Hva slags flyktninger vil vi ha

- Gi meg en ren flyktning

Men ikke så ren at det blir mistenkelig, og for all del ikke en sånn lykkejeger. Det er ikke nok lykke til flere nå.

KØ: Flyktninger i kø i Wien 2015. FOTO: <a href='https://creativecommons.org/licenses/by-nc/2.0/'>Josh Zakary/flickr.com</a>
KØ: Flyktninger i kø i Wien 2015. FOTO: Josh Zakary/flickr.com
Sist oppdatert

Morten Solli

  • Digitaljournalist i Klikk.no

KOMMENTAR:

Gi meg en ren flyktning. En som ikke lukter vondt eller klager på vonde føtter eller drar med seg ukjente kjønnssykdommer fra hjemlandet. Men heller ikke så ren at det gir grunn til mistanke. Bare sånn ren at det ikke provoserer eller skremmer noen, og særlig på kveldstid i små og mellomstore kommuner der du helst lufter hunden uten risiko for uventede møter med fremmede som ikke snakker norsk eller vet forskjellen på diagonalgang og friteknikk.

Gi meg en nyttig flyktning. En som har passe mye utdannelse innen et felt vi trenger kompetanse på her, eller som har tatt norskkurset på vei hit (det finnes apper!) slik at hun møter klar til dyst og kan gli friksjonsfritt inn i arbeidslivet, dog uten å ta jobbene våre. Oljeingeniører, go home!

Hjelp i nærområdene

Gi meg en flyktning som har litt penger, men ikke en sånn lykkejeger. Det er ikke nok lykke til oss som bor her fra før en gang.

Flyktninger skal være akkurat passe fattige. Skulle de komme hit med penger og mobiltelefoner, vil det vekke uro og unødig mistanke i nabolaget (hvem vet hvem de ringer?).

Og for all del, sånne som spanderer billig brød på andre flyktninger, kan heller hjelpe til i nærområdene. Vi kan sende kneippbrød.

Passe mye krig

Gi meg en flyktning som flykter fra litt krig, men ikke for mye.

Vi trenger ikke sånne med masse traumer og psykiske belastninger som i neste omgang utløser behov for psykisk hjelp, katastrofeterapi og logoped - og dermed økte kostnader på helsebudsjettet.

Dessuten, vi vet jo hvor galt det kan gå når sånne går fritt rundt på gata. Sånt er det best å hjelpe til med i nærområdene. Kommuneøkonomien er stram nok som den er. Nei, passe mye krig er greia.

Gi meg en snill flyktning, en sånn som kan hjelpe til i lokalsamfunnet og stiller opp på dugnader og kirkekaffe og FAU og foreldremøter og som stiller som hjelpetrener i barnefotballen, og som på litt, men ikke for gebrokkent norsk sier «De» til gamle damer og raskt får seg jobb i den lokale grønnsakssjappa og betaler sin skatt med glede.

Vi har Martin Ødegaard

Gi meg en fornøyd flyktning. En som liker å gå tur. Selv om mor og far og storebror er igjen i Syria eller et annet uvisst sted, har han tross alt kommet til verdens rikeste land, og selv om fotballandslaget vårt ikke kom til EM, har vi fjell og fjorder, langrenn, lapskaus, kaffebarer, Freia Melkesjokolade, fiskepudding, partysvensker, en prinsesse som tror på engler og ikke minst , Martin Ødegaard og Therese Johaug.

Men aller viktigst, gi meg en ressurssterk flyktning. En som kommer med nettverk, virketrang og solide kunnskaper om Norge, og som kanskje har gode forbindelser i land som slutter på -stan og som vi er i handelsmessig ubalanse med, slik at vedkommende kan skape arbeidsplasser, inntekter og en positiv bunnlinje slik at hun kan bli en netto skatteyter på vegne av seg og noen tusen landsmenn.

Er det for mye å be om?

Vil du lese flere slike kommentarer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 30/12 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også