Lom for alle
I Lom holdes tradisjonene i hevd av saueflokker og turisthorder. Og ikke engang malingen på sitt eget hus får innbyggerne gjøre helt som de vil med. Alt skal stå i stil til stavkirka..
Publisert
Sist oppdatert
- Sauen er løs!
Det er en klassisk scene i den evige konflikten mellom turister og lokalbefolkning. Bøndene lukker grinda godt igjen. Turistene lar den stå åpen.
- Bare de ikke har kommet seg ned på veien! Ber en andpusten eier, idet hun runder hjørnet på Fossheim Steinsenter og legger i vei mot Loms mest trafikkerte rundkjøring.
Nede på veien er ingen sauer å se. Bare blanklakkerte busser som tunge av tyskere siger forbi og inn på parkeringsplassen foran stavkirka.
Eventyrland
Der turismen åpner døren til en ny verden for fe, mener enkelte fastboende at turismen begrenser mulighetene for folk.
- Visste du at man ikke får male huset sitt i den fargen man vil? Spør Hanna Flækøy Sjåkødegård, der hun står i lang stakk og tar imot turister som vil se stavkirka fra innsiden.
- Man må søke om lov hvis man vil ha en annen farge enn rødt eller brunt. Alt skal stå i stil med stavkirka, sukker hun, og nikker mot hytter, hus og hoteller tilpasset fastsatte regler for farge, høyde og takvinkler.
- Kommunen lager regler for alt. Lom har blitt et slags Disneyland for turister. Stavkirke-Disney. Til og med skiltene står i stil, sier hun, mens jordfargede skilt viser stivbeinte turister til et utall utsalg av lokale håndverksprodukter.
Men Hanna trives i Lom likevel.
- Etter at jeg begynte å studere i Oslo, er jeg blitt mer og mer glad i Lom. Vi har frisk luft, hyggelige folk og¿ vent litt¿ åtte ulike steder å gå ut! sier hun og teller på fingrene.
- Åtte steder på så få innbyggere?
- Ja. Men da har jeg selvfølgelig regnet med isbaren. Og bakeriet.
Matfat
Selv om kreative boligbyggere må begrense seg, kan ingen si at tradisjonene i Lom ikke også har en smakfull side. I hvert fall mattradisjonene.
I en dalside noen kilometer unna går en lyslugget gutt og beiter pipeløk og gulaks.
- Godt! Tygger han over overbevisende.
- Barna pleier å beite i urtehagen hver sommer, smiler faren Ola Aukrust. I tjue år har han dyrket urter etter biodynamiske prinsipper på Nordgard Aukrust.
- Norge har lange tradisjoner for bruk av urter. De gjør nytte både som mat og medisin. Og urtene blir ekstra aromatiske i vekstforholdene vi har her oppe, sier Aukrust, som kaller stedet sitt for urteri.
- Det heter jo parfymeri og slakteri, så hvorfor ikke urteri? Gården fungerer dessuten litt som et meieri ved at jeg tar imot urter fra andre og videreforedler dem, sier han og åpner døra til et intenstluktende lager av nytørkede vekster.
Hjemmebakt
Noen av urtene havner hos Arne Brimi eller hotellrestauranten i sentrum. Andre i brød bakt på den gode gamle måten.
Utenfor Bakeriet i sentrum blander lukten av varmt valnøttbrød fra vedfyrt steinovn seg med den kjølige trekken fra vannmassene i Prestfossen.
For to år siden tok tidligere kjøkkensjef og konkurransekokk Morten Schakenda med seg sine erfaringer fra Åpent Bakeri i Oslo for å starte produksjon av brød på gamlemåten i Lom. I år har han fått flere kolleger med seg.
- Jeg jobbet tidligere sammen med Morten på Åpent Bakeri, sier Jesper Hultgaard på lunt dansk, og hindrer akkurat en svettedråpe i å havne på nystekte kanelboller i det steinovnvarme lokalet.
- Og så fikk jeg tilbud om sommerjobb her. En fin måte å få sett litt av Norge på, sier han, mens fjellskokledde menn med planer om å fylle sekken med langtidsholdbart fruktnøttbrød tramper inn, og småjenter med små never om tallerkenstore solskinnsboller tripper ut.
Arven etter Brimi
Besøkende spør fremdeles etter Arne Brimi. Men han har for lengst flyttet virksomheten til Brimiland noen mil unna. I stedet er det Kristoffer Hovland som gjør sine heksekunster med urtene fra Aukrust i restauranten på Fossheim hotell.
I likhet med Brimi er også han blitt kåret til årets kjøkkensjef.
- Vi prøver å være et annerledes hotell. Det finnes nok av hotellkjeder der alle rom er like og maten smaker det samme, sier han, mens villaks og fjellørret blir til femretter i bakgrunnen.
- Vi lager mat på internasjonal måte med norske råvarer. Og har det nedskrevet i menyen at såfremt det er mulig, skal råvarene ikke bare være norske, men også lokale, forklarer han.
Litt bortenfor hotellet og den velkomponerte menyen, står en like velkomponert blanding av turistbusser, campingvogner og rånebiler på parkeringsplassen utenfor Coop Byggmix.
Tilsynelatende harmoni. Eller?
- Vi er jo avhengig av turismen. Og vi lomværinger hadde vel blitt litt lei hvis vi bare hadde hverandre å snakke med, sier Martin Fjeld der han slapper av på toppen av isbaren Kuba.
Guidene på stavkirka er enig.
- Turistene er noe for seg selv, sier Ingrid Husom, som har vært sommerguide i åtte år.
- Japanerne promper og subber når de går. Svenskene klager over at de må betale. Spanjolene er altfor høylydte. Amerikanerne spør etter romantiske historier fra gamle dager. Mens tyskerne bare vil høre om arkitektonisk konstruksjon. De er litt av en saueflokk. Men hyggelige likevel.
