Forbilde som mor

«Bare en som står helt alene i livet kan beskrive hvordan det føles å være inkludert»

Lena ble tatt inn i varmen.

STØTTE:  «Britt, de vet ikke om det er kreft… » gråt Lena. Britt var tryggheten selv.
STØTTE: «Britt, de vet ikke om det er kreft… » gråt Lena. Britt var tryggheten selv. Foto: FOTO: Frode Tønnesen
Sist oppdatert

Lena V. Berge

  • 35 år
  • Jobber innen rådgivning og coaching
  • Familie: Datter 10 år
  • Blogg: www.lena-v.com
  • Bidrag i skrivekonkurransen med tema "Min helt"

KOMMENTAR:

Det er kanskje mest vanlig at «helt» forbindes med fysisk styrke og maskulinitet. Men en annen form for styrke er ekte kjærlighet og den kraft et godt hjerte kan ha.

Jeg vil derfor skrive om deg, Britt.

Det er sommer 2004 og jeg står midt i stua i huset ditt. Jeg kom hit for å jobbe som vaskehjelp. En fattig student, som ikke har noen i dette landet, og som vil tjene noen få kroner. Jeg skrubber bordet og kikker ut vinduet. Du sitter på verandaen med din datter. Barnebarnet ditt løper i hagen. Jeg snur meg vekk og fortsetter å jobbe. Døren går opp og du kommer inn i stua.

«Vil du komme og spise is sammen med oss?»

Jeg kan ikke tro det jeg hører. Spise sammen? Meg?

Bare en som står helt alene i livet kan beskrive hvordan det føles å være inkludert. Måten du inviterte meg på ga meg følelse av å bli sett, verdsatt og satt pris på. Hvor mange er det der ute som ville gjort det samme med vaskehjelpen?

Besteforeldre

Det er vinter 2008 og jeg møter deg og Kyrre på Frelsesarmeen. Du kikker med et mykt smil på en liten baby sittende trygt i fanget mitt. Øynene dine lyser mot henne. Kyrre ser på oss og smiler.

Jeg vet ikke hvordan, men akkurat nå kunne jeg ikke ønske noe mer enn slike besteforeldre til min datter. Her hvor hun ikke har noen besteforeldre.

Jeg spør dere derfor om det, og ser at gleden sprer seg i ansiktet ditt. Du nikker, og det gjør Kyrre også.

Jeg kunne ikke tro at dere ville si dere villige til å bli besteforeldre for et barn som ikke har noen biologisk tilknytning til dere. Men det gjorde dere. Jeg kan sverge på at dere alltid har behandlet min datter på lik linje med deres biologiske barnebarn. Hvor mange er det der ute som ville gjort det samme?

Er der når det røyner

Det er høsten 2010. Dere kommer til meg for å hjelpe meg å pakke. Jeg har skilt meg fra mannen min og vet ikke hvordan livet blir videre. Du gir meg en klem, sier at det kommer til å ordne seg. Så gir du et blikk til Kyrre og han strekker noen «lapper» til meg. Jeg prøver å protestere, jeg kan jo ikke ta penger fra dere. Dette er for mye. «Nei, det kan jeg ikke ta imot. Jeg er voksen og bør klare meg selv».

Du ser på meg. «Jeg vet det, Lena. Dette er ikke til deg. Det er til barnet». Hvor mange er det der ute som ville gjort det samme?

Kul i brystet

Det er sommeren 2015. Jeg er i nabobyen for å sjekke en kul i brystet. Tårene triller, og jeg ringer deg for å høre om du kan passe datteren min. «Britt, de vet ikke om det er kreft… Kan jeg komme hjem litt senere?»

Du blir stille, så sier du med en trygg stemme. «Det går bra, Lena. Vet du hva? Du får gå og shoppe, spise noe godt. Jeg skal ta være på jenta vår. Så kommer du hjem, så snakker vi».

Jeg vet at din egen datter har fått brystkreftdiagnose for noen uker siden. Du var med henne da. Nå stiller du opp for meg.

Jeg kommer hjem sent på kvelden. Du sitter ved kjøkkenbordet sammen med Kyrre og din datter. Barnet mitt sover trygt i senga si. «Det blir å gå bra. Med dere begge» sier du med din rolige stemme.

Du utstråler trygghet. Vi sitter og snakker litt, drikker te. Din datter gir meg en klem før hun drar.

HELT: Britt er Lenas forbilde som mor.
HELT: Britt er Lenas forbilde som mor. Foto: FOTO: Privat

Trygghet

Så står dere i døren, mine to aller nærmeste mennesker i dette landet. Du gir meg en klem, jeg ser i øynene dine. «Det blir å gå bra, Lena. Vi klarer dette. Vi skal hjelpe deg alt vi kan.» Du snur deg for å gå og jeg ser et snev av tårer i øynene dine. Dere går, og jeg står der, lamslått og overveldet av alle følelsene.

Jeg er sikker på at du gråt på veien hjem, Britt. På våre vegne, min og din datter sin. For mors hjerte blør for sine barn.

Den kvelden var du min mor istedenfor min mor som ikke kunne være der og gi meg støtte. Du satte dine egne følelser til side for å være sterk og trygg for meg. Hvor mange er det der ute som kunne gjort det samme?

Forbilde

Jeg kjenner ingen andre, Britt. Det gikk bra både med meg og din datter. Mer enn det.

Du viste meg noe essensielt viktig den kvelden. Du viste meg hvordan en MOR bør være.

Du er mitt forbilde som jeg gjerne vil leve opp til, selv om jeg vet at det er nesten umulig. For det er så få sånne som deg her i verden.

Denne saken ble første gang publisert 02/04 2017, og sist oppdatert 28/04 2017.

Les også