. Kan hende det finnes håp likevel?
I dagene som følger pendler Solveig og Pål Andre mellom hjemmet deres, sykehuset på Lillehammer og Rikshospitalet.
De vil så gjerne være hos begge tvillingene. Bestemor bor på pasienthotellet, slik at William aldri skal være alene.
Hjemme er storebror som også trenger mammaen og pappaen sin i denne vanskelige tiden. Linneah har det godt, og slipper snart både pustehjelp og varmemadrass. Hun legger godt på seg, og det tar ikke lang tid før vekten bikker to kilo. Også William blir stadig bedre, men komplikasjonene som følger er mange; både nyresvikt, leversvikt, blødninger og væskeansamlinger er noe den lille kroppen må tåle.
Næringen han får, klarer han ikke å fordøye, og urinproduksjonen er nesten ikke eksisterende.
På lånt tid
Som søsteren veier han to kilo. Halvparten av vekten er væske. Dette gjør kroppen hoven, og utseendet forandrer seg fra dag til dag.
Da William er 15 dager, får Solveig holde gutten sin for aller første gang. Det føles fantastisk. Kjærlig holder hun ham tett inntil seg. Nyter varmen og duften fra den lille kroppen. Vet at hun trolig har ham på lånt tid.
Enn så brutalt det må høres ut, så bestemmer Solveig og Pål Andre seg tidlig for at de må være sterke og ta det som måtte komme. Skru av sine egne følelser og gi av seg selv.
– Ikke minst måtte vi ta hensyn til storebror midt oppi alt dette. Vise interesse for hans hverdag i barnehagen, smøre matpakker og alle andre dagligdagse ting som man normalt kanskje ikke tenker så mye over.
Williams valg
Fire uker gammel får Linneah endelig komme hjem. Sammen med mamma, pappa og storebror besøker hun tvillingbroren på sykehuset. Båndet mellom dem er så tydelig; i det William får en pinne med sukkervann i munnen, begynner Linneah også å smatte. Dette gjentar seg flere ganger. Når William gjesper, gjør Linneah det samme.
På kvelden blir William svært dårlig og legges i respirator. Han sliter fryktelig med pusten. All væsken i kroppen gjør at lungene ikke lenger klarer belastningen. I samtale med legene får de beskjed om at de må tenke på fremtiden. Skal behandlingen fortsette, eller bør den lille gutten få slippe?
Alternativene er få; på den ene siden døden. På den andre siden et multifunksjonshemmet barn, mest sannsynlig uten hjernefunksjon, og et liv som ikke ville vært verdig hverken i barndom eller voksen alder.
– Hvem ønsker vel å avslutte behandlingen av sitt eget barn, og hvordan tenke rasjonelt i en slik situasjon, sier Solveig ettertenksomt.
Dagen etter ringer barnelegen og forteller at William selv har tatt valget for dem.
Han kommer ikke til å overleve, og det mest humane vil være å avslutte behandlingen. En desemberdag, med familien rundt seg, får han sitt navn i dåp. Trygt i mammas armer kobles respiratoren fra. Kun smertestillende intravenøst blir gitt for at den lille kroppen ikke skal kjenne smerte.
Solveig kysser ham kjærlig på kinnet, stryker ham varsomt over hodet og forteller hvor høyt hun elsker ham.
Snart banker Williams hjerte for aller siste gang. Han dør i mammas armer, med pappa ved sin side. I det han sovner inn blir Linneah urolig. Nok en gang kommer det sterke tvillingbåndet til syne.
Å leve med sorgen
William levde i 35 dager – dager fylt med bekymringer, spørsmål, redsel og tårer. Aldri hadde legene ved Rikshospitalet sett en så syk baby. Obduksjonen skulle vise at han ble født uten ledere til nyrer og lever, og helt uten galleblære.
Et syndrom som tidligere ikke har vært registrert.
– Kanskje ble han sendt til oss for å sette ting i perspektiv. For å vise at livet kan være så brutalt til tider, men at vi likevel må se fremover og aldri miste håpet.
Sorgprosessen har gått i bølgedaler. Det har vært tider hvor Solveig knapt har orket å stå opp av sengen. Hvor kroppen fysisk har strittet imot med leddsmerter, eksem, hårtap og hodepine. Hvor tanken på å skulle møte venner har vært helt uutholdelig. Så har det kommet dager hvor alt med ett føles lettere.
– Vi har fått kjenne på kontrastene ved å skulle sørge over barnet vi mistet, men samtidig glede oss over barnet vi fikk beholde. Vi vil alltid ha et barn for lite. For utenforstående har det vært vanskelig å forstå denne sorgen.
Solveig er opptatt av å være til stede i øyeblikket. Hun kjenner på en enorm takknemlighet over å få være mamma til Linneah og Emil Leander.
Til tross for alt de har opplevd, føler de seg trygge i foreldrerollen.
– Ofte tar jeg meg i å betrakte Linneah og tenke på hvordan William ville ha sett ut om han fikk leve. Når jeg ser livsgleden og det smittende smilet hennes, er jeg helt sikker på at hun smiler for dem begge to.
Saken ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad.
Denne saken ble første gang publisert 28/05 2017, og sist oppdatert 29/05 2017.