FOTO: Silje Eide
Det er en klassisk scene i den evige konflikten mellom turister og lokalbefolkning. Bøndene lukker grinda godt igjen. Turistene lar den stå åpen.
- Bare de ikke har kommet seg ned på veien! Ber en andpusten eier, idet hun runder hjørnet på Fossheim Steinsenter og legger i vei mot Loms mest trafikkerte rundkjøring.
Nede på veien er ingen sauer å se. Bare blanklakkerte busser som tunge av tyskere siger forbi og inn på parkeringsplassen foran stavkirka.
Eventyrland
Der turismen åpner døren til en ny verden for fe, mener enkelte fastboende at turismen begrenser mulighetene for folk.
- Visste du at man ikke får male huset sitt i den fargen man vil? Spør Hanna Flækøy Sjåkødegård, der hun står i lang stakk og tar imot turister som vil se stavkirka fra innsiden.
- Man må søke om lov hvis man vil ha en annen farge enn rødt eller brunt. Alt skal stå i stil med stavkirka, sukker hun, og nikker mot hytter, hus og hoteller tilpasset fastsatte regler for farge, høyde og takvinkler.
- Kommunen lager regler for alt. Lom har blitt et slags Disneyland for turister. Stavkirke-Disney. Til og med skiltene står i stil, sier hun, mens jordfargede skilt viser stivbeinte turister til et utall utsalg av lokale håndverksprodukter.
Men Hanna trives i Lom likevel.
- Etter at jeg begynte å studere i Oslo, er jeg blitt mer og mer glad i Lom. Vi har frisk luft, hyggelige folk og¿ vent litt¿ åtte ulike steder å gå ut! sier hun og teller på fingrene.
- Åtte steder på så få innbyggere?
- Ja. Men da har jeg selvfølgelig regnet med isbaren. Og bakeriet.
Matfat
Selv om kreative boligbyggere må begrense seg, kan ingen si at tradisjonene i Lom ikke også har en smakfull side. I hvert fall mattradisjonene.
I en dalside noen kilometer unna går en lyslugget gutt og beiter pipeløk og gulaks.
- Godt! Tygger han over overbevisende.
- Barna pleier å beite i urtehagen hver sommer, smiler faren Ola Aukrust. I tjue år har han dyrket urter etter biodynamiske prinsipper på Nordgard Aukrust.
- Norge har lange tradisjoner for bruk av urter. De gjør nytte både som mat og medisin. Og urtene blir ekstra aromatiske i vekstforholdene vi har her oppe, sier Aukrust, som kaller stedet sitt for urteri.
- Det heter jo parfymeri og slakteri, så hvorfor ikke urteri? Gården fungerer dessuten litt som et meieri ved at jeg tar imot urter fra andre og videreforedler dem, sier han og åpner døra til et intenstluktende lager av nytørkede vekster.
Hjemmebakt
Noen av urtene havner hos Arne Brimi eller hotellrestauranten i sentrum. Andre i brød bakt på den gode gamle måten.
Utenfor Bakeriet i sentrum blander lukten av varmt valnøttbrød fra vedfyrt steinovn seg med den kjølige trekken fra vannmassene i Prestfossen.
For to år siden tok tidligere kjøkkensjef og konkurransekokk Morten Schakenda med seg sine erfaringer fra Åpent Bakeri i Oslo for å starte produksjon av brød på gamlemåten i Lom. I år har han fått flere kolleger med seg.
- Jeg jobbet tidligere sammen med Morten på Åpent Bakeri, sier Jesper Hultgaard på lunt dansk, og hindrer akkurat en svettedråpe i å havne på nystekte kanelboller i det steinovnvarme lokalet.
- Og så fikk jeg tilbud om sommerjobb her. En fin måte å få sett litt av Norge på, sier han, mens fjellskokledde menn med planer om å fylle sekken med langtidsholdbart fruktnøttbrød tramper inn, og småjenter med små never om tallerkenstore solskinnsboller tripper ut.
Arven etter Brimi
Besøkende spør fremdeles etter Arne Brimi. Men han har for lengst flyttet virksomheten til Brimiland noen mil unna. I stedet er det Kristoffer Hovland som gjør sine heksekunster med urtene fra Aukrust i restauranten på Fossheim hotell.
I likhet med Brimi er også han blitt kåret til årets kjøkkensjef.
- Vi prøver å være et annerledes hotell. Det finnes nok av hotellkjeder der alle rom er like og maten smaker det samme, sier han, mens villaks og fjellørret blir til femretter i bakgrunnen.
- Vi lager mat på internasjonal måte med norske råvarer. Og har det nedskrevet i menyen at såfremt det er mulig, skal råvarene ikke bare være norske, men også lokale, forklarer han.
Litt bortenfor hotellet og den velkomponerte menyen, står en like velkomponert blanding av turistbusser, campingvogner og rånebiler på parkeringsplassen utenfor Coop Byggmix.
Tilsynelatende harmoni. Eller?
- Vi er jo avhengig av turismen. Og vi lomværinger hadde vel blitt litt lei hvis vi bare hadde hverandre å snakke med, sier Martin Fjeld der han slapper av på toppen av isbaren Kuba.
Guidene på stavkirka er enig.
- Turistene er noe for seg selv, sier Ingrid Husom, som har vært sommerguide i åtte år.
- Japanerne promper og subber når de går. Svenskene klager over at de må betale. Spanjolene er altfor høylydte. Amerikanerne spør etter romantiske historier fra gamle dager. Mens tyskerne bare vil høre om arkitektonisk konstruksjon. De er litt av en saueflokk. Men hyggelige likevel.
FOTO: Silje Eide