- Vi sluttet å gjøre hverandre gode

Gutten på snart tretten leter etter is til å ha på eplepaien Anna har bakt. Jenta på elleve ser på TV. Anna har akkurat kommet hjem fra jobb. Hun tar bilen de ukene barna er hos henne. Tør ikke ta sjansen på at toget er forsinket.

For noen kan det kanskje høres forlokkende ut med barnefrie uker. Anna kjenner bare på savnet; etter barna og familielivet hun engang var en del av.

Livet hun elsket.

Glemt å være kjærester

- Vi var så utrolig forelsket. Det var som en boble av lykke. Han hadde alt jeg ønsket meg. Ga meg omsorg og støtte. Han hadde to barneflokker fra før. Det var en stor berikelse i mitt liv. Jeg likte så godt å være en del av noe stort og familiært, bakte og smurte matpakker. Han så meg. Vi fikk to barn og jeg bygget opp en bedrift. Plutselig var alt bare krav og mas og forventninger. Det var som om vi hadde ligget godt og lunt under et rosa teppe, som plutselig ble revet av oss. Igjen sto vi, nakne og kalde. Vi hadde helt glemt å være kjærester.

Anna ser ut av vinduet. Tørker en tåre. Hun snakker med lav stemme. Alle ord smakes på, før de slipper ut. Hun bruker lang tid før hun svarer på spørsmål om årene i storfamilien.

Å få være en del av det livet, var alt Anna ønsket seg.

- Jeg prioriterte allikevel ikke det som var viktigst for meg. Jeg burde latt mer ligge og flyte, satt meg ned og vært her og nå. Droppet stresset med jobb og det sosiale. Tenkt mer på å leve i det livet jeg hadde, fulgt de verdiene jeg egentlig er opptatt av.

Anna går på kjøkkenet og henter kaffe. Langsomme bevegelser. Det er mørkt ute. Lyspærene i rekke som rammer inn inngangen, gir besøkende følelsen av å være velkomne. På veggene henger bilder fra Annas mange opphold som hjelpearbeider i Afrika og India. I det ene rommet, Annas klaver. Der spiller hun et selvkomponert stykke for meg før jeg drar fra det lille huset.

Det er lett å la seg berøre av Anna. Hun gir mye uten å bruke mange ord.

Fra rosa boble til grå sky

- Kan du huske når avgjørelsen ble tatt?

- Nei, det var egentlig ikke et gitt tidspunkt. Det skjedde over tid. Vi kranglet ofte, lette etter hverandres feil og mangler. Det var ikke bra. Et brudd er aldri bare en sin feil. Og et brudd er dessverre også noen ganger kjærlighetens pris. Jeg vil si at det var verdt det. Men jeg kommer ikke til å bli dus med at jeg har utsatt mine barn for en skilsmisse. Det krevde stort mot å si det til barna. Nå har vi dem annenhver uke, mer eller mindre. Halve livet deres får jo ikke jeg nå ta del i. Det synes jeg er fryktelig trist. Vemodig, veldig vemodig.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

- Gikk dere rett fra den rosa lykkeboblen og til høylytt krangling?

- Noen ganger misunner jeg dem som har valgt å ikke få barn

Stort sett er Vibeke veldig fornøyd med livet sitt - men noen ganger drømmer hun om noe helt annet.

- Da jeg kom ut av lykkerusen, brukte jeg tiden på egne ting så snart barna var i seng eller på besøk hos andre. Jeg jobbet masse, tok en joggetur og dro på konserter. Vi sluttet å være nysgjerrige på hverandre. Og når man ikke bruker tid, kjenner til hverandres tanker om livet, tar seg tid til refleksjon sammen, da sklir man jo tilslutt bort fra hverandre, ikke sant?

Anna vet hun kan finne en ny kjæreste. Men det kan ikke bli en som hun har opplevd denne tiden med. En å ha en felles familiehistorie sammen med. Det er noe veldig vakkert med mennesker som eldes sammen, synes Anna. Hun forstår bare ikke hva som er nøkkelen. Hvordan de får det til?

Noen å prate med

- Jeg savner ofte en å prate med om alt. En som kan fylle tomrommet om du skjønner? Hvis jeg finner en nå, er jeg redd det bare er for å lappe på det som ikke gikk. Eller for å fylle et tomrom, uansett hva innholdet er. En praktisk hjelp, ikke en nær kjæreste.

En person kan ikke være helt hundre prosent av alt du behøver, sa Trond Viggo Torgersen en gang på radio. Men om ikke hundre prosent, så kanskje sytti eller åtti? Så kan man fylle på resten andre steder, sa han videre.

Når slutter vi å se det gode i folk og bare lete etter feilene?

Det du leter etter, finner du. Hos alle.

Anna har tenkt mye om det med tosomhet. Hun var en del av et musikermiljø før hun giftet seg og det var viktig for henne å holde fast ved det miljøet. Der var hun seg selv, fullt og helt. Men da hun forsvant inn i den rosa boblen sin, prøvde hun heller å anpasse seg, bli slik hun trodde han ville at hun skulle være. Uten at de egentlig pratet om det. Uten at han krevde det.